tirsdag 22. februar 2011

- Deng dem!

Jeg trodde jeg så feil da jeg gikk forbi VG-huset i dag morges på vei til Stortinget; at forsida var misvisende eller i det minste satt på spissen. Men nei, den tidligere stortingsrepresentanten for Høyre, Ingvald Godal, tar faktisk til orde for å slå barn. Det er da jeg får lyst til å hente fram den gamle floskelen: "I Norge, verdens rikeste land, i 2011". Er det mulig?

Godals forslag går i korthet ut på at rektor bør få gripe til spanskrøret og denge folkeskikk inn i mobberne. I stedet for å vise mobberne at den slags atferd ikke tolereres, skal man senke seg ned på mobbernes nivå. Vold skal bekjempes med vold. Godal kan fortelle at han selv hadde en tysklærer som han fryktet, med det resultat av han lærte tysk. Fransklæreren var derimot for snill, og resultatene ble deretter. Godal etterlyser derfor autoritet og ønsker seg mer frykt inn i skolen. Som om frykt og autoritet er to sider av samme sak.

Forslaget har vakt unison fordømmelse i skolemiljøene landet over. Heldigvis. Lærere og foreldre ønsker seg ikke noe spanskrør. De ønsker seg ikke et læringsmiljø gjennomsyret av frykt for autoriteter og trusler om vold og straff. Men økt respekt for læreren, det ønsker de seg. Og det bør de få mer av, men ikke ved å åpne for å sette barns menneskerettigheter til side.

Bare for å slå det fast en gang for alle: Barn har faktisk noen grunnleggende menneskerettigheter som er ukrenkelige for dem som har tilsluttet seg dem. Barn kan bl.a. ikke utsettes for vold. Barn har krav på beskyttelse fra de voksne. Ingen - særlig ikke barn - har noen sinne blitt et bedre menneske av å bli krenket. Barns rett til frihet fra vold og krenkelser fra voksne, handler også om at barn er subjekter. Barn er ikke voksnes eiendom. Voksne kan ikke lenger, i et sivilisert samfunn, tillate seg hva som helst overfor barn, bare fordi de er barn. På det mer praktiske planet er det også viktig at barn ikke skal oppdras til å tro at respekt er noe du bare kan oppnå hvis du har mulighet til å bruke straffemetoder, inkludert vold, hvis de ikke adlyder. Dessuten skal skolen være et trygt sted for barn. Barn har rett til trygghet og barn lærer desidert best når de er trygge. Godals tysklærer er ikke representativ.

Loven som ga voksne lov til å bruke vold mot barn i skolen ble avskaffet i 1936. Som det står i hovedoppgaven til Bente Halland fra 2007: "Skoleloven av 1936 ga entydig uttrykk for at bruken av visse midler var totalt uegnet i oppdragelsesøyemed og kunne påføre barn ubotelig skade". Antakelig førte opphevelsen av loven til at barns egenverdi økte, og dermed også respekten fra de voksne. Det er absolutt ingen ting galt i det, tvert imot.

Noen tror at alt var bedre før og at mobbing og annen uakseptabel atferd er et resultat av at barn har fått for mye makt i samfunnet. Det stemmer ikke. Men avskaffelse av voksnes rett til å slå og straffe barn har ført til at barn har fått bedre beskyttelse mot krenkelser. Voksne kan ikke lenger tillate seg hva som helst, bare fordi de er voksne. At endel voksne er unnfallende overfor ansvaret sitt, er en annen sak. Dét må vi ta tak i. Det er IKKE greit at voksne lar være å se, gripe inn og bry seg når barn utsettes for uakseptabel atferd fra andre barn!

At noen velger å lukke øynene for mobbing, er fullstendig uakseptabelt og kan være tjenesteforsømmelse. Lærere, rektorer og andre med makt og myndighet må ta inn over seg at de kan være medansvarlige for at barn får barndommen sin ødelagt. Derfor må dette tas på alvor av alle skoler, alle lærere, alle rektorer, alle foreldre, alle skoleeiere, alle politikere og alle statsråder - alltid. Mobbing kommer aldri til å gå over av seg selv. Mobbing vil alltid fins, så lenge det fins noen som velger å se bort eller som velger å tro at mobbing ikke er noe problem hos dem. Det er dessverre nok av dem som foretrekker en pen fasade framfor en skikkelig opprydding i kjelleren.

Til slutt: Barn ser hva voksne gjør, og tar etter dem. Jeg ser det på min egen sønn som i en alder av 14 måneder er utrolig observant og gjør som oss voksne på så mange ulike områder. Jeg tenker ofte på at dette gir oss et stort ansvar som rollemodeller. Som voksne har vi ansvar for å reflektere over hvordan vi oppfører oss. Velger vi å misbruke vår posisjon som voksne, enten ved å bruke vold, mobbe andre eller for den saks skyld snakke nedsettende om læreren, så kan vi ikke forvente annet enn at også barna lett gjør det samme. Samtidig er jeg litt optimistisk også. Norske barn er nemlig ganske flinke til å tenke kritisk. Det er en av de mange gode sidene ved norsk skole: Elevene er gode til å tenke selvstendig, de er vant til en demokratisk atmosfære og svelger ikke alt det autoritetene sier. Bare les Si;D i Aftenposten, det er ganske imponerende hvor kloke tenåringer vi har her i landet.

At ungdommens kritiske sans kan være slitsomt for autoritetene, se det er en annen sak.

Les om Manifest mot mobbing her.

10 kommentarer:

  1. Jeg er så glad for at du skrev foreldre her også. For altfor mange ganger så blir foreldrene utelatt og alt ansvar blir skøvet over på lærere og rektorer. Jeg ble mobbet gjennom hele skoletiden min, hver dag, ustanselig. Mine foreldre og alle lærere (bortsett fra en) tok tak i saken og prøvde å få ting til å bli bedre. Men så lenge mobberenes foreldre velger å overse problemet, og mener at deres barn ikke gjør noe galt, så vil det aldri ta slutt. En ting er iallfall helt sikkert, om jeg, når min datter begynner på skolen, får beskjed om at hun er ufin mot andre, så blir det oppvask i heimen ja. Det er utrolig viktig at foreldre tar tak i dette. For jeg tror egentlig at de fleste lærere tar dette problemet på alvår.

    SvarSlett
  2. Det som forundrer meg i denne debatten er at mobbing tilsynelatende er noe som skjer i skolen, og derfor burde ene og alene skolen håndtere dette.

    Vel, det mobbes innad i familier, på arbeidsplasser, i SMÅ BYGDESAMFUNN der janteloven regjerer, mellom fremmede, i militæret, ja kort sagt: over alt! Derfor blir det ufattelig lettvint å si at dette er noe som vi burde fikse i skolen.

    Det som kanskje hadde vært verd å sette fokus på i skolen er at det burde være bra å være smart! Det burde være ok å være flink! Jeg er lærer i ungdomskolen med fagene norsk, samfunnsfag og matematikk, og kjemper beinhardt for å fjerne "nerdestempelet" fra de som får karakterer fra 4 og oppover.

    Tenk om norske myndigheter hadde klart å legge til rette for en skole der man fremhevet og opphøyet kunnskap(og da mener jeg alle former for kunnskap, praktisk så vel som teoretisk), fremfor en skole som på død og liv skal trykke alle elever, uavhengig av forutsetninger, gjennom den samme motivasjonskverkende teorikverna!

    Det er ikke uten grunn at man får opp Kunnskapsløftet når man søker på ordet "ondskapsløftet". Å fjerne praktisk undervisning i form av kunst&håndverk og valgfag til fordel for innføringen av et obligatorisk 2. fremmedspråk, er i praksis et ondskapsløfte.

    Vi kan begynne med å gjøre skolen mer meningsfull fremfor tradisjonsbunden. Det vil garantert øke motivasjon og innsats. Kanskje vil det også fjerne en del av grunnlaget for mobbing.

    SvarSlett
  3. Kjempebra kommentarer! Enig med dere begge to. Mobbing foregår over alt, og foreldre må ta et stort ansvar, akkurat som venner, kolleger, sjefer osv.

    Og ja, skolen må bli mer variert, mer praktisk og mer tilrettelagt for elevers ulike interesser. Ikke minst bør valgfagene gjeninnføres på ungdomstrinnet.

    Også enig i at det bør bli status å være flink.

    Tror elevene dine er heldige som har deg som lærer, Anonym.


    Inga Marte

    SvarSlett
  4. Først av alt: Dette har like mye med Høyre å gjøre som et forslag fra Stein Ørnhøy ville hatt for SV i dag.

    For det andre : Det er klart at alle er enige med deg, Inga Marte. Poenget er at det ikke skjer.
    Barn har krav på å leve uten vold. Ikke bare mobberne, men også de som mobber.

    Hva gjøres i dag ?
    Jo - det er kampanje på kampanje mot mobbing og resultatene uteblir.
    Vi ser at den som blir mobbet får tilbud i noen tilfeller om å bytte skolevei, transport til skolen eller evt å bytte skole.

    De som mobber får ikke noen trusler om å bli omplassert til en annen skole.

    Dette skjer med SV i regjering og SVs leder som kunnskapsminister.

    Altså : Konsekvensen tilfaller den mobbete og bare tiltak som ikke virker er satt i verk.

    Velkommen til SV landet.

    SvarSlett
  5. Enig i at spanskrør ikke er veien å gå, men savner konkrete tiltak.
    Og "holdningskampanje" er altfor vagt til at det kan regnes som et konkret tiltak.

    JD

    SvarSlett
  6. Pluss at de nå sier at å vri øret rundt også er effektivt. Tror gamlingene er blitt splitter pine gale som nå mener at fysisk straff er veien å gå. Min mor fortalte i sin tid om en lærer som vred rundt øret på en gutt i hennes klasse..blodet sprutet fordi øret revnet, læreren fikk sparken (må ha vært i 1950årene en gang.

    SvarSlett
  7. Anonym.
    Historien din viser at det IKKE var lov med fysisk avstraffelse på 50 tallet heller - siden han fikk sparken.

    Men, det jeg ser i debatten er at som så mange ganger før ser vi at venstresiden står uten virkemidler men kjefter på de som har tanker i debatten for det. Jeg syns det er lite konstruktivt å fortelle hva man ikke vil - men presentere noe man vil...

    SvarSlett
  8. Foreldre er usedvanlig viktige som rollemodeller og selvtillits"givere". Jeg ble mobbet i åtte år uten at mine foreldre syntes å bry seg om det. Til dags dato tør jeg heller ikke spørre dem om de merket det. Når jeg kom hjem skulle jeg ikke bry mine foreldre, jeg skulle oppføre meg. Dette var på åtti-tallet. Nå har jeg eget barn, og selv om vedkommende er veldig liten er jeg allerede påpasselig med min måte å være med barnet på, for å gi det følelsen av at det kan stole på meg og at jeg skal ta vare på det, respektere det. Samtidig håper jeg å kunne lære det å respektere andre, og da gjelder det å ta seg selv i nakken, samt sette grenser. Vanskelig, men det er foreldre som har størst mulighet til å gjøre denne kloden til et bedre sted, nettopp ved å være gode forbilder for sine barn.

    SvarSlett
  9. Hei, Pjeck,
    det var et nydelig innlegg som gir håp om forandring

    Vennlig hilsen
    Inga Marte

    SvarSlett