onsdag 5. januar 2011

Verdien av anerkjennelse

Marco Elsafadi ga oss en utfordring hos NHO i dag. Han har et positivt menneskesyn, nettopp derfor kommer han langt
Min lille sønn på ett år er i ferd med å lære seg å gå. Han har tatt minst 20 skritt aleine, og går visstnok masse i barnehagen mens vi er på jobb. Jeg ser hvordan stoltheten over anerkjennelsen han får fra omgivelsene gjør at han vokser. Han får lyst til å løpe! Og jeg ser hva det gjør med han, lille knøttet, at vi ser at han er stolt og mestrer, at vi anerkjenner de framskrittene han gjør.


Nå sitter jeg i sofaen foran TVen etter en lang dag med NHO (se forrige bloggpost) og ser et fantastisk rørende og opprørende program på NRK2. Det handler om voksne i Storbritannia som ikke kan lese og skrive. De er mer eller mindre analfabeter. Vi har dem her i landet også, bare ikke i like stort omfang som i det ekstremt klassedelte Storbritannia. Hva det gjør med disse menneskene å få anerkjennelse, føle at de gjør framskritt, vokser og forstår at kanskje, kanskje de en dag får muligheten til å lese en bok for et barn eller barnebarn, det får hårene til å reise seg på kroppen til alle med et snev av evne til innlevelse. Og motsatt: Tanken på alle nederlagene de har opplevd, alt det negative de har måttet tåle fra omgivelsene, all smerten over ikke å kunne det "alle andre kan", ikke kunne hjelpe barn med leksene, handle, klare seg på egenhånd... Det er nesten ikke til å forstå for en som har kunnet lese fra før skolealder.


Jeg skulle ønske dette programmet ble vist på NHOs årskonferanse i dag. Fordi det NHO omtaler som "velferdsfellen" og den klaginga de stadig vekk framfører over at velferdsordningene er "for sjenerøse", det er et bomskudd. De burde i stedet sette alle kluter til for at Norge skal være et land der vi tar vare på hverandre, der skolen ser at barna trenger å oppleve mestring og anerkjennelse aller mest av alt, fordi det er en forutsetning for å tørre å lære, tørre å gå på nederlag, tørre å kaste seg over noe nytt og ukjent. Og at det såkalte "utenforskapet" som NHO stadig snakker om i virkeligheten er et klasseproblem som reproduseres igjen og igjen så lenge skolen og samfunnet ikke anerkjenner at vi er sosiale skapninger som er dønn avhengige av positiv respons fra omgivelsene, helt fra vi er et lite knøtt, ja bare en dag eller noen minutter gamle. Dessuten bør de slutte å mase om at vi må gjøre arbeidslivet mer "fleksibelt", det vil si mindre trygt og forutsigbart, særlig for de som jobber i yrker som allerede er veldig tøffe og dårlig betalt fra før. For å si det sånn: Dette er ikke mennesker som deltok på konferansen i Operaen i dag. Ikke er de på banketten i kveld, heller.


Når svært velbemidlete middelaldrende menn stønner over at det er for enkelt å bli ufør, bør man ikke lytte. Man bør i stedet vende seg til dem som har satt seg inn i bakgrunnen for at unge mennesker ikke klarer seg, i skolen eller i arbeid, og finne ut hvordan vi kan støtte ungdommen for at de skal klare å endre livene sine - uten å få beskjed hvert halvminutt om at de må ta seg sammen. Det har de nemlig hørt en million ganger tidligere.


Marco Elsafadi var et lyspunkt på NHO-konferansen i dag. Han snakka om å ta ansvar for hverandre. At vi må se at en forutsetning for å klare å fungere sosialt og i arbeidslivet, er at man har selvfølelsen i orden. At man føler seg bra! Tidligere har jeg blogga om Eddi Eidsvåg og Pøbelprosjektet. De jobber med det samme positive utgangspunktet: De mener bestemt at folk flest vil bidra, vil klare seg sjøl, ønsker å møte anerkjennelse fra omgivelsene. Men mange trenger ekstra tilrettelegging, en solid dose anerkjennelse for å veie opp for år med negativ respons, og krav som tar utgangspunkt i deres unike erfaringer.


Når NHO viser et digert bilde av en lenestol og en musefelle, så er det en hån mot alle dem som gjerne vil bidra, men som ikke klarer eller får lov. Litt ydmykhet kan være på sin plass. Ikke alle er født med en sølvskje i munnen. Men alle kan bidra, hvis vi bare tar oss tid og legger til rette for at de får lov.


Når min sønn tar sine første skritt, står det et helt kobbel av mennesker og heier og hoier. Det gjelder langt fra alle barn. Å gi barn en god oppvekst, tilbud om barnehageplass - gratis eller til en billig penge, er utrolig viktig. Å sikre at skolen blir en arena for mestring i stedet for nederlag, er også helt avgjørende. Dessuten kan vi gjøre som Marco oppfordret til hos NHO i dag: Gidde å bry oss om folk som trenger litt ekstra. Særlig gjelder dette folk som allerede har mer enn nok fra før. De var det flust av på NHOs årskonferanse i dag.


3 kommentarer:

  1. Veldig enig med dine kommentarer om TV-programmet og om betydningen av mestring i barnehage og skole. Problemet er at regjeringens barnehage- og skolepolitikk kan stå i fare for å virke i motsatt retning. Når man hele tiden måles mot en mal om hva man skal/skulle mestre, når man skal mestre det og på hvilken måte, er det slett ikke gitt at man opplever det som anerkjennelse.

    SvarSlett
  2. Dette var et godt og viktig innlegg, Inga Marte! Jeg er selv i den situasjonen at jeg står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Jeg er på vei inn igjen, men det kan jeg love alle dem som gidder å lytte: det er IKKE enkelt. Jeg har en hullete cv. Jeg har gode referanser, og et vitnemål fra treårig høgskoleutdanning med bare a`er og b`er, men jeg har så mye fravær at folk aner ugler i mosen og kvier seg for å ansett meg. Jeg kan forsåvidt forstå det, men hvis ingen arbeidsgivere vil gi meg sjansen til å vise hva jeg kan, da vil jeg ikke høre på arbeidsgivere (i dette tilfellet representert ved NHO) som snakker nedsettende om folk på trygd. Akkurat nå er det nemlig NHO som holder meg på trygd.

    SvarSlett
  3. Kan ikke dere sosialister slutte med denne patetiske ansvarsfraskrivelsen når det gjelder absolutt alt? Det er aldri deres egen skyld for den situasjonen dere er i nå. Det er alltid miljøet rundt som har skylden.

    Og som med nesten alle utspill fra SV-ere så går det kun på følelser. Å bruke fornuft i slike spørsmål kommer i siste rekke.

    SvarSlett