torsdag 24. februar 2011

Adecco-skandalen

Adecco-skandalen er et skrekkeksempel på hva som kan skje når ideologien går foran fornuften. For Høyre/Frp-byrådet har det åpenbart vært viktigere å privatisere enn å sikre anstendig drift av Oslos sykehjem. Det må være flaut for eldrebyråden at det var NRK, og ikke kommunenes eget tilsyn, som avslørte hva som egentlig foregår: De ansatte har jobbet opp mot 84 timers uker og sovet i kjelleren. Samtidig har Adecco tjent 125 millioner kroner på fire år. Byrådet har dermed sikret at skattebetalerne, altså vi, indirekte har subsidiert sosial dumping. Fordi man absolutt vil at selskaper som Adecco skal kunne tjene seg rike på gamle og syke.

Hvis vi tror at dette er et enkeltstående tilfelle, er vi enten naive eller kunnskapsløse. Begge deler lar seg løse. Vi kan f.eks. lese Dagbladets artikkelserie om sosial dumping, eller vi kan gå inn på For velferdsstatens hjemmesider. Der kan vi også lese at dette i stor grad dreier seg om multinasjonale selskaper som dessuten ofte plasserer penger i skatteparadiser.

Noen oppgaver egner seg ikke for profittenkning. Omsorg for gamle og syke er et sånt område. Gamle og syke skal ikke gambles med, tildeles pleiere som ikke vet om det har jobb til neste år, eller som jobber seg halvt i hjel for luselønn. Gamle og syke skal vite at de som tar vare på dem behandles på anstendig vis. Adecco-skandalen er et eklatant eksempel på uanstendig behandling av både ansatte og de eldre selv. Demente og syke mennesker har behov for trygghet. I stedet får de det motsatte; anbudskontrakter som kan sies opp, nye firmaer som kan komme inn og overta, usikkerhet for hvem som nå skal ta vare på dem. De som var ansatt i Adecco aner nå ikke hva de skal gjøre. Hvem skal ta ansvar for deres rettigheter, hvem er deres arbeidsgiver videre?

Jeg husker godt da jeg møtte bussjåfører i Tønsberg for noen år siden, for å diskutere anbudspraksisen i kollektivtransporten.Voksne mannfolk sto og gråt mens de fortalte hvordan det opplevdes, i en alder av noen og femti, plutselig å miste jobben fordi noen andre vant anbudet. Kanskje fikk de bli ansatt i det selskapet som vant, men i såfall hadde de ingen rettigheter. Ansienniteten gikk tapt, og ofte mistet de pensjonsrettigheter også. - Jeg føler meg umyndiggjort, sa en av dem til meg mens tårene trillet. Han skjemtes.

Vår regjering har i ettertid innført regler som sikrer at ansatte i kollektivtransporten får samme rettigheter i anbudssituasjoner som ved en virksomhetsoverdragelse. Det betyr at hvis du jobber i det tapende selskapet, har du rett på jobb i det vinnende selskapet. Og du får med deg bedriftsansiennitet og andre opparbeidede rettigheter. Det betyr større trygghet. Selskapene kan ikke lenger skvise ut de eldste eller de sykeste, eller de som har vært mest aktive i fagforeningene. Dette var Frp, partiet for folk flest, imot.

Jeg mener at vi må innføre regler om virksomhetsoverdragelse også innen pleie og omsorg. Men viktigst av alt: Det offentlige bør heller drive sykehjemmene selv, eller la ideelle uten profittmotiv få gjøre det. Dermed sikrer vi tryggheten for de eldre og dermed sikrer vi at ikke ansatte utnyttes på det groveste for at eierne skal tjene mest mulig penger. Våre skattepenger bør brukes på kvalitet og anstendighet, ikke gå rett i lomma på kommersielle aktører. I tillegg må vi lovfeste retten til hele stillinger og få slutt på den omfattende bruken av vikarer i offentlig sektor. Offentlig sektor synder nemlig også, la oss ikke tro noe annet.

tirsdag 22. februar 2011

- Deng dem!

Jeg trodde jeg så feil da jeg gikk forbi VG-huset i dag morges på vei til Stortinget; at forsida var misvisende eller i det minste satt på spissen. Men nei, den tidligere stortingsrepresentanten for Høyre, Ingvald Godal, tar faktisk til orde for å slå barn. Det er da jeg får lyst til å hente fram den gamle floskelen: "I Norge, verdens rikeste land, i 2011". Er det mulig?

Godals forslag går i korthet ut på at rektor bør få gripe til spanskrøret og denge folkeskikk inn i mobberne. I stedet for å vise mobberne at den slags atferd ikke tolereres, skal man senke seg ned på mobbernes nivå. Vold skal bekjempes med vold. Godal kan fortelle at han selv hadde en tysklærer som han fryktet, med det resultat av han lærte tysk. Fransklæreren var derimot for snill, og resultatene ble deretter. Godal etterlyser derfor autoritet og ønsker seg mer frykt inn i skolen. Som om frykt og autoritet er to sider av samme sak.

Forslaget har vakt unison fordømmelse i skolemiljøene landet over. Heldigvis. Lærere og foreldre ønsker seg ikke noe spanskrør. De ønsker seg ikke et læringsmiljø gjennomsyret av frykt for autoriteter og trusler om vold og straff. Men økt respekt for læreren, det ønsker de seg. Og det bør de få mer av, men ikke ved å åpne for å sette barns menneskerettigheter til side.

Bare for å slå det fast en gang for alle: Barn har faktisk noen grunnleggende menneskerettigheter som er ukrenkelige for dem som har tilsluttet seg dem. Barn kan bl.a. ikke utsettes for vold. Barn har krav på beskyttelse fra de voksne. Ingen - særlig ikke barn - har noen sinne blitt et bedre menneske av å bli krenket. Barns rett til frihet fra vold og krenkelser fra voksne, handler også om at barn er subjekter. Barn er ikke voksnes eiendom. Voksne kan ikke lenger, i et sivilisert samfunn, tillate seg hva som helst overfor barn, bare fordi de er barn. På det mer praktiske planet er det også viktig at barn ikke skal oppdras til å tro at respekt er noe du bare kan oppnå hvis du har mulighet til å bruke straffemetoder, inkludert vold, hvis de ikke adlyder. Dessuten skal skolen være et trygt sted for barn. Barn har rett til trygghet og barn lærer desidert best når de er trygge. Godals tysklærer er ikke representativ.

Loven som ga voksne lov til å bruke vold mot barn i skolen ble avskaffet i 1936. Som det står i hovedoppgaven til Bente Halland fra 2007: "Skoleloven av 1936 ga entydig uttrykk for at bruken av visse midler var totalt uegnet i oppdragelsesøyemed og kunne påføre barn ubotelig skade". Antakelig førte opphevelsen av loven til at barns egenverdi økte, og dermed også respekten fra de voksne. Det er absolutt ingen ting galt i det, tvert imot.

Noen tror at alt var bedre før og at mobbing og annen uakseptabel atferd er et resultat av at barn har fått for mye makt i samfunnet. Det stemmer ikke. Men avskaffelse av voksnes rett til å slå og straffe barn har ført til at barn har fått bedre beskyttelse mot krenkelser. Voksne kan ikke lenger tillate seg hva som helst, bare fordi de er voksne. At endel voksne er unnfallende overfor ansvaret sitt, er en annen sak. Dét må vi ta tak i. Det er IKKE greit at voksne lar være å se, gripe inn og bry seg når barn utsettes for uakseptabel atferd fra andre barn!

At noen velger å lukke øynene for mobbing, er fullstendig uakseptabelt og kan være tjenesteforsømmelse. Lærere, rektorer og andre med makt og myndighet må ta inn over seg at de kan være medansvarlige for at barn får barndommen sin ødelagt. Derfor må dette tas på alvor av alle skoler, alle lærere, alle rektorer, alle foreldre, alle skoleeiere, alle politikere og alle statsråder - alltid. Mobbing kommer aldri til å gå over av seg selv. Mobbing vil alltid fins, så lenge det fins noen som velger å se bort eller som velger å tro at mobbing ikke er noe problem hos dem. Det er dessverre nok av dem som foretrekker en pen fasade framfor en skikkelig opprydding i kjelleren.

Til slutt: Barn ser hva voksne gjør, og tar etter dem. Jeg ser det på min egen sønn som i en alder av 14 måneder er utrolig observant og gjør som oss voksne på så mange ulike områder. Jeg tenker ofte på at dette gir oss et stort ansvar som rollemodeller. Som voksne har vi ansvar for å reflektere over hvordan vi oppfører oss. Velger vi å misbruke vår posisjon som voksne, enten ved å bruke vold, mobbe andre eller for den saks skyld snakke nedsettende om læreren, så kan vi ikke forvente annet enn at også barna lett gjør det samme. Samtidig er jeg litt optimistisk også. Norske barn er nemlig ganske flinke til å tenke kritisk. Det er en av de mange gode sidene ved norsk skole: Elevene er gode til å tenke selvstendig, de er vant til en demokratisk atmosfære og svelger ikke alt det autoritetene sier. Bare les Si;D i Aftenposten, det er ganske imponerende hvor kloke tenåringer vi har her i landet.

At ungdommens kritiske sans kan være slitsomt for autoritetene, se det er en annen sak.

Les om Manifest mot mobbing her.

mandag 21. februar 2011

Heia mormor!

Foto: Live Sandven Slettebø, Akersposten

Innimellom budsjettjobbing og forslag til hvordan vi skal bli et mer rettferdig samfunn, må jeg bare skryte litt av mormora mi: Hun har engasjert seg i to år for å få bussen tilbake der hun bor, sånn at det skal gå greit for eldre mennesker å komme seg til NAV, eldresenteret osv. uten å måtte ty til taxi.

Dessverre må man ofte gå til media før man blir hørt. Men nå kan det virke som om noe er i ferd med å løsne, og i såfall er det mange som blir glade. (Enda gladere tror jeg de hadde blitt om bussene hadde kjørt litt mer sivilisert i dette området. Blir redd for å falle hver gang jeg skal besøke henne, men jeg har tross alt ikke problemer med å stå og gå...).

Stolt av mormora mi! Og glad når eldre mennesker engasjerer seg.

fredag 18. februar 2011

Om makt, menn og manglende perspektiver

Foto: Kallestad, Gorm/Scanpix

En av leserne mine etterlyste mer blogging om økonomi og finanspolitiske spørsmål. I dag skal du få ønsket oppfylt.

Dette - lange - innlegget skal handle om følgende:

Når får vi en sentralbanksjef som ser at satsing på barn er viktig for norsk økonomi?
• Hvor mange menn får man plass til før det er fullt på Grand?
• Og hva i all verden gjør Petter Stordalen på sentralbanksjefens middag?

I går deltok jeg under årets store happening for norsk politisk og økonomisk elite: Sentralbanksjefens årlige tale om økonomiske perspektiver. Til stede var alt som kan krype og gå av viktige personer innen politikk, næringsliv, akademia, media, byråkrati og fagforbund. Blitslampene lyste som om vi befant oss på catwalken eller på vei til et ball, og ikke for å høre hvordan det står til med norsk økonomi.

Jeg har ikke deltatt tidligere, i fjor på denne tida hadde jeg fødselspermisjon. Av politikere er det bare en håndfull som inviteres til dette; medlemmer av finanskomiteen, parlamentariske ledere og statsråder, presidentskapet og enkelte statssekretærer. Jeg var spent. Tidligere på dagen hadde jeg vært på et møte i Forum for barnekonvensjonen, et forum som unektelig føles mer som hjemme for en SVer som meg, oppvokst med foreldre innen barnehage – og sosialsektoren. Temaet var hvordan vi kan sikre at barn faktisk blir hørt i samværs – og voldssaker, og hvordan vi kan sikre at barn ikke tvinges til å ha samvær eller bo hos en forelder de er redd for eller som i verste fall forgriper seg på dem.

Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønnskontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.

85 prosent av Norges nasjonalformue er folk. Da Kristin Halvorsen, Norges første kvinnelige finansminister, satt ned Fordelingsutvalget, fikk hun også anbefalinger som så på barndommens betydning for økonomien. Barnehagesatsinga vår springer også ut av et økonomisk perspektiv; det lønner seg for økonomien og for samfunnet å gi alle barn en skikkelig start i livet, de beste muligheter for vekst og utvikling. Lønnsomhet er imidlertid ikke avgjørende, vi ville gjort dette uansett. Det viktigste er at gode barnehager er gode oppvekst – og læringsarenaer for barn. Barnehager gir barn unike muligheter til vekst og utvikling, de bidrar til å gi barn sosial kompetanse, tidlige vennskap, trygge relasjoner til voksne utenfor familien og utjevner forskjeller som oppstår mellom hjem. Minoritetsbarn får lære norsk, barn med foreldre som sliter får nye muligheter. Og barna lærer og lærer og lærer. Gjennom lek. De barna jeg ser i barnehagen der sønnen min går, elsker barnehagen. Inkludert min egen sønn, som i dag er utkledd som katt på barnehagens karneval.

I går var barneperspektivet helt fraværende. Ja, menneskeperspektivet var fraværende. Er det sånn det må være for en sentralbanksjef? Nei, det tror jeg ikke. Sentralbanksjefen må bry seg om 85 prosent av nasjonalformuen. Hva vi gjør for å sikre at folk får bidratt best mulig med sine ressurser, er i høyeste grad relevant. Hva barna får av muligheter er kanskje aller viktigst. I stedet sa Øystein Olsen: ”Myndighetene har brukt handlingsrommet (fra petroleumsformuen, red.anm.) til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen”.
Mellom linjene lå det en kritikk av hvordan vi har brukt oljepengene. Vekstfremmende investeringer er i sentralbanksjefens øyne ”for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning”. Og det er her jeg mener Olsen blir alt for sneversynt.

Norge har hatt en sterk produktivitetsvekst de siste årene, klart sterkere enn i EU. Vi har også lavere arbeidsløshet enn før finanskrisa. Noe av det viktigste den rødgrønne regjeringa har gjort, og som vil gå inn i historiebøkene, er å satse så massivt på barnehager. Mange har latterliggjort dette, Kristin Halvorsen ble lett hånet som ”barnehageminister” da hun satt i finansministerstolen. Men hun visste at dette er det mest lønnsomme satsinga man kan gjøre som finansminister. Det er ingen ting som lønner seg mer enn å gi barn en trygg oppvekst. En trygg og god oppvekst varer hele livet. Barnehager har dessuten den fine bieffekten at den gir kvinner flere muligheter i arbeidslivet, noe som også bidrar til norsk økonomisk vekst og konkurranseevne. Jeg har tidligere blogget om hvordan OECD understreket dette da vi møtte dem i Paris med finanskomiteen i fjor.

I Olsens tale, som handlet en del om finanskrisa, dvelte han ikke ett øyeblikk ved at flere land rundt oss står overfor sosiale opprør som følge av massiv arbeidsløshet og knallharde kutt i velferd. Han nevnte ikke én gang at noe av det som kjennetegner Norge; små sosiale forskjeller og en sterk velferdsstat, er to viktige grunner til at Norge klarer seg så bra. Velferdsstaten fungerer som en viktig buffer mot arbeidsløshet som følge av økonomiske forhold internasjonalt. Den gir trygghet som igjen bidrar til at folk tør å bruke penger som igjen holder hjulene i økonomien i gang. Velferdsstaten gjør også at kvinner kan delta i arbeidsmarkedet med sin kompetanse. Små klasseskiller er viktig fordi det bremser veksten i utgifter til politi, rettsvesen, helse osv. I land med små sosiale forskjeller er det nemlig klart mindre kriminalitet, mindre uhelse og bedre livskvalitet hos det brede lag av folket. Store klasseskiller med en superrik elite var dessuten en sentral faktor bak finanskrisen som starta i USA: Finanssektoren vokste seg diger på bekostning av realøkonomien. De superrike måtte finne nye områder å plassere pengene sine, og spekulasjonsøkonomien vokste. Dette har også Det internasjonale pengefondet (IMF) fått øynene opp for. På besøk i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, fikk jeg dette bekreftet. Jeg spurte om det er slik at store klasseskiller medfører ustabilitet og økt risiko for finanskrise. Svaret var at det stemmer. Folk som har brukt et helt liv på å spare seg opp litt kapital spekulerer ikke så lett bort pengene. Mens de som har millioner og milliarder, ikke trenger å være så bekymret og er tilbøyelige til å ta stor risiko, ofte på samfunnets bekostning. Olsen kunne ha streifet innom temaet. I Federal Reserve sa de dessuten en annen viktig ting: ”Distribution matters for growth”. Fordeling har betydning for vekst.

Olsen kunne også, da han snakket om at Norge på visse områder har strengere regler for bank – og finanssektoren enn andre land, ha nevnt – sånn i forbifarten – at dette har medført temmelig harde angrep fra store næringslivsaktører. Lenge var det slik at flere syntes dette var helt ubegripelig og totalt unødvendig. Hvorfor kunne ikke Norge ha like (dårlige) regler som landene rundt oss? Som en sentral byråkrat sa til meg i går kveld: ”De gutta vet ikke alltid sitt eget beste. Men kritikken stilnet da finanskrisen kom”. Mye av årsaken til den sosiale uroen vi ser i Europa nå, er at folk er fly forbanna på at de må betale med kutt i lønninger og pensjoner, helse og utdanning, for at eliten innen bank og finans (de som skapte krisen) skulle reddes. Mange har fortsatt å dele ut uanstendige lønninger og bonuser som gjør det hele enda verre. Uroen kan ende i opptøyer, vi vet fortsatt ikke hvordan dette utvikler seg. Norge, som en liten og åpen økonomi, vil bli direkte berørt av hva som skjer rundt oss i Europa og USA. Ungdomsledighet på rundt 40 prosent i flere land gir grunn til bekymring også for oss. Arbeidsløshet var imidlertid ikke et sentralt tema i går kveld.

Regjeringa diskuterer i disse dager innholdet i Fordelingsmeldinga, den politiske oppfølginga av Fordelingsutvalget. Her vil vi understreke at omfordeling handler om forebygging, rettferdighet og frihet for folk flest. Men det handler også om makt. I går var det lett å se hvor makta er, og hvilket kjønn makta har. At politikere, sentrale byråkrater og forskere, og ledere innen arbeidsgiver – og arbeidstakerorganisasjoner var til stede, er naturlig. Men hvorfor blir næringslivsledere som Petter Stordalen, Christian Ringnes og Bjørn Kjos invitert? Jeg hørte rykter om at det ikke alltid har vært slik, og det skjønner jeg godt. Men tilstedeværelsen ga et godt bilde på hvor viktig penger er for tilgang til makthaverne i vårt samfunn. Derfor handler omfordeling, via skattesystemet og velferdsstaten, også om demokratisering. Petter Stordalen, milliardæren som eier en mengde hoteller og bestemmer over en mengde arbeidsplasser, får anledning til å lytte til og kommentere sentralbanksjefens årstale på direkten. Deretter kan han drikke og skåle med alt fra statsminister til ekspedisjonssjefer og aktører innen pensjonsfondet både innenlands og utenlands. Selvsagt kommer han, når han blir invitert!

0,1 prosent av befolkninga (kvinneandelen er forsvinnende liten) eier 47 prosent av aksjeformuen. Og de rikeste i Norge har økt sin andel av samfunnskaka så mye de siste tiåra at vi nå er tilbake på 1800-tallets nivå. Samtidig klager mange av de rikeste (men Stordalen er absolutt ikke en av dem) over rammevilkårene i Norge. De ønsker seg 0 i skatt. Det er mange grunner til å holde en armlengdes avstand mellom politikk og næringsliv. Demokrati er en slik grunn.

onsdag 16. februar 2011

Rasist? Jeg?


Høyres varaordfører i Aure i Møre og Romsdal "beklager uttalelsen" sin om Stella Mwangi som vant Melodi Grand Prix i helga: "Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!", skrev hun og glemte i farta at facebook ikke er et lukket forum for gamle kompiser. Nå sier hun i følge NRK at hun var beklager og at hun var "naiv i sin bruk av facebook". Hun beklager altså ikke uttalelsen, men at hun var dum nok til å publisere den for hele verden.


Dagens takk rettes derfor til facebook som slipper brunstripete katter ut av sekken en gang i blant. Det er av barn, fulle folk og facebookbrukere vi får høre sannheten.


Stella: De aller fleste er stolte av deg og syns varaordføreren til Høyre er helt på jordet. Helt dust, faktisk. (Ja, jeg mente det. Helt dust).

mandag 14. februar 2011

Ja til gratis skolemat!


Her, på Læringssenteret, blir skolematen til.

Fikk litt av en vitamininnsprøytning i dag (og det kan jeg saktens trenge så trang og sår som halsen min kjennes akkurat nå. Håper bare ikke jeg blir syk IGJEN!). Var på Huset i Larvik og fikk nydelig historie fra Bente om hvor viktig det er å ha et lavterskeltilbud til folk som sliter. Hun var åpen om sin egen bakgrunn på en helt utrolig beundringsverdig måte. Sånt bør vi ha mer av i Norge, i stedet for å pøse penger inn i spesialisthelsetjenesten med medisinering og mye tvangsbruk.


Etterpå besøkte vi Læringssenteret i Larvik som lager skolemat til heldige elever i Larvik-skolen. Ildsjeler har tenkt som så at barn (dvs. ungdom, for dette retter seg mot ungdomsskoleelever i første omgang) er som folk flest. De trenger mat - sunn mat - for å kunne tenke og lære. Dessuten tenkte de at det må jo være helt gull om folk som trenger arbeidstrening og slikt får meningsfylt arbeid. Og hva er mer meningsfylt enn å sørge for at byens ungdom får best mulig forutsetning for å ta til seg kunnskap? Og så satte de i gang.


Selvsagt er det massevis av byråkratiske snubletråder i veien. Men de har fått hjelp av både Larviks politikere, kristin Halvorsen og andre, og ikke minst av sitt eget pågangsmot og sin kunnskapsrikdom. Foreløpig sjangler de av gårde, men de trenger vår støte videre. Og det skal vi gi dem! Jeg møtte også en far fra Sandefjord, en FAUer (foreldreutvalget), som brenner skikkelig for dette og ønsker at Sandefjord skal bli neste kommune ut. Det håper jeg. Sandefjord er en veldig klassedelt by med høye hekker og fine fasader. Å innrømme problemer er særlig vanskelig her, sies det. Og mange barn har det vanskelig, mat kommer langt ned på lista over hva de eller foreldrene prioriterer. det går igjen ut over læringa og læringsmiljøet til de andre elevene.


At ikke Erna Solberg (H), Trine Skei Grande (V) og andre med god tilgang til sunn og billig mat i stortingskantina skjønner hvor viktig det er at barn og unge får sunn og gratis mat, det syns jeg er komplett uforståelig. "Et foreldreansvar", sier de. Jada. Men mange foreldre tar bare ikke det ansvaret. Og mat er for viktig til å overlates til hvert enkelt barn. Mat er både nødvendig for å kunne fungere og lære, det er bra for sosialisering og kulturutvikling, og det skaper godt miljø. Dette vet vi alle sammen. Kan vi ikke bare bli enige om å gjøre det?


Mat er sunt året rundt. Er du i tvil? Sjekk ut denne facebook-sida.

torsdag 10. februar 2011

Krf på bærtur

KrF vil forby døgnåpne og kveldsåpne barnehager og ha makstid for barns opphold i barnehagen. Dette er ikke til barns beste. Det er mye bedre at barnehagene fanger opp unger som er for lenge i barnehagen, og tar kontakt med foreldrene og evt. barnevern og helsepersonell, enn at barna ikke blir fanget opp, fordi de er plassert hos en dagmamma eller andre.

Min erfaring, og erfaringen til folk som jobber i barnehagesektoren, er at foreldre flyr beina av seg for å hente ungene i tide til middag og sosialt samvær før de skal legge seg. Faktum er at foreldre strekker seg voldsomt langt for å få til kombinasjonen arbeid-godt foreldreskap. Foreldre flest ønsker nemlig å være sammen med barna sine.

KrF bør heller konsentrere seg om å jobbe sammen med SV for et mer familievennlig arbeidsliv og kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Dessuten bør vi forsøke å forhindre at stadig flere må jobbe på kvelds - og nattestid.

Barn kan ha det like fint i barnehagen på kvelden eller om natta, som på dagen. Forutsatt at de ikke først har tilbrakt hele dagen i barnehagen, men i stedet har vært sammen med familien sin. Poenget er at barnehagene faktisk har kompetanse til å se barns beste, og at det er bra om de kan fange opp barn som ikke får tid med foreldrene sine. Dessuten er det altså langt bedre at barn er i barnehagen enn hos en ukvalifisert dagmamma, som mange ellers må ty til.

KrF bør forholde seg til virkeligheten.

onsdag 9. februar 2011

Securitas-bløffen

21. desember blogga jeg om Securitas-vekteren som ringte på og skulle teste røykvarslerne våre, og som plutselig ville selge oss boligalarmer. I dag er denne saken igjen aktuell, TV2 hjelper deg kan fortelle hvordan flere har vært utsatt for denne uakseptable atferden fra sikkerhetsselskapet. Nå er de meldt til Forbrukerombudet og jeg håper de får en skikkelig korreks.

Du kan lese mer om saken her.

tirsdag 8. februar 2011

Politiet og overgrep

Foto: Morten Rakke

Ser at noen lesere vil jeg skal droppe å skrive om overgrep, og heller skrive om finanssaker. Jeg skal skrive om begge deler, det kan jeg forsikre om, og om mye annet også (skal bl.a. se om jeg får til å oppsummere finanskomiteens tur til Washington og New York). Men i dag blir det overgrep jeg konsentrerer meg om. Leser at 60 alvorlige overgrepssaker er på vent i Trondheim. Dette er ikke nytt, vi ser stadig at politiet ikke prioriterer slike saker - ikke minst når barn er ofre. I mellomtida får barn ødelagt barndommen sin. Dette er fullstendig uakseptabelt og jeg krever at noe nå blir gjort. Kanskje bør vi starte med Politidirektoratet?


Når jeg snakker med politifolk som har barn, overgrep og familievold som arbeidsfelt, får jeg stort sett frustrerte tilbakemeldinger, ikke minst når det gjelder Politidirektoratet og deres interesse og trøkk på dette. Jeg mener at Justisdepartementet må vurdere tydeligere styring av politietaten, fordi vi rett og slett ikke kan leve med at barn får livene sine helt eller delvis ødelagt som følge av at det fortsatt er mer stas med terror og organisert kriminalitet enn å hjelpe små barn som utsettes for de groveste krenkelser. Vi må vurdere virkemidler som gjør at slike saker får økt status. Kanskje bør vi se på hvordan vi rekrutterer til Politihøyskolen eller hvordan vi der kan bidra til at saker som gjelder barn blir aller viktigst for framtidige politifolk.


Jeg har fire år fra justiskomiteen bak meg (2001-2005). Den gangen klarte vi å få løfta fram den skjulte volden, den som foregår bak lukkede dører. Jeg opplevde en aldri så liten revolusjon i løpet av disse åra og etterpå, ikke minst politisk - men også ved at media fikk større fokus på dette temaet. Likevel: Fortsatt ser vi at politiet ikke prioriterer barna, at hjelpeapparatet lukker øynene og at domstolene ikke tror på barna, selv når de forteller rett ut hva de har vært utsatt for. Jeg vet ikke om noe som opprører meg mer, og jeg skal kjempe til min siste dag på Stortinget for å få en forandring på dette.

tirsdag 1. februar 2011

Fredsdag








I dag har jeg hatt gleden av å vise den store fredsaktivisten Ole Kopreitan den siste respekt. Mannen med barnevogna og jakkemerkene på Karl Johan døde dessverre brått 23. januar, og er dypt savnet av mnange mennesker. "Ole Kopp" vil for alltid leve i hjertene til tusenvis av mennesker over hele verden, mennesker som har stått på mot atomvåpen, for sosial rettferdighet, mot forurensing og utbytting, har lært å kjenne denne unike mannen som viet livet sitt til alle disse kampene. Jeg er stolt av å være del av den samme bevegelsen, og bisettelsen av Ole Kopreitan var både en verdig, inspirerende, vakker og på mange måter lærerik opplevelse. Selv fra ordføreren i Hiroshima kom det en hilsen, som ble lest opp i kapellet. Og da "Til ungdommen" ble sunget, må jeg innrømme at jeg felte en tåre eller fem. Ikke minst også fordi min egen stebror, som ble drept i København for snart to år siden, hadde denne sangen som sin favoritt.

Som den flotte biskopen Tor B. Jørgensen sa i kapellet: "Hvil i fred" har aldri vært et mer passende uttrykk enn akkurat i dag, da Ole Kopreitan ble bisatt.

Dette har for min del vært en dag i fredens tegn. Tidligere på dagen stakk jeg innom Nobelinstituttet for å signere nominasjonen av to meget verdige kandidater til årets fredspris; Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og den liberiske fredsaktivisten og direktøren for Women Peace and Security Africa, Leymah Roberta Gbowee. Marit Nybakk (Ap) tok dette initiativet, og medforslagsstillere er Gina Barstad (SV), Sonja Irene Sjølie (H) og Line Henriette Holten Hjemdal (KrF). Jeg er stolt av å få være med på dette forslaget, både fordi dette er modige, sterke og viktige kvinner, og fordi nominasjonen forhåpentligvis kan bidra til å sette søkelyset på en viktig FN-resolusjon: Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Med denne resolusjonen tok Sikkerhetsrådet, for første gang i FNs historie, stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt

Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første kvinnelige, demokratisk valgte president, har engasjert seg sterkt i kvinners situasjon i borgerkriger og konflikter og vært opptatt av å gjøre S-res. 1325 til et aktivt og reelt redskap i Afrika – også når freden skal bygges. Hun har i Liberia særskilt vært opptatt av å forebygge og beskytte kvinner mot vold og voldtekt.

Leymah Roberta Gbowee var ansvarlig for organiseringen av den fredsbevegelsen som bidro til slutten på den andre liberiske borgerkrigen i 2003 og dermed også slutten på Charles Taylors presidentperiode. Gbowee organiserte i 2002 ”The Women of Liberia Mass Action for Peace”, en ikkevoldsbevegelse mot borgerkrigen. Hun har også arbeidet som sosialarbeider for de tidligere barnesoldatene som var i Charles Taylors styrker.

Leymah Roberta Gbowee er i dag ”Executive Director” av Women, Peace and Security Network Africa, der hun særlig arbeider med S-res. 1325.

Jeg har en god følelse for disse kvinnenes mulighet til å få denne ærerike prisen.