Politillit

Innimellom kjenner jeg det rykke i justisfoten. Jeg var medlem av justiskomiteen på Stortinget fra 2001 til 2005, og ble godt kjent med politiet - på godt og vondt. Mest godt. Jeg hospiterte hos politiet i Vestfold i en uke, fikk være med på hundesøk etter forsvunnet person, avhør med 15-åring som hadde brukt kniv til å rane en bensinstasjon og mye annet. Særlig hundesøket gjorde dypt inntrykk. Det å se hvordan politiet takla å møte pårørende til en kvinne som sannsynligvis hadde dratt til skogs for å ta selvmord (hun ble funnet et par uker seinere), gjorde dypt inntrykk. Å gå rundt natterstid og leite, og ikke vite om vi ville finne et menneske, levende eller dødt, kommer jeg aldri til å glemme. Respekt, er en av følelsene som melder seg. Den samme følelsen som jeg fikk da jeg hospiterte med oslopolitiet og vi kom hjem til en familie i fire-tida på morgenen etter å ha fått inn melding fra familiens datter om at faren hennes truet moren med kniv. Da vi kom inn i stua, fant vi kniven liggende oppå TVen, men både faren og moren benekta alt. Å se politiet håndtere den livredde datteren, forsøke å overtale moren til å innse hva som trengtes, og føre faren ut i bilen (han hadde "heldigvis" dop på seg), sitter i meg den dag i dag. Politiarbeid er like mye sosialt arbeid som å "fakke kjeltringer".

Derfor blir jeg så glad når jeg leser at politiet i Oslo har tatt i bruk gamlemåten å jobbe på: Seniorer fotpatruljerer nå gatene i hovedstaden, særlig langs Akerselva og i andre belasta områder. De bygger tillit og viser at politiet bryr seg om innbyggerne. I Klassekampen i dag leser jeg at oslopolitiet skal jobbe annerledes for å skape tillit i minoritetsbefolkninga. De har hyra inn folk som Ingjerd Hansen (OMOD) for å forbedre metodene de bruker. Ofte handler det om å unngå elementære misforståelser. Politistasjonssjef på Manglerud, Gro Smedsrud, er en av de sentrale fra politiets side, hun er ei dame som nyter stor respekt og som er opptatt av forebyggende arbeid. Jeg husker henne godt fra tida i justiskomiteen.

I Tønsbergs Blad for i går får vi vite at Knut Storberget ber andre politidistrikter lære av hvordan politiet i Bergen håndterer problemet med tigging. I stedet for å be om lovforbud, har de nå innført "søknadsplikt", og de som vil selge roser må også melde fra på forhånd. Dermed har de visstnok redusert omfanget, uten overdreven bruk av makt mot det som tross alt først og fremst er et ordensproblem og et sosialt problem.

I Vestfold (mitt hjemfylke) har politiet lenge vært et forbilde i kampen mot familievold. Stikkord er samarbeid, ledelse, forankring og kompetanse. Politiets strålende familievoldskoordinator, Camilla Grimsæth, leder arbeidet med familievoldsteamet, som også består av krisesenteret, familievernkontoret og barnevernvakta. Politiet har både tatt ansvar for Alternativ Til Vold, som gir behandlingstilbud til voldsutøvere, og de har lenge finansiert undersøkelser ved voldtektsmottaket, uavhengig av om offeret velger å anmelde eller ikke. Ganske unikt!

Politiet er avhengig av tillit. Det oppnås ikke alltid ved hjelp av makt og sirener. Langsiktig arbeid, forebygging og samarbeid med andre er vel så viktig. Informasjon og tilstedeværelse likeså. Det høres traurig ut, men det er ikke mindre viktig av den grunn. Godt politiarbeid krever dessuten at også andre gjør jobben sin.