Møte med tidligere Adecco-ansatt

I dag har jeg hatt et veldig spennende møte. Jeg traff Helene M. Knutsen, tidligere ansatt i Adecco. Vi tok en kaffe sammen og prata om hvordan det er å være "callgirl"; en som alltid går og venter på telefon om at noen har bruk for en. Jeg har vært det selv, i Kelly vikarbyrå, for mange år siden. Men det både Helene og jeg hadde til felles, var at vi hadde flere bein å stå på samtidig. Vi studerte samtidig som vi jobba og visste at dette bare var en midlertidig løsning. For en som har dette som eneste inntektskilde, er situasjonen helt annerledes.

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er de beskrivelsene Helene ga til meg over en kopp kaffe i dag morges.

Ganske særlig var hun opptatt av hvordan innvandrere og utlendinger blir behandlet i et system som kun baserer seg på midlertidighet, innleie og utleie av arbeidskraft. Du blir et lett bytte for arbeidsgivere som ønsker å utnytte arbeidstakerne, som vil hindre fagorganisering eller som regelrett lurer deg. Det var nettopp dette som skjedde i Adecco. Les Helenes kronikk om livet som Adecco-ansatt her, eller Jonas Bals (Oslo bygningsarbeidsforening) sin kronikk her.

Denne er også veldig bra, om hvordan konkurranseutsetting baserer seg på en fryktbasert ledelse: Arbeidstakerne skal fly fortere og yte mer fordi de ellers kan risikere å miste jobben. Vil vi ha det slik?

Debatten om hva slags arbeidsliv vi vil ha, må fortsette med full styrke. Dette handler om menneskesyn og samfunnsverdier, og er sentralt for hva slags samfunn vi skal bli under vår generasjon. Noen sentrale spørsmål må vi stille oss:

Skal vi tillatte at det gjøres butikk av omsorg? At eldre og syke blir kunder og de ansatte risikerer dårligere pensjon og lønn, og aldri får være trygge på hvem de skal jobbe for framover?

Skal vi tillate at midlertidighet brer om seg i arbeidslivet, at flere blir "løsarbeidere", må stå med lua i hånda, uten mulighet til å ta opp lån, planlegge ukene sine og delta i samfunnet på lik linje med andre?

Skal vi tillate at det vokser fram et A - og B-lag av arbeidstakere, der A-laget har trygghet i arbeidsforholdet, kan realisere seg selv, delta som samfunnsborgere og få tid med familien. Mens B-laget opplever utrygghet, manglende arbeidsfellesskap og er konstant sårbare for utnytting?

Høyresida, inkludert mange arbeidsgivere, argumenterer nå hardt for at Adecco-saken egentlig er et godt eksempel på at lovverket er for firkanta og gir for lite fleksibilitet. Ikke bare for arbeidsgiverne, men også for arbeidstakerne. "La alenemødre jobbe 12 timers-vakter, hvis de vil", blir det sagt. Svenske sykepleiere kjøres fram med krav om å få jobbe mens de er i Norge. De må da få slippe å bli møtt med et firkanta regelverk som ikke passer i et moderne samfunn!

Helene og jeg snakka endel om akkurat dette. At vi må minne hverandre på vår egen nære historie, med kampen for arbeidervernet, arbeidsmiljøloven og fagorganisering. Kampen for et lovverk som beskytter normalarbeidstakeren. Verken "luksusarbeidstakere" (som oss da vi var studenter og kunne være fleksible i en periode av livet), svenske sykepleiere som er midlertidig i Norge eller polske bygningsarbeidere som ikke bor i landet, skal få definere hva slags arbeidsliv vi skal tilby mennesker som er fast bosatt i Norge og som trenger en forutsigbar inntekt, mulighet til å være med familie og venner eller delta i politikken. Mange arbeidsgivere skyver disse fleksible og villige arbeidstakerne foran seg.

Men arbeidslivet må først og fremst ta høyde for at folk skal ha en lønn å leve av og at de skal stå i jobb i mange år framover. Da kan vi ikke åpne for at det drives rovdrift på ansatte. Kortsiktige behov kan ikke ødelegge selve fundamentet for et trygt samfunn som ivaretar folks helse, miljø og sikkerhet. Gamle, syke og andre som har behov for omsorg skal vite at folk som jobber med dem ikke går på sin andre eller tredje vakt.

SV skal følge opp denne kampen, og vi skal kreve at offentlig sektor tar arbeidsgiveransvaret sitt på alvor. Gjennom tillit, ansvar og stillinger det går an å leve av, kan vi få et godt velferdstilbud til innbyggerne og et anstendig arbeidsliv for arbeidstakerne.

Hør programmet "Rett på" på NRK P1 nå klokka 13.00. Der skal jeg delta mot Frps nestleder Per Arne Olsen, om akkurat dette temaet.