fredag 21. januar 2011

Incest

Jeg kommer ikke til å være så aktiv neste uke, pga komitereise. Men jeg vil gjerne at dere som er innom bloggen min for det første skal engasjere dere for at utlendingsloven i større grad tar hensyn til barns situasjon. Men det andre jeg håper dere vil bidra til, er å spre budskapet om at Incestsenteret i Oslo bør få TV-aksjonen for 2012. Hvorfor? Fordi vi trenger å få rydda unna arven etter Bjugn.

Min påstand er at mange fagfolk som egentlig skal ivareta barns rettssikkerhet og menneskerettigheter, har blitt så livredde for å gjøre feil at de ikke en gang tror på barn når de sier rett ut at de blir misbrukt. Bjugn-saken har skremt dem så inni hampen. Særlig gjelder dette hvis det pågår en barnefordelingssak i tillegg. Jeg vedder på at de av barna som overlever (mange kommer til å ta livet sitt, ruse seg sanseløse, ende med alvorlige psykiatriske diagnose osv) kommer til å saksøke hjelpeapparatet så det virkelig svir. Og det vil være helt på sin plass.

Jeg skal jobbe resten av min politikertid med å sikre at disse barna faktisk blir hørt når de forteller hva de utsettes for. Trenger jeg minne om Alvdal-saken eller Christoffer-saken? Jeg sitter nå med tre forferdelige saker som jeg ikke får ut av hodet og som jeg heller ikke skal presse ut av tankene. Tvert imot skal jeg gjøre hva jeg kan for å hjelpe disse barna. Alle viser at barn verken blir lytta til, trodd på eller tatt alvorlig i dagens hjelpe - og rettsapparat. Vi trenger lovendringer, endring av utdanninger og kulturer. Jeg kommer tilbake til dette seinere, men nøyer meg foreløpig med å gi min støtte til Incestsenteret i Oslo (Norges eldste) som har søkt om TV-aksjonen for 2012. Jeg tror vi trenger å få dette rett i fleisen, vi trenger å måtte forholde oss til at det verste faktisk skjer. Også i hjem man trodde var helt ok. Men barn med funksjonsnedsettelser og barn med dårlige nettverk er spesielt utsatt.

Vi trenger å gjøre som støttesenterbevegelsen sier: Tale om det, ikke tie om det. Selv om det er helt for jævlig.

torsdag 13. januar 2011

Slipp Maria Amelie fri - ny asylpolitikk nå!

Foto: Paul Torvik Nilsen, Ny Tid

Noen dager er det mer irriterende enn andre å være influensasyk (riktignok på bedringens vei, tidligere i dag lå jeg rett ut i senga), dagen i dag er en sånn dag. Men kanskje var det nettopp arrestasjonen av den papirløse flyktningen Maria Amelie som fikk meg opp av senga til slutt. Dessverre er jeg ikke i stand til å være der jeg aller helst vil være akkurat nå: På talerstolen i Tønsberg hvor det forhåpentligvis er møtt opp mange for å demonstrere mot arrestasjonen av Maria Amelie. Og for medmenneskelighet og anstendighet i asylpolitikken.

Maria Amelie ble kåret til Årets Nordmann av ukeavisa Ny Tid. Hun er flyktningen som kom til Norge som mindreårig, tatt med av foreldre som påstår at de var nødt til å rømme, men som ikke er blitt trodd av utlendingsmyndighetene. De valgte å gå i dekning. Maria Amelie har vært i Norge i åtte år, er nå 25 år, har skrevet bok om sitt liv som papirløs og uønsket, og har tatt lang utdannelse her i landet. Akkurat det siste er mindre viktig, syns jeg. Poenget er: Maria Amelie var et barn da hun kom til Norge. Maria Amelie ble tatt med hit av foreldrene sine. Maria Amelie valgte aldri å komme til Norge.

Jeg er Amnesty-medlem. Jeg jobber for menneskerettigheter i alle land, inkludert i Norge. Når Amnesty reagerer på forhold i det landet vi er med på å styre, har jeg et særlig ansvar. Amnesty har reagert på arrestasjonen av Maria Amelie, med god grunn. Ikke minst fordi hun var 12 år, ett barn, da hun ble tatt med av foreldrene sine. Hun har åpent fortalt om sin situasjon, stilt sin kunnskap og kompetanse til disposisjon for norske myndigheter. De har takket nei. På toppen av det hele: Hun ble arrestert av hele åtte sivile politimenn, utenfor Nansenskolen, i Nansenåret. Nansen, som statsministeren vår snakket om i nyttårstalen, ble Folkeforbundets (seinere FN)første høykomissær for flyktninger, i 1922. Han fikk fredsprisen for sitt humanistiske arbeid. Etter 1922 gav Folkeforbundet "Nansenpass" til statsløse flyktninger slik at de kunne krysse grenser. Ironien er ikke morsom, den er grotesk.

Du kan støtte Maria Amelie ved å bli medlem av facebook-gruppa, eller enda bedre: Delta i aksjoner, demonstrasjoner og melde deg inn i Amnesty.


Det er en uforholdsmessig reaksjon, en overreaksjon, å utvise et menneske som kom hit som barn og som har vært her i mange år og fått tilknytning til Norge. Maria Amelie er å regne som norsk. Vi må få et nytt lovverk. Et menneskelig lovverk som tar menneskelige hensyn, og som anerkjenner at det er forskjell på barn og på voksne. Som leder av Stortingets barnerettsgruppe, er dette noe jeg er spesielt opptatt av.


P.S. Jeg beklager at jeg har vært dårlig på å følge opp kommentarer på bloggen min den siste tida. Det har vært mye sykdom i vår familie i det siste, nå var det min tur. Jeg beklager dette.

fredag 7. januar 2011

SV gir pelsdyrnæringa rødt kort

Før jul fikk vi nok en gang se bilder av dyr som lider i fangenskap i ulike pelsdyrfarmer. Det er ikke mulig å kombinere god dyrevelferd med oppdrett av pelsdyr. bildene vi har sett i mediene før jul viser med all tydelighet hvilke skader pelsdyrene blir utsatt for i et oppdrettsmiljø. Den norske veterinærforeningen har også satt spørsmålstegn ved om det i det hele tatt er mulig å ivareta etiske hensyn med pelsdyr i bur.

Tiden for å avvikle pelsdyrnæringen er overmoden. Derfor er jeg veldig glad for det store engasjementet rundt pelsdyrfarmer. I går (6. januar) lanserte NOAH sin kampanje 100 kjendiser mot pels. Jeg synes det er supert at de velger å bruke sin posisjon til å bekjempe dyremishandling. Det er viktig at vi bruker kreftene våre sammen.

Som eneste parti ønsker SV forbud mot nye anlegg og en styrt avvikling av dagens pelsdyrnæring. SV ønsker å ta grep - noe vi skulle ha gjort for lenge siden når det gjelder denne næringen!

Støtt oss i kampen for nedleggelse av pelsdyrfarmer ved å bli medlem i Facebookgruppa vår.

onsdag 5. januar 2011

Verdien av anerkjennelse

Marco Elsafadi ga oss en utfordring hos NHO i dag. Han har et positivt menneskesyn, nettopp derfor kommer han langt
Min lille sønn på ett år er i ferd med å lære seg å gå. Han har tatt minst 20 skritt aleine, og går visstnok masse i barnehagen mens vi er på jobb. Jeg ser hvordan stoltheten over anerkjennelsen han får fra omgivelsene gjør at han vokser. Han får lyst til å løpe! Og jeg ser hva det gjør med han, lille knøttet, at vi ser at han er stolt og mestrer, at vi anerkjenner de framskrittene han gjør.


Nå sitter jeg i sofaen foran TVen etter en lang dag med NHO (se forrige bloggpost) og ser et fantastisk rørende og opprørende program på NRK2. Det handler om voksne i Storbritannia som ikke kan lese og skrive. De er mer eller mindre analfabeter. Vi har dem her i landet også, bare ikke i like stort omfang som i det ekstremt klassedelte Storbritannia. Hva det gjør med disse menneskene å få anerkjennelse, føle at de gjør framskritt, vokser og forstår at kanskje, kanskje de en dag får muligheten til å lese en bok for et barn eller barnebarn, det får hårene til å reise seg på kroppen til alle med et snev av evne til innlevelse. Og motsatt: Tanken på alle nederlagene de har opplevd, alt det negative de har måttet tåle fra omgivelsene, all smerten over ikke å kunne det "alle andre kan", ikke kunne hjelpe barn med leksene, handle, klare seg på egenhånd... Det er nesten ikke til å forstå for en som har kunnet lese fra før skolealder.


Jeg skulle ønske dette programmet ble vist på NHOs årskonferanse i dag. Fordi det NHO omtaler som "velferdsfellen" og den klaginga de stadig vekk framfører over at velferdsordningene er "for sjenerøse", det er et bomskudd. De burde i stedet sette alle kluter til for at Norge skal være et land der vi tar vare på hverandre, der skolen ser at barna trenger å oppleve mestring og anerkjennelse aller mest av alt, fordi det er en forutsetning for å tørre å lære, tørre å gå på nederlag, tørre å kaste seg over noe nytt og ukjent. Og at det såkalte "utenforskapet" som NHO stadig snakker om i virkeligheten er et klasseproblem som reproduseres igjen og igjen så lenge skolen og samfunnet ikke anerkjenner at vi er sosiale skapninger som er dønn avhengige av positiv respons fra omgivelsene, helt fra vi er et lite knøtt, ja bare en dag eller noen minutter gamle. Dessuten bør de slutte å mase om at vi må gjøre arbeidslivet mer "fleksibelt", det vil si mindre trygt og forutsigbart, særlig for de som jobber i yrker som allerede er veldig tøffe og dårlig betalt fra før. For å si det sånn: Dette er ikke mennesker som deltok på konferansen i Operaen i dag. Ikke er de på banketten i kveld, heller.


Når svært velbemidlete middelaldrende menn stønner over at det er for enkelt å bli ufør, bør man ikke lytte. Man bør i stedet vende seg til dem som har satt seg inn i bakgrunnen for at unge mennesker ikke klarer seg, i skolen eller i arbeid, og finne ut hvordan vi kan støtte ungdommen for at de skal klare å endre livene sine - uten å få beskjed hvert halvminutt om at de må ta seg sammen. Det har de nemlig hørt en million ganger tidligere.


Marco Elsafadi var et lyspunkt på NHO-konferansen i dag. Han snakka om å ta ansvar for hverandre. At vi må se at en forutsetning for å klare å fungere sosialt og i arbeidslivet, er at man har selvfølelsen i orden. At man føler seg bra! Tidligere har jeg blogga om Eddi Eidsvåg og Pøbelprosjektet. De jobber med det samme positive utgangspunktet: De mener bestemt at folk flest vil bidra, vil klare seg sjøl, ønsker å møte anerkjennelse fra omgivelsene. Men mange trenger ekstra tilrettelegging, en solid dose anerkjennelse for å veie opp for år med negativ respons, og krav som tar utgangspunkt i deres unike erfaringer.


Når NHO viser et digert bilde av en lenestol og en musefelle, så er det en hån mot alle dem som gjerne vil bidra, men som ikke klarer eller får lov. Litt ydmykhet kan være på sin plass. Ikke alle er født med en sølvskje i munnen. Men alle kan bidra, hvis vi bare tar oss tid og legger til rette for at de får lov.


Når min sønn tar sine første skritt, står det et helt kobbel av mennesker og heier og hoier. Det gjelder langt fra alle barn. Å gi barn en god oppvekst, tilbud om barnehageplass - gratis eller til en billig penge, er utrolig viktig. Å sikre at skolen blir en arena for mestring i stedet for nederlag, er også helt avgjørende. Dessuten kan vi gjøre som Marco oppfordret til hos NHO i dag: Gidde å bry oss om folk som trenger litt ekstra. Særlig gjelder dette folk som allerede har mer enn nok fra før. De var det flust av på NHOs årskonferanse i dag.


Godt nytt år med NHOs årskonferanse

Da er det nye året i gang. Jeg ønsker først alle leserne mine et godt nytt år og takker dere for innspill og tips til julekalenderen min. Selv har jeg hatt en rolig jul med oppussing og familiebesøk. Har bl.a. klart å legge et gulv og er ikke så reint stolt, må jeg innrømme:-)

I dag befinner jeg meg imidlertid ikke bannende og svettende på alle fire med sag og målebånd, men er trygt plassert i Operaen på NHOs årskonferanse. NHO tar opp et viktig tema, nemlig velferdsstatens framtid. Måten de tar tak i dette på, er jeg derimot sterkt kritisk til. I løpet av det siste året har de hatt en serie utspill som skal få oss til å tro to ting:
1. Velferdsstaten er ikke bærekraftig, og trygdeordningene våre skyver folk i flokk og følge ut av arbeidslivet.
2. Offentlige fellesskapsløsninger er for dårlige og må få konkurranse fra private, kommersielle velferdsprofittører.

Jeg er den første til å si at jeg syns det er forferdelig at mange opplever at det offentlige svikter. Ikke minst når unge med rusproblemer, psykiske problemer og funksjonshemminger blir gående i årevis uten skikkelig oppfølging og tilrettelegging for at de skal kunne delta. Mange unge mennesker, ikke minst gutter, opplever også at skolen er altfor teoretisk og ikke er til for dem. Andre opplever at den offentlige eldreomsorgen eller det offentlige helsetilbudet er dårlig. Det er vår soleklare plikt som folkevalgte å gjøre noe med det. Løsningene ligger i at vi politikere faktisk tar ansvar og forbedrer det offentlige tilbudet. I tillegg må vi sørge for langsiktige kontrakter for ikke-kommersielle, private aktører med lang erfaring og mye kunnskap.

Derimot må vi avvise NHOs forsøk på å legge til rette for at profittsøkende selskaper skal få sugerøret ned i felleskassa. Og vi må avvise forsøket på å skape et arbeidsliv som er mer utrygt for utsatte grupper, og som gjør at enda flere må finne seg i å ikke vite om de har en jobb å gå til neste måned. Jeg syns heller ikke det er riktig å møte et problem, nemlig at mange som ønsker å delta i arbeidslivet i stedet ender opp på trygd, med å antyde kutt i trygdeytelsene. Vi snakker om folk som har lite å rutte med, og som allerede føler seg utrygge i hverdagen. De fortjener ikke å høre dag ut og dag inn at de egentlig ikke fortjener det lille de får fra fellesskapet. I stedet må vi altså se på hvorfor noen unge blir gående i årevis på stønader uten å få skikkelig oppfølging og krav de kan mestre, og jobbe for at skolen blir mer praktisk og inkluderende for alle elever.

Jeg vil gjerne anbefale en artikkel som viser at NHO er mer opptatt av å svartmale enn å vise fram fakta når det gjelder velferdsstatens framtid. SV skal stå i fremste rekke for å sikre at velferdsstaten og velferdstilbudet i kommunene har høy kvalitet, og vi skal kritisere det som er kritikkverdig. Men NHOs råkjør mot velferdsstaten hører ingen steder hjemme. Jeg syns at NHO driver en type propagandavirksomhet som bare er egna til å fremme utrygghet, ikke minst for allerede utrygge mennesker. Det er å slå under beltestedet.

NHOs prosjekt er å få høyrepolitikk i Norge, det er en ærlig sak. Men de bør være forsiktige med å skape et skremmebilde av Norge. Det kler dem ikke.