Fedmedebatten

Fedmedebatten raser videre. Kari Jaquessons brannfakkel om feite som late, har fått fram reine mørkemannsholdninger mot overvektige. La oss kalle det vektisme.

Det antydes innimellom at syke arbeidstakere skulker og at uføre egentlig snylter på staten. Men det blir stort sett med antydningene, fordi de fleste ser at det ikke er pent å sparke folk som ligger nede. Sterkt overvektige mennesker, derimot, de er det bare å tuppe til. Vellykka, slanke og veltrente mennesker står nærmest i kø, uten tanke på at det å være sterkt overvektig faktisk for de fleste er en stor belastning. Stor nok til at de fleste ville ha gjort noe med det om det bare var så enkelt som de tynne vil ha det til. I tillegg til generelt nedlatende holdninger - skjulte og åpenlyse, er følgesykdommer vanlig og mange har vondt for å bevege seg.

Noen, som Kristian Fjellanger, SVs eminente valgkampsekretær og forfatter av boka Feit, mittt lkiv som tjukkas, har klart å gjøre noe med det. Fra å være sterkt overvektig, klarte han å slanke seg til normal størrelse (hva nå det måtte være). Forskjellen på ham og endel andre som har deltatt i debatten, er imidlertid at han åpent sier at dette klarte han, men det er ikke sikkert alle kan klare det. Dessuten, legger han til: "Jeg vet ikke helt om jeg vant over fedmen eller tapte mot skjønnhetstyranniet". Prisen han betaler er at han tenker trening, sunnhet og mat i større grad enn han egentlig kanskje har godt av. Kristian er befriende fri for fordommer og nedlatenhet overfor mennesker som ikke passer inn i det strenge kravet til vellykkethet og skjønnhet i vårt moderne Norge. I sterk kontrast til andre som har kastet seg på denne debatten, f.eks. Elin Ørjasæter i e24.

Under overskriften "Krenk meg, Kari Jaquesson", viser hun en total mangel på innsikt i hva dette handler. "Jo mer sånne som Kari Jaquesson plager oss, jevnt og trutt, jo større er sjansen for at vi unngår følgesykdommer (...). Det er ikke bare viktig for den enkelte å unngå fedme, det er også viktig for folkehelsa og nasjonaløkonomien", skriver Ørjasæter. Vel, jeg er finanspolitiker og opptatt av nasjonaløkonomien, men jeg vil sterkt fraråde at mobbing og krenkelser skal brukes som strategi mot overvektsproblemer i befolkninga. Heller et litt overvektig folk enn en kald nasjon uten innlevelse i folks liv.

Jo mer moralistisk samfunnet blir, jo verre blir det å være overvektig. Men det betyr ikke at folk slutter å være det. Det er nemlig et mangfold av årsaker til overvekt, årsaker som fortjener en større grad av ydmykhet fra debattantene. Vi vet at mange sliter med spiseforstyrrelser, psykiske problemer, tidligere krenkelser osv. Andre ønsker ikke å være endel av samfunnets konforme krav til vellykkethet, mens andre igjen innrømmer åpent at de er late eller veldig glade i mat. Uansett: Man skal være ytterst forsiktig med å fordømme andre for forhold man ikke aner noen ting om. Dessuten er det et sosialt perspektiv her: Overvekt rammer ikke blindt, det er også en klassemessig side ved dette.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal overse at manglende fysisk aktivitet og overforbruk av usunn mat skaper problemer for folkehelsa. Men jeg mener at vi har et ansvar for hvordan vi tar tak i problemet. Moralisme og privatisering av problemene, fører ikke fram. Det burde også lederen for helsekomiteen vite, for dette har vi forskningsmessig belegg for. Det er verken sånn at folk kan piskes til å ta ansvar eller at folk flest, som Ørjasæter påstår, gjør kyniske lønnsomhetsberegninger som får dem til å spise seg til diabetes 2 fordi velferdsstaten uansett betaler "gildet" med piller og operasjoner. Det som hjelper mot overvektsproblemer, er om vi tar politiske grep som organiserer samfunnet på en måte som forebygger overvekt, samtidig som vi slutter å være så fordømt moralistiske.

Debatten, slik dn har vært ført til nå, har bare som resultat at de tynne føler seg enda mer ovenpå, mens de tjukke føler seg enda mer som tapere. Imens kan Kari Jaquesson og andre slankeprofittører le hele veien til banken.

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med min gode venn og ekspert på spiseforstyrrelser, Runi Børresen, som jeg har enorm respekt for.