Ninas historie

I dag har jeg vært i tingretten i Troms. Jeg har vært eneste tilhører til en sivil erstatningssak som kan få følelsene til å koke hos de fleste. Hvordan kan det ha seg at psykiatrien skriver inn et fem år gammelt barn sammen med sin syke mor, uten å melde fra til barnevernet? Hvordan kan det ha seg at dette skjedde gjentatte ganger? Hvordan kan det ha seg at flere faginstanser mente at det ville være skadelig for mors sykdomsutvikling om hennes barn fikk en trygg oppvekst et annet sted, og dermed lot være å trygge barnet? Og hvordan kan det ha seg at dette fortsatt skjer, den dag i dag? For meg er dette uforståelig. Og det krever handling på alle plan, ikke minst politisk.

Det som har slått meg mest i dag er likevel dette: Å se Ninas enorme kraft. Jeg kjenner Nina godt, men å se henne i retten har bare økt min respekt for denne dama. Hennes ressurser og drive for oppreisning, ikke bare for seg, men for alle de barna som har vært utsatt for noe av det samme som henne selv. Det vekker enorm respekt. Jeg har sett det samme hos så mange andre såkalte ”ofre”. Mange har et ønske om å gjøre noe bra ut av det forferdelige som har skjedd i livet deres. På den måten kan det få en slags mening.

Kjære Nina. Jeg kjenner deg. Men likevel vil jeg skrive til deg her at det du viser ved å ta denne saken – uansett utfall – det er å forandre verden. Hvordan vet jeg det? Fordi denne saken får massiv oppmerksomhet. Fordi flere tar kontakt om det samme. Og fordi vi er flere som politisk vil ta tak i lovverket når dom faller i denne saken. Uansett utfall.