To ting i dag: For Velferdsstaten arrangerer viktig konferanse om velferdsstatens framtid, på Folkets Hus i Oslo. Les også kronikk og kommentar i Klassekampen om hvordan private, kommersielle aktører gjør big business av fellesskapets skattekroner på viktige områder i samfunnet. Noen plasserer overskuddet i skatteparadiser, som er et yndig sted å plassere penger hvis man ønsker å unngå skatt og/eller hindre innsyn i hvordan pengene er tjent (Økokrim er ekstremt opptatt av dette, naturlig nok).
Det andre er: KrFs nestleder, Inger Lise Hansen (fra samme fylke som meg - Vestfold), som i helga har sendt en invitt til Frp om regjeringssamarbeid. "Vi trenger en ny ideologisk kurs for landet", sier Hansen. Hva slags kurs?
Jeg skrev nylig om Frp-leder Siv Jensen som har Margaret Thatcher (og Ronald Reagan) som sitt store forbilde. Det, sammen med Frps programmer, kan gi en pekepinn på hva vi kan forvente. Svekkelse av fagbevegelsen, mer privatisering (av skole, helse, eldreomsorg, barnevern, rus), sterk svekkelse av miljøpolitikken ("klimaproblemet er ikke menneskeskapt"), dramatiske kutt i bistanden og enda større negativt fokus på innvandrere og flyktninger, en mindre solidarisk og forebyggende alkoholpolitikk, større helseproblemer i byene som følge av lavere bensin - og deselpris kombinert med dårligere kollektivtrafikk, skatteletter som vil gi større klasseskiller og mindre til velferd, avvikling av den offentlige likestillingspolitikken, fjerning av maksprisen i barnehagene, mer bruk av midlertidige stillinger, store kutt i landbruket osv. osv.
Noen tror at ideologiene er døde i Norge. Noen tror at det ikke er forskjell på partiene. Det er langt fra virkeligheten. Hvis Krf nå velger å støtte et mørkeblått regjeringsalternativ, vil sjansene øke for at dette blir resultatet etter neste valg. I såfall vil Krfs nestekjærlighet settes på store prøver. Jeg lover at det ikke skal skje uten kamp.
Det er en skremmende utvikling vi er vitne til nå. Jeg er direkte redd. Men, som du sier. Vi gir ikke opp uten kamp..
SvarSlettDette nye samarbeidet er ikke mer overraskende enn samarbeidet i dagens regjering. Går jo ikke akkurat knirkefritt!!
SvarSlettDet er avstanden til Frp som gjør at Krf fortsatt så vidt er synlige. Dette er trist for Høybråten og Bondevik som har klart å holde partiet samlet, synlig og selvstendig.
SvarSlettHei Inga Marte.
SvarSlettEi venninne av meg fikk en muskelbetennelse i høyre armen for en tid tilbake.
Hun er single, bor for seg selv, jobber i butikk og er et arbeidsjern.
Legen sa at han ikke kunne behandle henne før han hadde fått en CT av armen hennes og ventetiden var 7 uker på en CT.
Hun måtte gå sykemeldt da jobbing i butikk med løfting av varer, lager osv bare gjør slikt værre.
Hun er som nevnt et arbeidsjern og orket ikke tanken på å sitte hjemme i 7 uker å se på Dynastiet og Dr. Phil, så hun ringte Volvat.
De sa "Det koster 7000kr og kom om tre dager."
Dette gjør jo ikke staten. Staten vil heller gi henne ca 40.000 kr i sykepenger og så ta utgiften for CTen selv.
Så - når du sier at private gjør big business så er jo det bare helt riktig!
For da gjør staten også big business!
Tenk, ved at de private kunne tjene 7000 kr kunne staten spart 35.000!!!
Fortell meg hva som er så galt med det!
Etter min mening er FrP mer demokratisk parti enn SV, og de har også mer respekt for menneskerettigheter enn SV har. Mindre penger til velferd med FrP er sant nok, men heller det enn at landet skal bli kvalt i et kommunistisk marerett.
SvarSlettAnonym :
SvarSlettMindre penger til velferd er IKKE det samme som mindre velferd!
Som eksempelet mitt over viser så kan man få mer velferd for mindre penger om man bruker pengene riktig fremfor feil.
@anonym
SvarSlettHva er begrunnelsen din for dette utsagnet:
Etter min mening er FrP mer demokratisk parti enn SV, og de har også mer respekt for menneskerettigheter enn SV har
Du må gjerne utdype?
FRP og KRF må ikke kommer til makta ved neste stortingsvalg. Skremmende tanken på hvilken type politikk de kommer til å føre. Spesielt i saker som homofili og familiepolitikk. Spesielt FRP må ikke få noe makt i miljø- og skolepolitikken i Norge.
SvarSlettForetrekker nok at det fremdeles er AP,SP og SV som styrer regjeringen ved neste valg.
Jeg elsker at du ikke vil kommentere regnestykket mitt over, Inga Marte.
SvarSlettIntet svar er av og til det klareste svaret man kan gi :)
Har skrevet 2 tidligere innlegg "anonymt" rett og slett fordi jeg ikke skjønner hvordan man får inn start som "Bjørn sa"
SvarSlettDette innlegget ble i tillegg så lagt at det blir del I og del II.
Del I
Velferd og politisk syn.
Etter sosialistisk målestokk er Cuba en velferdsstat mens Øst-Tyskland var.
Det er snakk om fri skole, helsetilbud, barnehaver,lave husleier stor offentlig sektor etc.
Hensikten var god, men man manglet etter hvert penger og en levedyktig administrasjon.
Der som her her ble alt og alle styrt og overstyrt av regler og byråkrati slik at man bl.a. ikke klarte å få til en utvikling som gjorde at man klarte å selge noe som helst til Vesten.
Hadde lønningene i Norge ligget på Øst-Tysk nivå hadde vi ikke klart å produsere alt verden ville kjøpe av oss.
Nå skal Cuba si opp 500.000 offentlige ansatte (behovet for slanking var visstnok 1 million) for å oppmuntre til mer privat virksomhet for å styrke økonomien og derigjennom opprettholde tilbudene.
Bare for å illustrere politisk styring i praksis.
Etter å ha hjulpet Øst-Tyskland med å importere olje fra Irak på finske skip (min arbeidsgiver finansierte bare frakten) satte de inn hele sin tankflåte til oss slik at de kunne seile inn frakter og betale sin gjeld.
De hadde en reservasjon som var at dersom russerne (uten forvarsel) stengte oljeledningen til Schwedt så måtte de få skip frigjort for å hente olje (fra Irak fordi de handlet ved såkalt ”barter deals” – en form for byttehandel).
Kunne sagt mye om det også.
De største skipene brant ca 60-80 tonn olje om dagen i sjøen og 6-8 i havn.
Vi foreslo at vi kunne ordne transporten med store skip som allerede lå i den Persiske Gulf slik at de kunne fortsette å tjene frakter til og fra havner i Middelhavet.
Detb ville det være 2 dager i havn fulgt av 2 dager i sjøen osv som ville medføre bare en brøkdel av oljeforbruket.
De ville spare hundretusener av dollars på å slippe å gå ut av inntektsbringene reiser, gå fram og tilbake gjennom Suez-kanalen til Irak og opp til Rostock eller Gdansk (avhengig av størrelsen på skipene) og tilbake til Middelhavet pluss et enorm bunkerforbruk.
I tillegg tilbød vi at de skulle få 25 % av vår fortjeneste og vi ville ta (de usannsynlige) tapene.
De kunne ikke gjøre det for de måtte ved politiske føringer bruke egen tonnasje eller til nød såkalt ”vennligsinnet” tonnasje d.v.s. finske og noen andre.
Private løsninger/kapitalisttonnasje var utelukket og det spilte ingen rolle at vi sa at de ikke ville være involvert i det hele tatt.
Dette ”samarbeidet” var så omfattende at jeg flere ganger i året var i Øst-Berlin og dersom de ønsket et raskt besøk kunne ambassaden holde oppe om kvelden for å gi visum.
Jeg ble etter hvert betraktet så ”ufarlig” at jeg fikk lov til å omgås ansatte en og en som ellers var umulig.
Dette gjorde at jeg etter hvert lærte ganske mye om deres sosialiske tankegang og konsekvensene av det.
Null arbeidsledighet ble fikset ved at alle kunne ha jobb selv om man lå under for alkohol etc fordi de ble betalt i en ikke-konvertibel valuta som man bare kunne bruke til å kjøpe varer produsert i Øst.
I den grad en flaske Whisky var tilgjengelig kostet den en ”halv månedslønn” og det var derfor ”prohibitivt” for de fleste.
Sjefene derimot hadde American Express kredittkort og ”sjekkbok” direkte på statens konto.
Jeg kunne nevne et utall eksempler på hvor ineffektiv en sann sosialisme utvikler seg til tross for de beste intensjoner som jeg ikke tviler et øyeblikk på.
Konvertibel valuta ble hovedmål med den merkelige tanke at å få tak i en amerikansk dollar var å betrakte som overskudd selv om det hadde kostet 100 Øst-Mark å få tak i den.
Del II
SvarSlettNå til finansiering i Norge.
Jeg leste at det ved våre sykehus er 2000 flere i administrasjonen enn ansatte leger.
Jeg så et innslag på TV der en kvinnelig leder ved en privat institusjon fortalte at de hadde 3 leger pr administrativt ansatt – noe som gir muligheter for raskere og billigere behandling.
La oss si at dette ”fortjente” et lite utbytte.
Etter statisk sosialistisk tankegang er dette fy-fy (selv om det betales 28 % skatt til det offentlige) da disse pengene heller må brukes til mer behandling, mer til barna i barnehagen etc.
Poenget er at det offentlige selv ikke kunne bruke de pengene og behandle like mange som den private selv med konfiskering av utbyttet.
I forbindelse med milliardbetalinger til konsulenter i helsevesenet ved denne regjeringen uttalte tidligere sjef for Radiumhospitalet, Jan Vincentz? Johansen at i hans tid hadde man egen kunnskap til å unngå dette, men nå var det innsatt så mange i styrene som ikke hadde nødvendig kunnskap og dermed medførte sløsing av midles som kunne bli brukt bedre.
Det er slik at også sosialismen kan ødelegge velferdsstaten dersom det man leverer blir unødvendig dyrt og tungrodd slik at det blir problemer å videreføre velferden.
Så til skatt i sin alminnelighet.
Det finnes to poster på budsjettet som er unngåelige i teorien, men ikke like mye i praksis d.v.s. finansieringen av de 800.000 ansatte i offentlig sektor og kostnadene ved asylpolitikken uten å gå inn på disse.
Poenget er at ingen politiker vil si at vi må øke skattene for å finansiere byråkratiet og asylpolitikken.
Da er det mer bekvemt å skyve eldre, helse å skole foran seg.
Så kan man peke på meningsmålinger som vise at folk er villige til å betale mer, men hadde viljen vært like stor om man spurte om alternativet?
Poenget med dette er å påpeke at sosialistene uten unntak mistenkeliggjør andre meninger om hvordan velferdsstaten skal være og forsøker å få det til å framstå som egen griskhet eller kynisk utnyttelse av andre.
I Norge er vi vel faktisk nesten alle arbeidstagere.
Det er ikke sikkert at mer og mer byråkrati er garanti for mer velferd.
Sosialisme som sådan kunne vært helt greit hadde det ikke vært for den iboende trangen til å regulere og kontrollere alt og alle.
Det blir like tungrodd selv om det skjer i den gode hensikts navn