Tjenesteforsømmelse

I morgen starter rettssaken Nina har anlagt mot Tromsø kommune. I Aftenposten kan du lese hvorfor, men kort sagt går Ninas historie ut på at hun ble utsatt for en rekke forsømmelser og overgrep som barn. Jeg skal ikke ta stilling til selve rettssaken, det ville være dumt av meg. Men jeg skal være til stede første dag, som Ninas venn og støttespiller. Hun er et menneske jeg har fått lov til å bli kjent med gjennom politikken, og som har noen egenskaper og en bakgrunn du bare er nødt til å bøye deg i støvet for. Hun er et løvetannbarn av rang.

I mange år har jeg vært engasjert i barns rett til å vokse opp med kjærlighet, omsorg og voksne som tar ansvar. Vi har alle ansvar for å bry oss om barn, men vi som politikere har et ekstra ansvar for å sørge for kompetanse, systemer og rutiner som gjør at samfunnet fanger opp barn som lider. Det skjer dessverre altfor sjelden. Som medlem av justiskomiteen i fire år, og av helse – og omsorgskomiteen i to år (nå er jeg i energi – og miljøkomiteen), har jeg møtt altfor mange som forteller varianter av samme historie: ”Jeg hadde det grusomt, og folk måtte ha sett det, men ingen spurte hva som var problemet”. Eller de spurte, men aksepterte at barnet benektet at det var noe problem, kanskje fordi de ikke orka å ta virkeligheten innover seg. Den som spør, må som kjent tåle svaret - og gjøre noe med det! Redd Baras Marianne Borgen kaller det å ikke gripe inn overfor barn som lider, for tjenesteforsømmelse. Jeg er enig. Men også politikere forsømmer seg, og vi som enkeltmennesker forsømmer oss.

Mitt første møte med familievold hadde jeg som nyvalgt stortingsrepresentant. Jeg ringte politiet, og tok hånd om den ti år gamle dattera mens moren ble fraktet til legevakta. Politiet var den gangen ganske ute av stand til å forstå hva som måtte gjøres, og jeg måtte instruere dem, og true med både det ene og det andre. De forsto ikke hva familievold var, og bagatteliserte. Det er vel ikke så alvorlig, liksom. Det er en kjent sak at mange innen rettsvesenet og hjelpeapparatet ikke har sett på familievold som en tilstand, men som enkelthendelser. Dermed forstår man ikke hvor forferdelig det er å leve med konstant uro, usikkerhet og redsel for når det skal eksplodere neste gang. For et barn kan dette være helt ødeleggende for utvikling og trygghetsfølelse. Uansett om barnet ikke selv er utsatt for fysisk vold. Jeg ringte den gangen selv til politihuset for å spørre hvorfor de ikke sendte noen for å skifte nøkkel til døra eller i det minste gjøre noe for å sikre kvinnen og barnet jeg hadde på fanget. Jeg fikk beskjed om at det var da ikke så alvorlig. Jenta på fanget mitt spurte meg om jeg trodde mamman hennes skulle dø. Men ingen hadde spurt henne. Jeg glemmer det aldri.

Siden den gang er politiet satt på skolebenken, og det har skjedd mye. En del vil jeg faktisk ta deler av æren for, fordi jeg maste i årevis på alt fra lovfesting av krisesentre, omvendt voldsalarm, familievoldskoordinatorer i politiet, at voldsutøver måtte fjernes fra hjemmet i stedet for voldsofrene, Barnas Hus (Barnehus), Alternativ Til Vold, Rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, partsrettigheter for voldsofre, bedre voldsoffererstatning osv. osv. Men mye gjenstår fortsatt. Ikke minst med hensyn til utdanning og kompetanse, samarbeid, rutiner for melding til barnevern og politi, holdninger og kulturer. Det er plenty å ta tak i. Barnas Spørretime i fjor, viste mange av de behovene som utsatte for vold og overgrep har, alt fra tannbehandling til oppfølging av barnevernet, fosterforeldre og inntekter. Vi har ikke lov til å hvile når det gjelder dette grunnleggende spørsmålet. Og i morgen starter Ninas rettssak. Det er bl.a. takket være overlevere som henne at folk kan få innsikt i hva disse bruddene på barns menneskerettigheter innebærer for et menneske. Hvis vi orker å ta det innover oss da.