Andreas til minne

I dag får Linda Mølgaard Gustavsen, leder for Seksuelle Overgrep-teamet i Vestfold, stipend fra minnefondet etter stebroren min, Andreas Bull-Gundersen. Hun er den aller første som mottar stipendet etter at minnefondet ble opprettet i fjor, ett år etter at han ble drept i København. Hun er en verdig og flott vinner, og jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for at akkurat hun skulle få det første stipendet.

Vi som sitter i styret i minnefondet, mener at Linda Mølgaard Gustavsen har vist et ekstraordinært engasjement for at ofre og pasienter skal ivaretas på best mulig måte. Hun har i mange år jobbet for overgrepsutsattes rettigheter i helsevesenet. Arbeidet hun leder er tøft og svært viktig. Her kommer man i kontakt med veldig sårbare mennesker som er avhegngige av god oppfølging, respekt og profesjonalitet. Hun har etablert et eget voldtektsmottak for både kvinner og menn. I tillegg er hun i gang med et prosjekt om ”vold i nære relasjoner”. Dette skal hun fortelle mer om under utdelingsseremonien i kveld.

Linda Mølgaard Gustavsen er en forkjemper for økt kompetanse i helsevesenet, og var i høst på kurs i USA om undersøkelser rundt seksuelle overgrep og økt ansvar hos sykepleierne. Hun er opptatt av hvordan ulike etater og fag kan jobbe på tvers, og sammen.

Med stipendet ønsker vi som sitter i styret til Andreas sitt minnefond å løfte fram tro på at forandring nytter. At det betyr enormt mye hvordan ofre og pasienter mottas når de oppsøker helsevesenet, og at vanlige ansatte med et brennende engasjement kan endre og forbedre tunge institusjoner. Vi gratulerer Linda Mølgaard Gustavsen med stipendet på femti tusen kroner, og håper at det gir både henne og andre inspirasjon til å arbeide videre mot vold og overgrep, og for god ivaretakelse av ofre og pasienter.

Pris og minnekonsert

Stebroren min, Andreas Bull-Gundersen, ble brutalt drept i København for snart to år siden. I kveld er det minnekonsert i Re i Vestfold, hvor Andreas vokste opp. Og i morgen skal vi for første gang dele ut en pris fra minnefondet som Andreas´mamma, Elisabeth Sann, opprettet til minne om sønnen.

Det har gått to år, men fortsatt tenker jeg at Andreas vil være der når jeg kommer på besøk til pappa og Elisabeth, stemoren min. Elisabeth sier selv at det bare blir verre med tida. Savnet er så enormt.

Jeg håper minnefondet, konsertene og aktivitetene kan bidra til at noen flere tenker seg om før de hiver et glass, en flaske eller hva som helst i hodet på et annet menneske. Og at flere helsearbeidere vil tenke seg om før de avviser et menneske på legevakta. De vet ikke hva det kan føre med seg av sorg og fortvilelse.

Fortsatt er gjerningsmannen på frifot. Og fortsatt nekter sykehuset å ta ansvar for det som skjedde. Det er vondt å tenke på.

Jeg er optimist

Tror faktisk det er mulig å finne en løsning i striden om lovefsting av heltid. Det rører seg kraftig i Ap, LO kvesser knivene og Senterkvinnene er for. I dag la et internt Ap-utvalg fram forslag som går klart i vår retning. Dette gjør meg optimist.

Kanskje skal vi endelig tilby anstendige arbeidsvilkår for kvinner i noen av våre viktigste yrker i løpet av ikke så altfor lang tid? Det hadde vært stort - og helt på sin plass.

I morgen tidlig skal jeg diskutere saken på Politisk Kvarter, deretter på NRK TV. Nå: Litt søvn.

Pikenes Jens?

Merker at jeg er ekstra fornøyd med at SVs landsmøte har løfta kravet om retten til heltid. I Ap vokser kravet i omfang nå to uker før landsmøtet deres. LO er for og vil legge mye trøkk bak kravet. I dag og i forrige uke har jeg blitt intervjua om saken, og seint i går kveld holdt jeg innlegg med en utfordring til statsministeren vår: Bli Pikenes Jens! Ekstra stas at Anne Synnøve Hovland, jordmora som sto fram i Dagsavisen og Tønsbergs Blad nylig og fortalte hvordan det oppleves å være ufrivillig deltidsansatt, fulgte med fra PCen hjemme. Til tross for at klokka var godt over 23.00! Tror mange har brukt muligheten til å følge SV hjemmefra. Merker bl.a. respons på facebook. Gøy!

Nå går dag to av landsmøtet mot slutten. Sjekk facebook-profilen min for sitater og bilder fra dagen! Veldig stolt av Vestfold-delegasjonen, og ikke minst at to av ferskingene våre tok ordet. Marianne Thorrud om tannbehandling og Anders Johansen om diskriminering av homofile. Bård Vegar Solhjell holdt frøvrig en inspirerende, klok og prinsippiell tale som innledning til debatten om prinsipprogrammet.

Snart er det tid for å pynte seg for kveldens festmiddag. Satser på dans, morsomme taler og nachspiel - så lenge en småbarnsmor tør og orker - ikke minst med tanke på at klokka skal skrus en time fram (grøss). Og selvfølgelig: Heia Norge!

LoVe is in the air...

SVs landsmøte er i gang og stemninga er høy. Kristin holdt en knallbra tale, fikk stående applaus og begeistra tilrop blant annet da hun snakka om lærlingeplasser, behovet for valgfag i ungdomsskolen og hvor viktig det er å gjenreise respekten for yrkesfagene. Natur og Ungdoms leder, Ola Elvevold, helte sjampis i glassene (alkoholfri, tror jeg) og skålte for Lofoten, mens duften av tørrfisk bredte seg i salen. Ledelsen hadde delt ut en pakke Lofoten tørrfisk til alle. LoVe is in the air...

LOs Ellen Stensrud ga skamros til SVs forslag om å lovfeste retten til heltid og få slutt på konkurranseutsetting av velferd. Og hun hadde merka seg at SV skal satse kraftig på å utvikle næringspolitikken framover. Hun sa:‎ "Da de rødgrønne danna regjering i 2005, var det en av de viktigste strategiske seierne for arbeidsfolk siden johan nygaardsvold danna regjering for 70 år siden".

Mimi Bjerkestrand fra Utdanningsforbundet sa at "jeg er glad for at vi skal samarbeide med en så tydelig og ambisiøs kunnskapsminister", og klinte til med heiarop fra en Brannkamp hun hadde vært på nylig. Hun krevde fortgang i lærernormen og rekruttering av flere førskolelærere, og minte om at det fortsatt er et viktig lønnsoppgjør før neste valg.

Lederen for Vänsterpartiet i Sverige, Lars Ohly, var også knallflink. Han fikk velfortjent trampeklapp fra en begeistra sal. Han var forøvrig usedvanlig tydelig på at det er riktig å følge opp FN-resolusjonen om Libya med militær maktbruk.

Nå er klokka kvart på åtte, og vi er bare så vidt i gang med den politiske debatten om uttalelser og Kristins innledninger. Forhåpentligvis blir vi ferdige til midnatt. Selv skal jeg holde innlegg om rett til heltid (se forrige bloggpost), og bl.a. snakke om jordmora Anne Synnøve Hovland, som sto fram i både Dagsavisen og Tønsbergs Blad i går og fortalte hvordan det er å være en av velferdsstatens "callgirls"; alltid beredt til å gå på jobb. Det er beintøft, kort oppsummert.

Sjekk forøvrig facebook-profilen min, så finner du både flere bilder og sitater. God fredag:-)

Callgirls for velferdsstaten

I dag samles SVs kandidater til kommune - og fylkestingsvalget dagen før SVs landsmøte sparkes i gang. Den alvorlige internasjonale situasjonen, i Japan, i Libya, i Elfenbenskysten og andre steder, vil være sentrale temaer. Men det er også mange nasjonale saker som skal debatteres. Personlig skal jeg engasjere meg sterkt i det jeg anser som den viktigste likestillingssaken på arbeidsmarkedet i Norge, og som bør bli viktig i det kommende kommunevalget: Retten til heltidsarbeid.

Vi er mange utålmodige politikere i de tre rødgrønne partiene. Alle de tre kvinneutvalgene/- nettverkene er for å lovfeste retten til heltid. LO er for. En mengde fagforbund er for. Likestillings - og diskrimineringsombudet er for. Kravet vokser i styrke, og jeg vil bidra til å legge press på Arbeiderpartiets landsmøte, som skal avholdes et par uker etter vårt.

Kjernen i saken er dette: Over 100 000 mennesker har ufrivillig lave deltidsstillinger, og over 3/4 av dem er kvinner. Bruk av små deltidsstillinger som ikke en gang gir pensjonspoeng, er utbredt i offentlig sektor. Dette går ut over kvaliteten i velferden og det fratar kvinner makt over egne liv. Lav lønn, usikker arbeidstid og en utrygg pensjonstilværelse er resultatet for disse kvinnene. Mange blir nødt til å finne seg noen som kan forsørge dem, eller holde ut i forhold de egentlig ikke ønsker å være i.

Jeg mener at vi ikke kan være bekjente av at offentlig sektor bevisst lar kvinner gå i lave deltidsstillinger fordi det er bekvemt og enkelt for arbeidsgiver. De vet selvsagt at disse kvinnene vil stille opp på ubekvemme vakter, rett og slett fordi de må. Det gir fleksibilitet for arbeidsgiver, men en ufri og usikker tilværelse for mange titusen kvinner.

En moderne arbeidsgiver skal behandle folk anstendig. Særlig bør man kunne kreve dette av offentlig sektor, som tross alt er til for fellesskapet. Vi mener det må være selvsagt at kvinner skal slippe å måtte la seg forsørge av en mann og at kvinner i velferdsstaten skal ha mulighet til å planlegge livene sine.

Det er rett og slett på tide å la kvinner slippe å være "callgirls for velferdsstaten"; alltid tilgjengelige for arbeidsgiver.

Kampen for rett til heltidsarbeid er etter vårt syn den viktigste likestillingskampen på dagens arbeidsmarked. Jeg oppfordrer alle til å engasjere seg i denne saken, gjerne ved å sende "sine" politikere en hilsen på f.eks. facebook.

Jeg lover å blogge mye fra landsmøtet, så følg med!

Fakkeltog i kveld

(Aller først: Jeg har skrevet et lengre svar under Adecco-saken til Anonym som stilte spm om skole og miljø, det kan være interessant for flere).

I kveld skal jeg ta med meg sønnen min i demonstrasjonstog i Oslo for den viktigste miljø - og næringssaken i Norge: Kampen for å hindre oljeboring midt i matfatet, i torskens fødestue, og dermed utradere en mengde arbeidsplasser innen fiskeri og reiseliv i Lofoten, Vesterålen og på Senja.

Dette er sårbare og til dels helt uberørte områder med et vanvittig rikt dyreliv som også kommende generasjoner bør få oppleve, utnytte og bestemme over. Oljen forsvinner ikke, men fisken, korallrevene, fuglene og sjøpattedyrene kan bli truet av oljevirksomhet. Vi bør ikke gamble med disse verdiene, men heller bestemme oss for å bruke dem på en bærekraftig og solidarisk måte.

For meg handler dette om å ta ansvar for noe som er virkelig stort og viktig. Det handler om å vise at kortsiktig rikdom ikke alltid skal få forkjørsrett. Det handler om å stille seg solidarisk med natur og miljø og med yrkesgrupper som har utnytta ressursene her i generasjoner. Og det handler om å ta ansvar for at norske klimagassutslipp skal ned: Utslippene fra oljesektoren går bare en vei: Oppover. Åpner vi de mest sårbare områdene våre for oljevirksomhet, sier vi to ting: At vi skal satse fullt ut på olje framover, selv om dette betyr at vi ikke når våre egne klimamål. Og dessuten at vi syns det er viktigere med kortsiktig moro enn å ta ansvar for kommende generasjoner.

Vi vet nå at det er mye mindre olje i disse områdene enn mange hadde trodd. Samtidig vet vi at Statoil ikke tar ansvaret de burde for å sikre forsvarlig drift av de plattformene de allerede styrer over i Nordsjøen. Her er det tross alt enklere å drive enn i kalde, mørke og islagte arktiske strøk. Den siste tida har de ligget i sterk konflikt med både egne fagforeninger og med miljøbevegelsen. De har også fått sterk kritikk fra Petroleumstilsynet for ikke å ha gode nok vedlikeholdssystemer.

Vi vet dessuten en ting til: Det er ikke mulig å få en oljevernberedskap som fungerer godt nok til at vi kan hindre miljøkatastrofer dersom ulykken skulle være ute. Særlig ikke med boring så nærme land, og særlig ikke under vanskelige klimatiske forhold som vi finner her.

Kombinasjonen miljø - og naturrikdom, sårbarhet, værforhold, nærhet til land, hensynet til eksisterende næringer og til klima og kommende generasjoner, bør få oss til å satse på andre måter for å skape arbeidsplasser og utnytte naturressursene. Mexico-gulfen viste oss at det ingen tror kan skje, faktisk kan skje. Det har skjedd og det vil skje igjen. All kritikken fra Petroleumstilsynet, rapportene om nesten-katastrofer og Statoils manglende vilje til å ta ansvar på eksisterende plattformer, bør være en vekker for oss.

Adecco-skandalen

Adecco-skandalen er et skrekkeksempel på hva som kan skje når ideologien går foran fornuften. For Høyre/Frp-byrådet har det åpenbart vært viktigere å privatisere enn å sikre anstendig drift av Oslos sykehjem. Det må være flaut for eldrebyråden at det var NRK, og ikke kommunenes eget tilsyn, som avslørte hva som egentlig foregår: De ansatte har jobbet opp mot 84 timers uker og sovet i kjelleren. Samtidig har Adecco tjent 125 millioner kroner på fire år. Byrådet har dermed sikret at skattebetalerne, altså vi, indirekte har subsidiert sosial dumping. Fordi man absolutt vil at selskaper som Adecco skal kunne tjene seg rike på gamle og syke.

Hvis vi tror at dette er et enkeltstående tilfelle, er vi enten naive eller kunnskapsløse. Begge deler lar seg løse. Vi kan f.eks. lese Dagbladets artikkelserie om sosial dumping, eller vi kan gå inn på For velferdsstatens hjemmesider. Der kan vi også lese at dette i stor grad dreier seg om multinasjonale selskaper som dessuten ofte plasserer penger i skatteparadiser.

Noen oppgaver egner seg ikke for profittenkning. Omsorg for gamle og syke er et sånt område. Gamle og syke skal ikke gambles med, tildeles pleiere som ikke vet om det har jobb til neste år, eller som jobber seg halvt i hjel for luselønn. Gamle og syke skal vite at de som tar vare på dem behandles på anstendig vis. Adecco-skandalen er et eklatant eksempel på uanstendig behandling av både ansatte og de eldre selv. Demente og syke mennesker har behov for trygghet. I stedet får de det motsatte; anbudskontrakter som kan sies opp, nye firmaer som kan komme inn og overta, usikkerhet for hvem som nå skal ta vare på dem. De som var ansatt i Adecco aner nå ikke hva de skal gjøre. Hvem skal ta ansvar for deres rettigheter, hvem er deres arbeidsgiver videre?

Jeg husker godt da jeg møtte bussjåfører i Tønsberg for noen år siden, for å diskutere anbudspraksisen i kollektivtransporten.Voksne mannfolk sto og gråt mens de fortalte hvordan det opplevdes, i en alder av noen og femti, plutselig å miste jobben fordi noen andre vant anbudet. Kanskje fikk de bli ansatt i det selskapet som vant, men i såfall hadde de ingen rettigheter. Ansienniteten gikk tapt, og ofte mistet de pensjonsrettigheter også. - Jeg føler meg umyndiggjort, sa en av dem til meg mens tårene trillet. Han skjemtes.

Vår regjering har i ettertid innført regler som sikrer at ansatte i kollektivtransporten får samme rettigheter i anbudssituasjoner som ved en virksomhetsoverdragelse. Det betyr at hvis du jobber i det tapende selskapet, har du rett på jobb i det vinnende selskapet. Og du får med deg bedriftsansiennitet og andre opparbeidede rettigheter. Det betyr større trygghet. Selskapene kan ikke lenger skvise ut de eldste eller de sykeste, eller de som har vært mest aktive i fagforeningene. Dette var Frp, partiet for folk flest, imot.

Jeg mener at vi må innføre regler om virksomhetsoverdragelse også innen pleie og omsorg. Men viktigst av alt: Det offentlige bør heller drive sykehjemmene selv, eller la ideelle uten profittmotiv få gjøre det. Dermed sikrer vi tryggheten for de eldre og dermed sikrer vi at ikke ansatte utnyttes på det groveste for at eierne skal tjene mest mulig penger. Våre skattepenger bør brukes på kvalitet og anstendighet, ikke gå rett i lomma på kommersielle aktører. I tillegg må vi lovfeste retten til hele stillinger og få slutt på den omfattende bruken av vikarer i offentlig sektor. Offentlig sektor synder nemlig også, la oss ikke tro noe annet.

- Deng dem!

Jeg trodde jeg så feil da jeg gikk forbi VG-huset i dag morges på vei til Stortinget; at forsida var misvisende eller i det minste satt på spissen. Men nei, den tidligere stortingsrepresentanten for Høyre, Ingvald Godal, tar faktisk til orde for å slå barn. Det er da jeg får lyst til å hente fram den gamle floskelen: "I Norge, verdens rikeste land, i 2011". Er det mulig?

Godals forslag går i korthet ut på at rektor bør få gripe til spanskrøret og denge folkeskikk inn i mobberne. I stedet for å vise mobberne at den slags atferd ikke tolereres, skal man senke seg ned på mobbernes nivå. Vold skal bekjempes med vold. Godal kan fortelle at han selv hadde en tysklærer som han fryktet, med det resultat av han lærte tysk. Fransklæreren var derimot for snill, og resultatene ble deretter. Godal etterlyser derfor autoritet og ønsker seg mer frykt inn i skolen. Som om frykt og autoritet er to sider av samme sak.

Forslaget har vakt unison fordømmelse i skolemiljøene landet over. Heldigvis. Lærere og foreldre ønsker seg ikke noe spanskrør. De ønsker seg ikke et læringsmiljø gjennomsyret av frykt for autoriteter og trusler om vold og straff. Men økt respekt for læreren, det ønsker de seg. Og det bør de få mer av, men ikke ved å åpne for å sette barns menneskerettigheter til side.

Bare for å slå det fast en gang for alle: Barn har faktisk noen grunnleggende menneskerettigheter som er ukrenkelige for dem som har tilsluttet seg dem. Barn kan bl.a. ikke utsettes for vold. Barn har krav på beskyttelse fra de voksne. Ingen - særlig ikke barn - har noen sinne blitt et bedre menneske av å bli krenket. Barns rett til frihet fra vold og krenkelser fra voksne, handler også om at barn er subjekter. Barn er ikke voksnes eiendom. Voksne kan ikke lenger, i et sivilisert samfunn, tillate seg hva som helst overfor barn, bare fordi de er barn. På det mer praktiske planet er det også viktig at barn ikke skal oppdras til å tro at respekt er noe du bare kan oppnå hvis du har mulighet til å bruke straffemetoder, inkludert vold, hvis de ikke adlyder. Dessuten skal skolen være et trygt sted for barn. Barn har rett til trygghet og barn lærer desidert best når de er trygge. Godals tysklærer er ikke representativ.

Loven som ga voksne lov til å bruke vold mot barn i skolen ble avskaffet i 1936. Som det står i hovedoppgaven til Bente Halland fra 2007: "Skoleloven av 1936 ga entydig uttrykk for at bruken av visse midler var totalt uegnet i oppdragelsesøyemed og kunne påføre barn ubotelig skade". Antakelig førte opphevelsen av loven til at barns egenverdi økte, og dermed også respekten fra de voksne. Det er absolutt ingen ting galt i det, tvert imot.

Noen tror at alt var bedre før og at mobbing og annen uakseptabel atferd er et resultat av at barn har fått for mye makt i samfunnet. Det stemmer ikke. Men avskaffelse av voksnes rett til å slå og straffe barn har ført til at barn har fått bedre beskyttelse mot krenkelser. Voksne kan ikke lenger tillate seg hva som helst, bare fordi de er voksne. At endel voksne er unnfallende overfor ansvaret sitt, er en annen sak. Dét må vi ta tak i. Det er IKKE greit at voksne lar være å se, gripe inn og bry seg når barn utsettes for uakseptabel atferd fra andre barn!

At noen velger å lukke øynene for mobbing, er fullstendig uakseptabelt og kan være tjenesteforsømmelse. Lærere, rektorer og andre med makt og myndighet må ta inn over seg at de kan være medansvarlige for at barn får barndommen sin ødelagt. Derfor må dette tas på alvor av alle skoler, alle lærere, alle rektorer, alle foreldre, alle skoleeiere, alle politikere og alle statsråder - alltid. Mobbing kommer aldri til å gå over av seg selv. Mobbing vil alltid fins, så lenge det fins noen som velger å se bort eller som velger å tro at mobbing ikke er noe problem hos dem. Det er dessverre nok av dem som foretrekker en pen fasade framfor en skikkelig opprydding i kjelleren.

Til slutt: Barn ser hva voksne gjør, og tar etter dem. Jeg ser det på min egen sønn som i en alder av 14 måneder er utrolig observant og gjør som oss voksne på så mange ulike områder. Jeg tenker ofte på at dette gir oss et stort ansvar som rollemodeller. Som voksne har vi ansvar for å reflektere over hvordan vi oppfører oss. Velger vi å misbruke vår posisjon som voksne, enten ved å bruke vold, mobbe andre eller for den saks skyld snakke nedsettende om læreren, så kan vi ikke forvente annet enn at også barna lett gjør det samme. Samtidig er jeg litt optimistisk også. Norske barn er nemlig ganske flinke til å tenke kritisk. Det er en av de mange gode sidene ved norsk skole: Elevene er gode til å tenke selvstendig, de er vant til en demokratisk atmosfære og svelger ikke alt det autoritetene sier. Bare les Si;D i Aftenposten, det er ganske imponerende hvor kloke tenåringer vi har her i landet.

At ungdommens kritiske sans kan være slitsomt for autoritetene, se det er en annen sak.

Les om Manifest mot mobbing her.

Heia mormor!

Foto: Live Sandven Slettebø, Akersposten

Innimellom budsjettjobbing og forslag til hvordan vi skal bli et mer rettferdig samfunn, må jeg bare skryte litt av mormora mi: Hun har engasjert seg i to år for å få bussen tilbake der hun bor, sånn at det skal gå greit for eldre mennesker å komme seg til NAV, eldresenteret osv. uten å måtte ty til taxi.

Dessverre må man ofte gå til media før man blir hørt. Men nå kan det virke som om noe er i ferd med å løsne, og i såfall er det mange som blir glade. (Enda gladere tror jeg de hadde blitt om bussene hadde kjørt litt mer sivilisert i dette området. Blir redd for å falle hver gang jeg skal besøke henne, men jeg har tross alt ikke problemer med å stå og gå...).

Stolt av mormora mi! Og glad når eldre mennesker engasjerer seg.

Om makt, menn og manglende perspektiver

Foto: Kallestad, Gorm/Scanpix

En av leserne mine etterlyste mer blogging om økonomi og finanspolitiske spørsmål. I dag skal du få ønsket oppfylt.

Dette - lange - innlegget skal handle om følgende:

• Når får vi en sentralbanksjef som ser at satsing på barn er viktig for norsk økonomi?
• Hvor mange menn får man plass til før det er fullt på Grand?
• Og hva i all verden gjør Petter Stordalen på sentralbanksjefens middag?

I går deltok jeg under årets store happening for norsk politisk og økonomisk elite: Sentralbanksjefens årlige tale om økonomiske perspektiver. Til stede var alt som kan krype og gå av viktige personer innen politikk, næringsliv, akademia, media, byråkrati og fagforbund. Blitslampene lyste som om vi befant oss på catwalken eller på vei til et ball, og ikke for å høre hvordan det står til med norsk økonomi.

Jeg har ikke deltatt tidligere, i fjor på denne tida hadde jeg fødselspermisjon. Av politikere er det bare en håndfull som inviteres til dette; medlemmer av finanskomiteen, parlamentariske ledere og statsråder, presidentskapet og enkelte statssekretærer. Jeg var spent. Tidligere på dagen hadde jeg vært på et møte i Forum for barnekonvensjonen, et forum som unektelig føles mer som hjemme for en SVer som meg, oppvokst med foreldre innen barnehage – og sosialsektoren. Temaet var hvordan vi kan sikre at barn faktisk blir hørt i samværs – og voldssaker, og hvordan vi kan sikre at barn ikke tvinges til å ha samvær eller bo hos en forelder de er redd for eller som i verste fall forgriper seg på dem.

Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønnskontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.

85 prosent av Norges nasjonalformue er folk. Da Kristin Halvorsen, Norges første kvinnelige finansminister, satt ned Fordelingsutvalget, fikk hun også anbefalinger som så på barndommens betydning for økonomien. Barnehagesatsinga vår springer også ut av et økonomisk perspektiv; det lønner seg for økonomien og for samfunnet å gi alle barn en skikkelig start i livet, de beste muligheter for vekst og utvikling. Lønnsomhet er imidlertid ikke avgjørende, vi ville gjort dette uansett. Det viktigste er at gode barnehager er gode oppvekst – og læringsarenaer for barn. Barnehager gir barn unike muligheter til vekst og utvikling, de bidrar til å gi barn sosial kompetanse, tidlige vennskap, trygge relasjoner til voksne utenfor familien og utjevner forskjeller som oppstår mellom hjem. Minoritetsbarn får lære norsk, barn med foreldre som sliter får nye muligheter. Og barna lærer og lærer og lærer. Gjennom lek. De barna jeg ser i barnehagen der sønnen min går, elsker barnehagen. Inkludert min egen sønn, som i dag er utkledd som katt på barnehagens karneval.

I går var barneperspektivet helt fraværende. Ja, menneskeperspektivet var fraværende. Er det sånn det må være for en sentralbanksjef? Nei, det tror jeg ikke. Sentralbanksjefen må bry seg om 85 prosent av nasjonalformuen. Hva vi gjør for å sikre at folk får bidratt best mulig med sine ressurser, er i høyeste grad relevant. Hva barna får av muligheter er kanskje aller viktigst. I stedet sa Øystein Olsen: ”Myndighetene har brukt handlingsrommet (fra petroleumsformuen, red.anm.) til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen”.
Mellom linjene lå det en kritikk av hvordan vi har brukt oljepengene. Vekstfremmende investeringer er i sentralbanksjefens øyne ”for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning”. Og det er her jeg mener Olsen blir alt for sneversynt.

Norge har hatt en sterk produktivitetsvekst de siste årene, klart sterkere enn i EU. Vi har også lavere arbeidsløshet enn før finanskrisa. Noe av det viktigste den rødgrønne regjeringa har gjort, og som vil gå inn i historiebøkene, er å satse så massivt på barnehager. Mange har latterliggjort dette, Kristin Halvorsen ble lett hånet som ”barnehageminister” da hun satt i finansministerstolen. Men hun visste at dette er det mest lønnsomme satsinga man kan gjøre som finansminister. Det er ingen ting som lønner seg mer enn å gi barn en trygg oppvekst. En trygg og god oppvekst varer hele livet. Barnehager har dessuten den fine bieffekten at den gir kvinner flere muligheter i arbeidslivet, noe som også bidrar til norsk økonomisk vekst og konkurranseevne. Jeg har tidligere blogget om hvordan OECD understreket dette da vi møtte dem i Paris med finanskomiteen i fjor.

I Olsens tale, som handlet en del om finanskrisa, dvelte han ikke ett øyeblikk ved at flere land rundt oss står overfor sosiale opprør som følge av massiv arbeidsløshet og knallharde kutt i velferd. Han nevnte ikke én gang at noe av det som kjennetegner Norge; små sosiale forskjeller og en sterk velferdsstat, er to viktige grunner til at Norge klarer seg så bra. Velferdsstaten fungerer som en viktig buffer mot arbeidsløshet som følge av økonomiske forhold internasjonalt. Den gir trygghet som igjen bidrar til at folk tør å bruke penger som igjen holder hjulene i økonomien i gang. Velferdsstaten gjør også at kvinner kan delta i arbeidsmarkedet med sin kompetanse. Små klasseskiller er viktig fordi det bremser veksten i utgifter til politi, rettsvesen, helse osv. I land med små sosiale forskjeller er det nemlig klart mindre kriminalitet, mindre uhelse og bedre livskvalitet hos det brede lag av folket. Store klasseskiller med en superrik elite var dessuten en sentral faktor bak finanskrisen som starta i USA: Finanssektoren vokste seg diger på bekostning av realøkonomien. De superrike måtte finne nye områder å plassere pengene sine, og spekulasjonsøkonomien vokste. Dette har også Det internasjonale pengefondet (IMF) fått øynene opp for. På besøk i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, fikk jeg dette bekreftet. Jeg spurte om det er slik at store klasseskiller medfører ustabilitet og økt risiko for finanskrise. Svaret var at det stemmer. Folk som har brukt et helt liv på å spare seg opp litt kapital spekulerer ikke så lett bort pengene. Mens de som har millioner og milliarder, ikke trenger å være så bekymret og er tilbøyelige til å ta stor risiko, ofte på samfunnets bekostning. Olsen kunne ha streifet innom temaet. I Federal Reserve sa de dessuten en annen viktig ting: ”Distribution matters for growth”. Fordeling har betydning for vekst.

Olsen kunne også, da han snakket om at Norge på visse områder har strengere regler for bank – og finanssektoren enn andre land, ha nevnt – sånn i forbifarten – at dette har medført temmelig harde angrep fra store næringslivsaktører. Lenge var det slik at flere syntes dette var helt ubegripelig og totalt unødvendig. Hvorfor kunne ikke Norge ha like (dårlige) regler som landene rundt oss? Som en sentral byråkrat sa til meg i går kveld: ”De gutta vet ikke alltid sitt eget beste. Men kritikken stilnet da finanskrisen kom”. Mye av årsaken til den sosiale uroen vi ser i Europa nå, er at folk er fly forbanna på at de må betale med kutt i lønninger og pensjoner, helse og utdanning, for at eliten innen bank og finans (de som skapte krisen) skulle reddes. Mange har fortsatt å dele ut uanstendige lønninger og bonuser som gjør det hele enda verre. Uroen kan ende i opptøyer, vi vet fortsatt ikke hvordan dette utvikler seg. Norge, som en liten og åpen økonomi, vil bli direkte berørt av hva som skjer rundt oss i Europa og USA. Ungdomsledighet på rundt 40 prosent i flere land gir grunn til bekymring også for oss. Arbeidsløshet var imidlertid ikke et sentralt tema i går kveld.

Regjeringa diskuterer i disse dager innholdet i Fordelingsmeldinga, den politiske oppfølginga av Fordelingsutvalget. Her vil vi understreke at omfordeling handler om forebygging, rettferdighet og frihet for folk flest. Men det handler også om makt. I går var det lett å se hvor makta er, og hvilket kjønn makta har. At politikere, sentrale byråkrater og forskere, og ledere innen arbeidsgiver – og arbeidstakerorganisasjoner var til stede, er naturlig. Men hvorfor blir næringslivsledere som Petter Stordalen, Christian Ringnes og Bjørn Kjos invitert? Jeg hørte rykter om at det ikke alltid har vært slik, og det skjønner jeg godt. Men tilstedeværelsen ga et godt bilde på hvor viktig penger er for tilgang til makthaverne i vårt samfunn. Derfor handler omfordeling, via skattesystemet og velferdsstaten, også om demokratisering. Petter Stordalen, milliardæren som eier en mengde hoteller og bestemmer over en mengde arbeidsplasser, får anledning til å lytte til og kommentere sentralbanksjefens årstale på direkten. Deretter kan han drikke og skåle med alt fra statsminister til ekspedisjonssjefer og aktører innen pensjonsfondet både innenlands og utenlands. Selvsagt kommer han, når han blir invitert!

0,1 prosent av befolkninga (kvinneandelen er forsvinnende liten) eier 47 prosent av aksjeformuen. Og de rikeste i Norge har økt sin andel av samfunnskaka så mye de siste tiåra at vi nå er tilbake på 1800-tallets nivå. Samtidig klager mange av de rikeste (men Stordalen er absolutt ikke en av dem) over rammevilkårene i Norge. De ønsker seg 0 i skatt. Det er mange grunner til å holde en armlengdes avstand mellom politikk og næringsliv. Demokrati er en slik grunn.

Rasist? Jeg?

Høyres varaordfører i Aure i Møre og Romsdal "beklager uttalelsen" sin om Stella Mwangi som vant Melodi Grand Prix i helga: "Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!", skrev hun og glemte i farta at facebook ikke er et lukket forum for gamle kompiser. Nå sier hun i følge NRK at hun var beklager og at hun var "naiv i sin bruk av facebook". Hun beklager altså ikke uttalelsen, men at hun var dum nok til å publisere den for hele verden.

Dagens takk rettes derfor til facebook som slipper brunstripete katter ut av sekken en gang i blant. Det er av barn, fulle folk og facebookbrukere vi får høre sannheten.

Stella: De aller fleste er stolte av deg og syns varaordføreren til Høyre er helt på jordet. Helt dust, faktisk. (Ja, jeg mente det. Helt dust).

Ja til gratis skolemat!

Her, på Læringssenteret, blir skolematen til.

Fikk litt av en vitamininnsprøytning i dag (og det kan jeg saktens trenge så trang og sår som halsen min kjennes akkurat nå. Håper bare ikke jeg blir syk IGJEN!). Var på Huset i Larvik og fikk nydelig historie fra Bente om hvor viktig det er å ha et lavterskeltilbud til folk som sliter. Hun var åpen om sin egen bakgrunn på en helt utrolig beundringsverdig måte. Sånt bør vi ha mer av i Norge, i stedet for å pøse penger inn i spesialisthelsetjenesten med medisinering og mye tvangsbruk.

Etterpå besøkte vi Læringssenteret i Larvik som lager skolemat til heldige elever i Larvik-skolen. Ildsjeler har tenkt som så at barn (dvs. ungdom, for dette retter seg mot ungdomsskoleelever i første omgang) er som folk flest. De trenger mat - sunn mat - for å kunne tenke og lære. Dessuten tenkte de at det må jo være helt gull om folk som trenger arbeidstrening og slikt får meningsfylt arbeid. Og hva er mer meningsfylt enn å sørge for at byens ungdom får best mulig forutsetning for å ta til seg kunnskap? Og så satte de i gang.

Selvsagt er det massevis av byråkratiske snubletråder i veien. Men de har fått hjelp av både Larviks politikere, kristin Halvorsen og andre, og ikke minst av sitt eget pågangsmot og sin kunnskapsrikdom. Foreløpig sjangler de av gårde, men de trenger vår støte videre. Og det skal vi gi dem! Jeg møtte også en far fra Sandefjord, en FAUer (foreldreutvalget), som brenner skikkelig for dette og ønsker at Sandefjord skal bli neste kommune ut. Det håper jeg. Sandefjord er en veldig klassedelt by med høye hekker og fine fasader. Å innrømme problemer er særlig vanskelig her, sies det. Og mange barn har det vanskelig, mat kommer langt ned på lista over hva de eller foreldrene prioriterer. det går igjen ut over læringa og læringsmiljøet til de andre elevene.

At ikke Erna Solberg (H), Trine Skei Grande (V) og andre med god tilgang til sunn og billig mat i stortingskantina skjønner hvor viktig det er at barn og unge får sunn og gratis mat, det syns jeg er komplett uforståelig. "Et foreldreansvar", sier de. Jada. Men mange foreldre tar bare ikke det ansvaret. Og mat er for viktig til å overlates til hvert enkelt barn. Mat er både nødvendig for å kunne fungere og lære, det er bra for sosialisering og kulturutvikling, og det skaper godt miljø. Dette vet vi alle sammen. Kan vi ikke bare bli enige om å gjøre det?

Mat er sunt året rundt. Er du i tvil? Sjekk ut denne facebook-sida.

Politiet og overgrep

Foto: Morten Rakke

Ser at noen lesere vil jeg skal droppe å skrive om overgrep, og heller skrive om finanssaker. Jeg skal skrive om begge deler, det kan jeg forsikre om, og om mye annet også (skal bl.a. se om jeg får til å oppsummere finanskomiteens tur til Washington og New York). Men i dag blir det overgrep jeg konsentrerer meg om. Leser at 60 alvorlige overgrepssaker er på vent i Trondheim. Dette er ikke nytt, vi ser stadig at politiet ikke prioriterer slike saker - ikke minst når barn er ofre. I mellomtida får barn ødelagt barndommen sin. Dette er fullstendig uakseptabelt og jeg krever at noe nå blir gjort. Kanskje bør vi starte med Politidirektoratet?

Når jeg snakker med politifolk som har barn, overgrep og familievold som arbeidsfelt, får jeg stort sett frustrerte tilbakemeldinger, ikke minst når det gjelder Politidirektoratet og deres interesse og trøkk på dette. Jeg mener at Justisdepartementet må vurdere tydeligere styring av politietaten, fordi vi rett og slett ikke kan leve med at barn får livene sine helt eller delvis ødelagt som følge av at det fortsatt er mer stas med terror og organisert kriminalitet enn å hjelpe små barn som utsettes for de groveste krenkelser. Vi må vurdere virkemidler som gjør at slike saker får økt status. Kanskje bør vi se på hvordan vi rekrutterer til Politihøyskolen eller hvordan vi der kan bidra til at saker som gjelder barn blir aller viktigst for framtidige politifolk.

Jeg har fire år fra justiskomiteen bak meg (2001-2005). Den gangen klarte vi å få løfta fram den skjulte volden, den som foregår bak lukkede dører. Jeg opplevde en aldri så liten revolusjon i løpet av disse åra og etterpå, ikke minst politisk - men også ved at media fikk større fokus på dette temaet. Likevel: Fortsatt ser vi at politiet ikke prioriterer barna, at hjelpeapparatet lukker øynene og at domstolene ikke tror på barna, selv når de forteller rett ut hva de har vært utsatt for. Jeg vet ikke om noe som opprører meg mer, og jeg skal kjempe til min siste dag på Stortinget for å få en forandring på dette.

Fredsdag

I dag har jeg hatt gleden av å vise den store fredsaktivisten Ole Kopreitan den siste respekt. Mannen med barnevogna og jakkemerkene på Karl Johan døde dessverre brått 23. januar, og er dypt savnet av mnange mennesker. "Ole Kopp" vil for alltid leve i hjertene til tusenvis av mennesker over hele verden, mennesker som har stått på mot atomvåpen, for sosial rettferdighet, mot forurensing og utbytting, har lært å kjenne denne unike mannen som viet livet sitt til alle disse kampene. Jeg er stolt av å være del av den samme bevegelsen, og bisettelsen av Ole Kopreitan var både en verdig, inspirerende, vakker og på mange måter lærerik opplevelse. Selv fra ordføreren i Hiroshima kom det en hilsen, som ble lest opp i kapellet. Og da "Til ungdommen" ble sunget, må jeg innrømme at jeg felte en tåre eller fem. Ikke minst også fordi min egen stebror, som ble drept i København for snart to år siden, hadde denne sangen som sin favoritt.

Som den flotte biskopen Tor B. Jørgensen sa i kapellet: "Hvil i fred" har aldri vært et mer passende uttrykk enn akkurat i dag, da Ole Kopreitan ble bisatt.

Dette har for min del vært en dag i fredens tegn. Tidligere på dagen stakk jeg innom Nobelinstituttet for å signere nominasjonen av to meget verdige kandidater til årets fredspris; Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og den liberiske fredsaktivisten og direktøren for Women Peace and Security Africa, Leymah Roberta Gbowee. Marit Nybakk (Ap) tok dette initiativet, og medforslagsstillere er Gina Barstad (SV), Sonja Irene Sjølie (H) og Line Henriette Holten Hjemdal (KrF). Jeg er stolt av å få være med på dette forslaget, både fordi dette er modige, sterke og viktige kvinner, og fordi nominasjonen forhåpentligvis kan bidra til å sette søkelyset på en viktig FN-resolusjon: Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Med denne resolusjonen tok Sikkerhetsrådet, for første gang i FNs historie, stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt

Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første kvinnelige, demokratisk valgte president, har engasjert seg sterkt i kvinners situasjon i borgerkriger og konflikter og vært opptatt av å gjøre S-res. 1325 til et aktivt og reelt redskap i Afrika – også når freden skal bygges. Hun har i Liberia særskilt vært opptatt av å forebygge og beskytte kvinner mot vold og voldtekt.

Leymah Roberta Gbowee var ansvarlig for organiseringen av den fredsbevegelsen som bidro til slutten på den andre liberiske borgerkrigen i 2003 og dermed også slutten på Charles Taylors presidentperiode. Gbowee organiserte i 2002 ”The Women of Liberia Mass Action for Peace”, en ikkevoldsbevegelse mot borgerkrigen. Hun har også arbeidet som sosialarbeider for de tidligere barnesoldatene som var i Charles Taylors styrker.

Leymah Roberta Gbowee er i dag ”Executive Director” av Women, Peace and Security Network Africa, der hun særlig arbeider med S-res. 1325.

Jeg har en god følelse for disse kvinnenes mulighet til å få denne ærerike prisen.

Incest

Jeg kommer ikke til å være så aktiv neste uke, pga komitereise. Men jeg vil gjerne at dere som er innom bloggen min for det første skal engasjere dere for at utlendingsloven i større grad tar hensyn til barns situasjon. Men det andre jeg håper dere vil bidra til, er å spre budskapet om at Incestsenteret i Oslo bør få TV-aksjonen for 2012. Hvorfor? Fordi vi trenger å få rydda unna arven etter Bjugn.

Min påstand er at mange fagfolk som egentlig skal ivareta barns rettssikkerhet og menneskerettigheter, har blitt så livredde for å gjøre feil at de ikke en gang tror på barn når de sier rett ut at de blir misbrukt. Bjugn-saken har skremt dem så inni hampen. Særlig gjelder dette hvis det pågår en barnefordelingssak i tillegg. Jeg vedder på at de av barna som overlever (mange kommer til å ta livet sitt, ruse seg sanseløse, ende med alvorlige psykiatriske diagnose osv) kommer til å saksøke hjelpeapparatet så det virkelig svir. Og det vil være helt på sin plass.

Jeg skal jobbe resten av min politikertid med å sikre at disse barna faktisk blir hørt når de forteller hva de utsettes for. Trenger jeg minne om Alvdal-saken eller Christoffer-saken? Jeg sitter nå med tre forferdelige saker som jeg ikke får ut av hodet og som jeg heller ikke skal presse ut av tankene. Tvert imot skal jeg gjøre hva jeg kan for å hjelpe disse barna. Alle viser at barn verken blir lytta til, trodd på eller tatt alvorlig i dagens hjelpe - og rettsapparat. Vi trenger lovendringer, endring av utdanninger og kulturer. Jeg kommer tilbake til dette seinere, men nøyer meg foreløpig med å gi min støtte til Incestsenteret i Oslo (Norges eldste) som har søkt om TV-aksjonen for 2012. Jeg tror vi trenger å få dette rett i fleisen, vi trenger å måtte forholde oss til at det verste faktisk skjer. Også i hjem man trodde var helt ok. Men barn med funksjonsnedsettelser og barn med dårlige nettverk er spesielt utsatt.

Vi trenger å gjøre som støttesenterbevegelsen sier: Tale om det, ikke tie om det. Selv om det er helt for jævlig.

Slipp Maria Amelie fri - ny asylpolitikk nå!

Foto: Paul Torvik Nilsen, Ny Tid

Noen dager er det mer irriterende enn andre å være influensasyk (riktignok på bedringens vei, tidligere i dag lå jeg rett ut i senga), dagen i dag er en sånn dag. Men kanskje var det nettopp arrestasjonen av den papirløse flyktningen Maria Amelie som fikk meg opp av senga til slutt. Dessverre er jeg ikke i stand til å være der jeg aller helst vil være akkurat nå: På talerstolen i Tønsberg hvor det forhåpentligvis er møtt opp mange for å demonstrere mot arrestasjonen av Maria Amelie. Og for medmenneskelighet og anstendighet i asylpolitikken.

Maria Amelie ble kåret til Årets Nordmann av ukeavisa Ny Tid. Hun er flyktningen som kom til Norge som mindreårig, tatt med av foreldre som påstår at de var nødt til å rømme, men som ikke er blitt trodd av utlendingsmyndighetene. De valgte å gå i dekning. Maria Amelie har vært i Norge i åtte år, er nå 25 år, har skrevet bok om sitt liv som papirløs og uønsket, og har tatt lang utdannelse her i landet. Akkurat det siste er mindre viktig, syns jeg. Poenget er: Maria Amelie var et barn da hun kom til Norge. Maria Amelie ble tatt med hit av foreldrene sine. Maria Amelie valgte aldri å komme til Norge.

Jeg er Amnesty-medlem. Jeg jobber for menneskerettigheter i alle land, inkludert i Norge. Når Amnesty reagerer på forhold i det landet vi er med på å styre, har jeg et særlig ansvar. Amnesty har reagert på arrestasjonen av Maria Amelie, med god grunn. Ikke minst fordi hun var 12 år, ett barn, da hun ble tatt med av foreldrene sine. Hun har åpent fortalt om sin situasjon, stilt sin kunnskap og kompetanse til disposisjon for norske myndigheter. De har takket nei. På toppen av det hele: Hun ble arrestert av hele åtte sivile politimenn, utenfor Nansenskolen, i Nansenåret. Nansen, som statsministeren vår snakket om i nyttårstalen, ble Folkeforbundets (seinere FN)første høykomissær for flyktninger, i 1922. Han fikk fredsprisen for sitt humanistiske arbeid. Etter 1922 gav Folkeforbundet "Nansenpass" til statsløse flyktninger slik at de kunne krysse grenser. Ironien er ikke morsom, den er grotesk.

Du kan støtte Maria Amelie ved å bli medlem av facebook-gruppa, eller enda bedre: Delta i aksjoner, demonstrasjoner og melde deg inn i Amnesty.

Det er en uforholdsmessig reaksjon, en overreaksjon, å utvise et menneske som kom hit som barn og som har vært her i mange år og fått tilknytning til Norge. Maria Amelie er å regne som norsk. Vi må få et nytt lovverk. Et menneskelig lovverk som tar menneskelige hensyn, og som anerkjenner at det er forskjell på barn og på voksne. Som leder av Stortingets barnerettsgruppe, er dette noe jeg er spesielt opptatt av.

P.S. Jeg beklager at jeg har vært dårlig på å følge opp kommentarer på bloggen min den siste tida. Det har vært mye sykdom i vår familie i det siste, nå var det min tur. Jeg beklager dette.

Godt nytt år med NHOs årskonferanse

Da er det nye året i gang. Jeg ønsker først alle leserne mine et godt nytt år og takker dere for innspill og tips til julekalenderen min. Selv har jeg hatt en rolig jul med oppussing og familiebesøk. Har bl.a. klart å legge et gulv og er ikke så reint stolt, må jeg innrømme:-)

I dag befinner jeg meg imidlertid ikke bannende og svettende på alle fire med sag og målebånd, men er trygt plassert i Operaen på NHOs årskonferanse. NHO tar opp et viktig tema, nemlig velferdsstatens framtid. Måten de tar tak i dette på, er jeg derimot sterkt kritisk til. I løpet av det siste året har de hatt en serie utspill som skal få oss til å tro to ting:
1. Velferdsstaten er ikke bærekraftig, og trygdeordningene våre skyver folk i flokk og følge ut av arbeidslivet.
2. Offentlige fellesskapsløsninger er for dårlige og må få konkurranse fra private, kommersielle velferdsprofittører.

Jeg er den første til å si at jeg syns det er forferdelig at mange opplever at det offentlige svikter. Ikke minst når unge med rusproblemer, psykiske problemer og funksjonshemminger blir gående i årevis uten skikkelig oppfølging og tilrettelegging for at de skal kunne delta. Mange unge mennesker, ikke minst gutter, opplever også at skolen er altfor teoretisk og ikke er til for dem. Andre opplever at den offentlige eldreomsorgen eller det offentlige helsetilbudet er dårlig. Det er vår soleklare plikt som folkevalgte å gjøre noe med det. Løsningene ligger i at vi politikere faktisk tar ansvar og forbedrer det offentlige tilbudet. I tillegg må vi sørge for langsiktige kontrakter for ikke-kommersielle, private aktører med lang erfaring og mye kunnskap.

Derimot må vi avvise NHOs forsøk på å legge til rette for at profittsøkende selskaper skal få sugerøret ned i felleskassa. Og vi må avvise forsøket på å skape et arbeidsliv som er mer utrygt for utsatte grupper, og som gjør at enda flere må finne seg i å ikke vite om de har en jobb å gå til neste måned. Jeg syns heller ikke det er riktig å møte et problem, nemlig at mange som ønsker å delta i arbeidslivet i stedet ender opp på trygd, med å antyde kutt i trygdeytelsene. Vi snakker om folk som har lite å rutte med, og som allerede føler seg utrygge i hverdagen. De fortjener ikke å høre dag ut og dag inn at de egentlig ikke fortjener det lille de får fra fellesskapet. I stedet må vi altså se på hvorfor noen unge blir gående i årevis på stønader uten å få skikkelig oppfølging og krav de kan mestre, og jobbe for at skolen blir mer praktisk og inkluderende for alle elever.

Jeg vil gjerne anbefale en artikkel som viser at NHO er mer opptatt av å svartmale enn å vise fram fakta når det gjelder velferdsstatens framtid. SV skal stå i fremste rekke for å sikre at velferdsstaten og velferdstilbudet i kommunene har høy kvalitet, og vi skal kritisere det som er kritikkverdig. Men NHOs råkjør mot velferdsstaten hører ingen steder hjemme. Jeg syns at NHO driver en type propagandavirksomhet som bare er egna til å fremme utrygghet, ikke minst for allerede utrygge mennesker. Det er å slå under beltestedet.

NHOs prosjekt er å få høyrepolitikk i Norge, det er en ærlig sak. Men de bør være forsiktige med å skape et skremmebilde av Norge. Det kler dem ikke.

Luke 24: Gledelig jul! m.m.

Foto: oslotur.no

Jeg håper du nå, som jeg, sitter benka foran TVen og ser favorittjulaftenprogrammet "Tre nøtter til Askepott". Jeg blir som en unge når jeg hører introduksjonsmelodien og Knut Risans liflige voice-over. Jeg må alltid gråte en skvett.

Min alternative julekalender er slutt, i alle fall for i år. Men jeg gir meg ikke før jeg har tatt opp ett siste tema: Gavekort som løper ut på dato. Hjemme hos oss er vi nemlig eksperter på å glemme gavekort i en eller annen skuff, for så å finne dem igjen når det har gått minst et halvt år over fristen. På den måten har flere teaterinstitusjoner, kinoer og butikker av ymse slag tjent gode penger på oss. Sist ute var Nationaltheatret, som nekta oss å bruke gavekortene vi dessverre hadde glemt i en eller annen skuff. Et kjapt søk på nettet viser at vi ikke er alene.

Jeg kan ikke forstå at det er greit å sette utløpsdato på et gavekort som uansett synker i verdi for hvert år som går. Jeg vet at enkelte skylder på regnskapssystemer osv, men det kan ikke stemme. Verdens beste bokhandel, Tronsmo i Oslo, er i alle fall av dem som ikke har noen utløpsdato på sine, og de bedyrer at dette ikke er problematisk. I følge Forbrukerombudet, er det slik at et gavekort er gyldig i inntil tre år, med mindre annet er angitt. Dessverre er annet veldig ofte angitt. Men er det greit?

Jeg syns ikke det. Etter at du har sett ferdig "Tre nøtter til Askepott", fortært ribba, pinnekjøttet, lutefisken, torsken (uten fosfat, selvsagt) eller hva du måtte foretrekke, slappa av i romjula og kommet sterkere tilbake med fornya interesse for blogger og den slags, håper jeg på innspill også til denne aller siste luka.

I mellomtida: Gledelig jul!

Luke 23: Den store fiskesvindelen

Foto: Traust Know How Ltd.

I kveld tror jeg det blir lutefisk hos svigermor. Da passer det bra å ta opp det temaet som fatisk var en av årsakene til at jeg starta denne alternative julekalenderen i første omgang, nemlig tilsetting av fosfat. Før i tida kalte man det "å holde fingeren på vekta". Det var slik man økte fortjenesten på en ulovlig måte.

I norske butikker er det lett å få inntrykk av at man enkelt kan sammenligne kiloprisen på ulike matvarer. Men sammenligningen er i praksis ofte umulig å foreta. Forbrukerrådet har testa dette ved å kjøpe en pakke fryst First Price torskefilet i butikken. Kiloprisen på pakken var ikke avskrekkende, og ifølge informasjonen på posen inneholdt den 800 gram norsk torsk. Etter avtining i kjøleskapet var filetene redusert til 550 gram. Den usynlige fingeren på vekta var omgjort til 250 gram saltlake i bunnen av posen. En tredel av vekten hadde rent ut av fiskekjøttet.

Dette er altså vekt som er tilsatt etter at fisken er dratt opp av havet, vekt folk betaler for, og som forsvinner før fisken kommer på tallerkenen. Dette gjelder ikke bare fisk. Det samme gjøres i kjøtt og kylling, ifølge bransjen selv. Jeg tipper det var flere enn meg som hoppa i stolen da en ansatt i en dagligvareforretning sa rett ut at han personlig aldri ville kjøpe flere av de produktene de selger. First Price pekte seg ut, altså de billigste produktene. Og hvem er det som oftest kjøper disse produktene? Jo, folk med dårligst råd.

Mattilsynet har publisert en artikkel på sine nettsider for å vise hva en skal se etter i fiskedisken. Fosfatene skjuler seg bak følgende E-er: E338, E339, E340, E341, E343, E450,E451 og E452. Og om jeg har glemt denne lille huskelisten før jeg går i butikken, så får jeg vite at ”fosfat kan tilsettes til fersk fiskefilet som skal fryses, og det kan tilsettes til fryst fiskefilet som skal tines. Det kan tilsettes til fiskefilet som har vært frossen og som så er tint. Dette gjelder også fiskefilet i fiskedisk. Det er også lov å tilsette til fryst fiskefilet som er kvernet. Dette skal da merkes”.

Hvem i huleste går rundt og husker på alt dette?

Nå har altså Forbrukerrådet bedt Økokrim se på om det tilsettes ulovlige mengder fosfat i norske matvarer. Det håper jeg de gjør. Uansett bør vi politikere engasjere oss, fordi vi ikke kan akseptere at dette skal være opp til hver enkelt. Vi har verken lyst eller kapasitet til å drasse rundt på meterlange huskelister over E-stoffer og lovparagrafer, og vi vet dessuten hva som skjer hvis dette gjøres til et individuelt ansvar for forbrukerne: Vi får klasseskiller.

P.S Fosfat er en ikke fornybar ressurs som er i ferd med å brukes opp. Fosfat er derfor blitt en kilde til konflikter og problemer, f.eks. i Vest-Sahara. Mange selskaper engasjerer seg voldsomt for å kapre nye kilder. Det er også verdt å merke seg at vi ikke vet alt om konsekvensene av å spise fosfat. Antakelig er det ufarlig, men samtidig kan fosfat bidra til å kamuflere at mat er i ferd med å bli dårlig. Uansett er dette unødvendig, og handler bare om å øke fortjenesten på en ulovlig måte for noen som allerede tjener svært godt.