”Noen ganger faller det på en generasjon å være stor. Dere kan være den generasjonen”. Dette sa Nelson Mandela, og 60.000 mennesker på Murrayfield stadium i Edinburgh kunne høre en knappenål falle.

Sånn starta jeg min 1. mai-tale på torget i Larvik. Poenget mitt er at menneskeheten står overfor et veivalg: Fortsette å forurense og ødelegge livsgrunnlaget for dagens og morgensdagens barn, eller finne en ny kurs for kloden. Det faller på vår generasjon å ta det valget.

Jeg mener at kriser gir muligheter. Hvis vi forener klimakrisa og finanskrisa, kan vi komme ut av dette med et nytt økonomisk system som setter fellesskap, bærekraft og rettferdighet først. Vi kan skape millioner av nye, grønne arbeidsplasser! Vi trenger en ny økonomisk verdensorden, og et oppgjør med selve ideen om at de 3 rikeste mennene i verden kan få lov til å eie like mye som de 48 fattigste landene til sammen.

Jeg snakka også om likelønn, sosial dumping og om Palestina: At løsninga på problemene er å få en slutt på okkupasjonen. Vi må også være tøffe i å forsvare kvinners rettigheter, ettersom Hamas vinner fram. Det foregår et tilbakeslag som en følge av okkupasjon, krig, religiøs ekstremisme og fattigdom, som fortjener oppmerksomhet.