Adecco-skandalen er et skrekkeksempel på hva som kan skje når ideologien går foran fornuften. For Høyre/Frp-byrådet har det åpenbart vært viktigere å privatisere enn å sikre anstendig drift av Oslos sykehjem. Det må være flaut for eldrebyråden at det var NRK, og ikke kommunenes eget tilsyn, som avslørte hva som egentlig foregår: De ansatte har jobbet opp mot 84 timers uker og sovet i kjelleren. Samtidig har Adecco tjent 125 millioner kroner på fire år. Byrådet har dermed sikret at skattebetalerne, altså vi, indirekte har subsidiert sosial dumping. Fordi man absolutt vil at selskaper som Adecco skal kunne tjene seg rike på gamle og syke.
Hvis vi tror at dette er et enkeltstående tilfelle, er vi enten naive eller kunnskapsløse. Begge deler lar seg løse. Vi kan f.eks. lese Dagbladets artikkelserie om sosial dumping, eller vi kan gå inn på For velferdsstatens hjemmesider. Der kan vi også lese at dette i stor grad dreier seg om multinasjonale selskaper som dessuten ofte plasserer penger i skatteparadiser.
Noen oppgaver egner seg ikke for profittenkning. Omsorg for gamle og syke er et sånt område. Gamle og syke skal ikke gambles med, tildeles pleiere som ikke vet om det har jobb til neste år, eller som jobber seg halvt i hjel for luselønn. Gamle og syke skal vite at de som tar vare på dem behandles på anstendig vis. Adecco-skandalen er et eklatant eksempel på uanstendig behandling av både ansatte og de eldre selv. Demente og syke mennesker har behov for trygghet. I stedet får de det motsatte; anbudskontrakter som kan sies opp, nye firmaer som kan komme inn og overta, usikkerhet for hvem som nå skal ta vare på dem. De som var ansatt i Adecco aner nå ikke hva de skal gjøre. Hvem skal ta ansvar for deres rettigheter, hvem er deres arbeidsgiver videre?
Jeg husker godt da jeg møtte bussjåfører i Tønsberg for noen år siden, for å diskutere anbudspraksisen i kollektivtransporten.Voksne mannfolk sto og gråt mens de fortalte hvordan det opplevdes, i en alder av noen og femti, plutselig å miste jobben fordi noen andre vant anbudet. Kanskje fikk de bli ansatt i det selskapet som vant, men i såfall hadde de ingen rettigheter. Ansienniteten gikk tapt, og ofte mistet de pensjonsrettigheter også. - Jeg føler meg umyndiggjort, sa en av dem til meg mens tårene trillet. Han skjemtes.
Vår regjering har i ettertid innført regler som sikrer at ansatte i kollektivtransporten får samme rettigheter i anbudssituasjoner som ved en virksomhetsoverdragelse. Det betyr at hvis du jobber i det tapende selskapet, har du rett på jobb i det vinnende selskapet. Og du får med deg bedriftsansiennitet og andre opparbeidede rettigheter. Det betyr større trygghet. Selskapene kan ikke lenger skvise ut de eldste eller de sykeste, eller de som har vært mest aktive i fagforeningene. Dette var Frp, partiet for folk flest, imot.
Jeg mener at vi må innføre regler om virksomhetsoverdragelse også innen pleie og omsorg. Men viktigst av alt: Det offentlige bør heller drive sykehjemmene selv, eller la ideelle uten profittmotiv få gjøre det. Dermed sikrer vi tryggheten for de eldre og dermed sikrer vi at ikke ansatte utnyttes på det groveste for at eierne skal tjene mest mulig penger. Våre skattepenger bør brukes på kvalitet og anstendighet, ikke gå rett i lomma på kommersielle aktører. I tillegg må vi lovfeste retten til hele stillinger og få slutt på den omfattende bruken av vikarer i offentlig sektor. Offentlig sektor synder nemlig også, la oss ikke tro noe annet.
Viser innlegg med etiketten økonomi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten økonomi. Vis alle innlegg
torsdag 24. februar 2011
fredag 18. februar 2011
Om makt, menn og manglende perspektiver
Foto: Kallestad, Gorm/ScanpixEn av leserne mine etterlyste mer blogging om økonomi og finanspolitiske spørsmål. I dag skal du få ønsket oppfylt.
Dette - lange - innlegget skal handle om følgende:
• Når får vi en sentralbanksjef som ser at satsing på barn er viktig for norsk økonomi?
• Hvor mange menn får man plass til før det er fullt på Grand?
• Og hva i all verden gjør Petter Stordalen på sentralbanksjefens middag?
• Hvor mange menn får man plass til før det er fullt på Grand?
• Og hva i all verden gjør Petter Stordalen på sentralbanksjefens middag?
I går deltok jeg under årets store happening for norsk politisk og økonomisk elite: Sentralbanksjefens årlige tale om økonomiske perspektiver. Til stede var alt som kan krype og gå av viktige personer innen politikk, næringsliv, akademia, media, byråkrati og fagforbund. Blitslampene lyste som om vi befant oss på catwalken eller på vei til et ball, og ikke for å høre hvordan det står til med norsk økonomi.
Jeg har ikke deltatt tidligere, i fjor på denne tida hadde jeg fødselspermisjon. Av politikere er det bare en håndfull som inviteres til dette; medlemmer av finanskomiteen, parlamentariske ledere og statsråder, presidentskapet og enkelte statssekretærer. Jeg var spent. Tidligere på dagen hadde jeg vært på et møte i Forum for barnekonvensjonen, et forum som unektelig føles mer som hjemme for en SVer som meg, oppvokst med foreldre innen barnehage – og sosialsektoren. Temaet var hvordan vi kan sikre at barn faktisk blir hørt i samværs – og voldssaker, og hvordan vi kan sikre at barn ikke tvinges til å ha samvær eller bo hos en forelder de er redd for eller som i verste fall forgriper seg på dem.
Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønnskontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.
85 prosent av Norges nasjonalformue er folk. Da Kristin Halvorsen, Norges første kvinnelige finansminister, satt ned Fordelingsutvalget, fikk hun også anbefalinger som så på barndommens betydning for økonomien. Barnehagesatsinga vår springer også ut av et økonomisk perspektiv; det lønner seg for økonomien og for samfunnet å gi alle barn en skikkelig start i livet, de beste muligheter for vekst og utvikling. Lønnsomhet er imidlertid ikke avgjørende, vi ville gjort dette uansett. Det viktigste er at gode barnehager er gode oppvekst – og læringsarenaer for barn. Barnehager gir barn unike muligheter til vekst og utvikling, de bidrar til å gi barn sosial kompetanse, tidlige vennskap, trygge relasjoner til voksne utenfor familien og utjevner forskjeller som oppstår mellom hjem. Minoritetsbarn får lære norsk, barn med foreldre som sliter får nye muligheter. Og barna lærer og lærer og lærer. Gjennom lek. De barna jeg ser i barnehagen der sønnen min går, elsker barnehagen. Inkludert min egen sønn, som i dag er utkledd som katt på barnehagens karneval.
I går var barneperspektivet helt fraværende. Ja, menneskeperspektivet var fraværende. Er det sånn det må være for en sentralbanksjef? Nei, det tror jeg ikke. Sentralbanksjefen må bry seg om 85 prosent av nasjonalformuen. Hva vi gjør for å sikre at folk får bidratt best mulig med sine ressurser, er i høyeste grad relevant. Hva barna får av muligheter er kanskje aller viktigst. I stedet sa Øystein Olsen: ”Myndighetene har brukt handlingsrommet (fra petroleumsformuen, red.anm.) til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen”.
Mellom linjene lå det en kritikk av hvordan vi har brukt oljepengene. Vekstfremmende investeringer er i sentralbanksjefens øyne ”for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning”. Og det er her jeg mener Olsen blir alt for sneversynt.
Norge har hatt en sterk produktivitetsvekst de siste årene, klart sterkere enn i EU. Vi har også lavere arbeidsløshet enn før finanskrisa. Noe av det viktigste den rødgrønne regjeringa har gjort, og som vil gå inn i historiebøkene, er å satse så massivt på barnehager. Mange har latterliggjort dette, Kristin Halvorsen ble lett hånet som ”barnehageminister” da hun satt i finansministerstolen. Men hun visste at dette er det mest lønnsomme satsinga man kan gjøre som finansminister. Det er ingen ting som lønner seg mer enn å gi barn en trygg oppvekst. En trygg og god oppvekst varer hele livet. Barnehager har dessuten den fine bieffekten at den gir kvinner flere muligheter i arbeidslivet, noe som også bidrar til norsk økonomisk vekst og konkurranseevne. Jeg har tidligere blogget om hvordan OECD understreket dette da vi møtte dem i Paris med finanskomiteen i fjor.
I Olsens tale, som handlet en del om finanskrisa, dvelte han ikke ett øyeblikk ved at flere land rundt oss står overfor sosiale opprør som følge av massiv arbeidsløshet og knallharde kutt i velferd. Han nevnte ikke én gang at noe av det som kjennetegner Norge; små sosiale forskjeller og en sterk velferdsstat, er to viktige grunner til at Norge klarer seg så bra. Velferdsstaten fungerer som en viktig buffer mot arbeidsløshet som følge av økonomiske forhold internasjonalt. Den gir trygghet som igjen bidrar til at folk tør å bruke penger som igjen holder hjulene i økonomien i gang. Velferdsstaten gjør også at kvinner kan delta i arbeidsmarkedet med sin kompetanse. Små klasseskiller er viktig fordi det bremser veksten i utgifter til politi, rettsvesen, helse osv. I land med små sosiale forskjeller er det nemlig klart mindre kriminalitet, mindre uhelse og bedre livskvalitet hos det brede lag av folket. Store klasseskiller med en superrik elite var dessuten en sentral faktor bak finanskrisen som starta i USA: Finanssektoren vokste seg diger på bekostning av realøkonomien. De superrike måtte finne nye områder å plassere pengene sine, og spekulasjonsøkonomien vokste. Dette har også Det internasjonale pengefondet (IMF) fått øynene opp for. På besøk i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, fikk jeg dette bekreftet. Jeg spurte om det er slik at store klasseskiller medfører ustabilitet og økt risiko for finanskrise. Svaret var at det stemmer. Folk som har brukt et helt liv på å spare seg opp litt kapital spekulerer ikke så lett bort pengene. Mens de som har millioner og milliarder, ikke trenger å være så bekymret og er tilbøyelige til å ta stor risiko, ofte på samfunnets bekostning. Olsen kunne ha streifet innom temaet. I Federal Reserve sa de dessuten en annen viktig ting: ”Distribution matters for growth”. Fordeling har betydning for vekst.
Olsen kunne også, da han snakket om at Norge på visse områder har strengere regler for bank – og finanssektoren enn andre land, ha nevnt – sånn i forbifarten – at dette har medført temmelig harde angrep fra store næringslivsaktører. Lenge var det slik at flere syntes dette var helt ubegripelig og totalt unødvendig. Hvorfor kunne ikke Norge ha like (dårlige) regler som landene rundt oss? Som en sentral byråkrat sa til meg i går kveld: ”De gutta vet ikke alltid sitt eget beste. Men kritikken stilnet da finanskrisen kom”. Mye av årsaken til den sosiale uroen vi ser i Europa nå, er at folk er fly forbanna på at de må betale med kutt i lønninger og pensjoner, helse og utdanning, for at eliten innen bank og finans (de som skapte krisen) skulle reddes. Mange har fortsatt å dele ut uanstendige lønninger og bonuser som gjør det hele enda verre. Uroen kan ende i opptøyer, vi vet fortsatt ikke hvordan dette utvikler seg. Norge, som en liten og åpen økonomi, vil bli direkte berørt av hva som skjer rundt oss i Europa og USA. Ungdomsledighet på rundt 40 prosent i flere land gir grunn til bekymring også for oss. Arbeidsløshet var imidlertid ikke et sentralt tema i går kveld.
Regjeringa diskuterer i disse dager innholdet i Fordelingsmeldinga, den politiske oppfølginga av Fordelingsutvalget. Her vil vi understreke at omfordeling handler om forebygging, rettferdighet og frihet for folk flest. Men det handler også om makt. I går var det lett å se hvor makta er, og hvilket kjønn makta har. At politikere, sentrale byråkrater og forskere, og ledere innen arbeidsgiver – og arbeidstakerorganisasjoner var til stede, er naturlig. Men hvorfor blir næringslivsledere som Petter Stordalen, Christian Ringnes og Bjørn Kjos invitert? Jeg hørte rykter om at det ikke alltid har vært slik, og det skjønner jeg godt. Men tilstedeværelsen ga et godt bilde på hvor viktig penger er for tilgang til makthaverne i vårt samfunn. Derfor handler omfordeling, via skattesystemet og velferdsstaten, også om demokratisering. Petter Stordalen, milliardæren som eier en mengde hoteller og bestemmer over en mengde arbeidsplasser, får anledning til å lytte til og kommentere sentralbanksjefens årstale på direkten. Deretter kan han drikke og skåle med alt fra statsminister til ekspedisjonssjefer og aktører innen pensjonsfondet både innenlands og utenlands. Selvsagt kommer han, når han blir invitert!
0,1 prosent av befolkninga (kvinneandelen er forsvinnende liten) eier 47 prosent av aksjeformuen. Og de rikeste i Norge har økt sin andel av samfunnskaka så mye de siste tiåra at vi nå er tilbake på 1800-tallets nivå. Samtidig klager mange av de rikeste (men Stordalen er absolutt ikke en av dem) over rammevilkårene i Norge. De ønsker seg 0 i skatt. Det er mange grunner til å holde en armlengdes avstand mellom politikk og næringsliv. Demokrati er en slik grunn.
Jeg har ikke deltatt tidligere, i fjor på denne tida hadde jeg fødselspermisjon. Av politikere er det bare en håndfull som inviteres til dette; medlemmer av finanskomiteen, parlamentariske ledere og statsråder, presidentskapet og enkelte statssekretærer. Jeg var spent. Tidligere på dagen hadde jeg vært på et møte i Forum for barnekonvensjonen, et forum som unektelig føles mer som hjemme for en SVer som meg, oppvokst med foreldre innen barnehage – og sosialsektoren. Temaet var hvordan vi kan sikre at barn faktisk blir hørt i samværs – og voldssaker, og hvordan vi kan sikre at barn ikke tvinges til å ha samvær eller bo hos en forelder de er redd for eller som i verste fall forgriper seg på dem.
Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønnskontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.
85 prosent av Norges nasjonalformue er folk. Da Kristin Halvorsen, Norges første kvinnelige finansminister, satt ned Fordelingsutvalget, fikk hun også anbefalinger som så på barndommens betydning for økonomien. Barnehagesatsinga vår springer også ut av et økonomisk perspektiv; det lønner seg for økonomien og for samfunnet å gi alle barn en skikkelig start i livet, de beste muligheter for vekst og utvikling. Lønnsomhet er imidlertid ikke avgjørende, vi ville gjort dette uansett. Det viktigste er at gode barnehager er gode oppvekst – og læringsarenaer for barn. Barnehager gir barn unike muligheter til vekst og utvikling, de bidrar til å gi barn sosial kompetanse, tidlige vennskap, trygge relasjoner til voksne utenfor familien og utjevner forskjeller som oppstår mellom hjem. Minoritetsbarn får lære norsk, barn med foreldre som sliter får nye muligheter. Og barna lærer og lærer og lærer. Gjennom lek. De barna jeg ser i barnehagen der sønnen min går, elsker barnehagen. Inkludert min egen sønn, som i dag er utkledd som katt på barnehagens karneval.
I går var barneperspektivet helt fraværende. Ja, menneskeperspektivet var fraværende. Er det sånn det må være for en sentralbanksjef? Nei, det tror jeg ikke. Sentralbanksjefen må bry seg om 85 prosent av nasjonalformuen. Hva vi gjør for å sikre at folk får bidratt best mulig med sine ressurser, er i høyeste grad relevant. Hva barna får av muligheter er kanskje aller viktigst. I stedet sa Øystein Olsen: ”Myndighetene har brukt handlingsrommet (fra petroleumsformuen, red.anm.) til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen”.
Mellom linjene lå det en kritikk av hvordan vi har brukt oljepengene. Vekstfremmende investeringer er i sentralbanksjefens øyne ”for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning”. Og det er her jeg mener Olsen blir alt for sneversynt.
Norge har hatt en sterk produktivitetsvekst de siste årene, klart sterkere enn i EU. Vi har også lavere arbeidsløshet enn før finanskrisa. Noe av det viktigste den rødgrønne regjeringa har gjort, og som vil gå inn i historiebøkene, er å satse så massivt på barnehager. Mange har latterliggjort dette, Kristin Halvorsen ble lett hånet som ”barnehageminister” da hun satt i finansministerstolen. Men hun visste at dette er det mest lønnsomme satsinga man kan gjøre som finansminister. Det er ingen ting som lønner seg mer enn å gi barn en trygg oppvekst. En trygg og god oppvekst varer hele livet. Barnehager har dessuten den fine bieffekten at den gir kvinner flere muligheter i arbeidslivet, noe som også bidrar til norsk økonomisk vekst og konkurranseevne. Jeg har tidligere blogget om hvordan OECD understreket dette da vi møtte dem i Paris med finanskomiteen i fjor.
I Olsens tale, som handlet en del om finanskrisa, dvelte han ikke ett øyeblikk ved at flere land rundt oss står overfor sosiale opprør som følge av massiv arbeidsløshet og knallharde kutt i velferd. Han nevnte ikke én gang at noe av det som kjennetegner Norge; små sosiale forskjeller og en sterk velferdsstat, er to viktige grunner til at Norge klarer seg så bra. Velferdsstaten fungerer som en viktig buffer mot arbeidsløshet som følge av økonomiske forhold internasjonalt. Den gir trygghet som igjen bidrar til at folk tør å bruke penger som igjen holder hjulene i økonomien i gang. Velferdsstaten gjør også at kvinner kan delta i arbeidsmarkedet med sin kompetanse. Små klasseskiller er viktig fordi det bremser veksten i utgifter til politi, rettsvesen, helse osv. I land med små sosiale forskjeller er det nemlig klart mindre kriminalitet, mindre uhelse og bedre livskvalitet hos det brede lag av folket. Store klasseskiller med en superrik elite var dessuten en sentral faktor bak finanskrisen som starta i USA: Finanssektoren vokste seg diger på bekostning av realøkonomien. De superrike måtte finne nye områder å plassere pengene sine, og spekulasjonsøkonomien vokste. Dette har også Det internasjonale pengefondet (IMF) fått øynene opp for. På besøk i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, fikk jeg dette bekreftet. Jeg spurte om det er slik at store klasseskiller medfører ustabilitet og økt risiko for finanskrise. Svaret var at det stemmer. Folk som har brukt et helt liv på å spare seg opp litt kapital spekulerer ikke så lett bort pengene. Mens de som har millioner og milliarder, ikke trenger å være så bekymret og er tilbøyelige til å ta stor risiko, ofte på samfunnets bekostning. Olsen kunne ha streifet innom temaet. I Federal Reserve sa de dessuten en annen viktig ting: ”Distribution matters for growth”. Fordeling har betydning for vekst.
Olsen kunne også, da han snakket om at Norge på visse områder har strengere regler for bank – og finanssektoren enn andre land, ha nevnt – sånn i forbifarten – at dette har medført temmelig harde angrep fra store næringslivsaktører. Lenge var det slik at flere syntes dette var helt ubegripelig og totalt unødvendig. Hvorfor kunne ikke Norge ha like (dårlige) regler som landene rundt oss? Som en sentral byråkrat sa til meg i går kveld: ”De gutta vet ikke alltid sitt eget beste. Men kritikken stilnet da finanskrisen kom”. Mye av årsaken til den sosiale uroen vi ser i Europa nå, er at folk er fly forbanna på at de må betale med kutt i lønninger og pensjoner, helse og utdanning, for at eliten innen bank og finans (de som skapte krisen) skulle reddes. Mange har fortsatt å dele ut uanstendige lønninger og bonuser som gjør det hele enda verre. Uroen kan ende i opptøyer, vi vet fortsatt ikke hvordan dette utvikler seg. Norge, som en liten og åpen økonomi, vil bli direkte berørt av hva som skjer rundt oss i Europa og USA. Ungdomsledighet på rundt 40 prosent i flere land gir grunn til bekymring også for oss. Arbeidsløshet var imidlertid ikke et sentralt tema i går kveld.
Regjeringa diskuterer i disse dager innholdet i Fordelingsmeldinga, den politiske oppfølginga av Fordelingsutvalget. Her vil vi understreke at omfordeling handler om forebygging, rettferdighet og frihet for folk flest. Men det handler også om makt. I går var det lett å se hvor makta er, og hvilket kjønn makta har. At politikere, sentrale byråkrater og forskere, og ledere innen arbeidsgiver – og arbeidstakerorganisasjoner var til stede, er naturlig. Men hvorfor blir næringslivsledere som Petter Stordalen, Christian Ringnes og Bjørn Kjos invitert? Jeg hørte rykter om at det ikke alltid har vært slik, og det skjønner jeg godt. Men tilstedeværelsen ga et godt bilde på hvor viktig penger er for tilgang til makthaverne i vårt samfunn. Derfor handler omfordeling, via skattesystemet og velferdsstaten, også om demokratisering. Petter Stordalen, milliardæren som eier en mengde hoteller og bestemmer over en mengde arbeidsplasser, får anledning til å lytte til og kommentere sentralbanksjefens årstale på direkten. Deretter kan han drikke og skåle med alt fra statsminister til ekspedisjonssjefer og aktører innen pensjonsfondet både innenlands og utenlands. Selvsagt kommer han, når han blir invitert!
0,1 prosent av befolkninga (kvinneandelen er forsvinnende liten) eier 47 prosent av aksjeformuen. Og de rikeste i Norge har økt sin andel av samfunnskaka så mye de siste tiåra at vi nå er tilbake på 1800-tallets nivå. Samtidig klager mange av de rikeste (men Stordalen er absolutt ikke en av dem) over rammevilkårene i Norge. De ønsker seg 0 i skatt. Det er mange grunner til å holde en armlengdes avstand mellom politikk og næringsliv. Demokrati er en slik grunn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)