- Deng dem!

Jeg trodde jeg så feil da jeg gikk forbi VG-huset i dag morges på vei til Stortinget; at forsida var misvisende eller i det minste satt på spissen. Men nei, den tidligere stortingsrepresentanten for Høyre, Ingvald Godal, tar faktisk til orde for å slå barn. Det er da jeg får lyst til å hente fram den gamle floskelen: "I Norge, verdens rikeste land, i 2011". Er det mulig?

Godals forslag går i korthet ut på at rektor bør få gripe til spanskrøret og denge folkeskikk inn i mobberne. I stedet for å vise mobberne at den slags atferd ikke tolereres, skal man senke seg ned på mobbernes nivå. Vold skal bekjempes med vold. Godal kan fortelle at han selv hadde en tysklærer som han fryktet, med det resultat av han lærte tysk. Fransklæreren var derimot for snill, og resultatene ble deretter. Godal etterlyser derfor autoritet og ønsker seg mer frykt inn i skolen. Som om frykt og autoritet er to sider av samme sak.

Forslaget har vakt unison fordømmelse i skolemiljøene landet over. Heldigvis. Lærere og foreldre ønsker seg ikke noe spanskrør. De ønsker seg ikke et læringsmiljø gjennomsyret av frykt for autoriteter og trusler om vold og straff. Men økt respekt for læreren, det ønsker de seg. Og det bør de få mer av, men ikke ved å åpne for å sette barns menneskerettigheter til side.

Bare for å slå det fast en gang for alle: Barn har faktisk noen grunnleggende menneskerettigheter som er ukrenkelige for dem som har tilsluttet seg dem. Barn kan bl.a. ikke utsettes for vold. Barn har krav på beskyttelse fra de voksne. Ingen - særlig ikke barn - har noen sinne blitt et bedre menneske av å bli krenket. Barns rett til frihet fra vold og krenkelser fra voksne, handler også om at barn er subjekter. Barn er ikke voksnes eiendom. Voksne kan ikke lenger, i et sivilisert samfunn, tillate seg hva som helst overfor barn, bare fordi de er barn. På det mer praktiske planet er det også viktig at barn ikke skal oppdras til å tro at respekt er noe du bare kan oppnå hvis du har mulighet til å bruke straffemetoder, inkludert vold, hvis de ikke adlyder. Dessuten skal skolen være et trygt sted for barn. Barn har rett til trygghet og barn lærer desidert best når de er trygge. Godals tysklærer er ikke representativ.

Loven som ga voksne lov til å bruke vold mot barn i skolen ble avskaffet i 1936. Som det står i hovedoppgaven til Bente Halland fra 2007: "Skoleloven av 1936 ga entydig uttrykk for at bruken av visse midler var totalt uegnet i oppdragelsesøyemed og kunne påføre barn ubotelig skade". Antakelig førte opphevelsen av loven til at barns egenverdi økte, og dermed også respekten fra de voksne. Det er absolutt ingen ting galt i det, tvert imot.

Noen tror at alt var bedre før og at mobbing og annen uakseptabel atferd er et resultat av at barn har fått for mye makt i samfunnet. Det stemmer ikke. Men avskaffelse av voksnes rett til å slå og straffe barn har ført til at barn har fått bedre beskyttelse mot krenkelser. Voksne kan ikke lenger tillate seg hva som helst, bare fordi de er voksne. At endel voksne er unnfallende overfor ansvaret sitt, er en annen sak. Dét må vi ta tak i. Det er IKKE greit at voksne lar være å se, gripe inn og bry seg når barn utsettes for uakseptabel atferd fra andre barn!

At noen velger å lukke øynene for mobbing, er fullstendig uakseptabelt og kan være tjenesteforsømmelse. Lærere, rektorer og andre med makt og myndighet må ta inn over seg at de kan være medansvarlige for at barn får barndommen sin ødelagt. Derfor må dette tas på alvor av alle skoler, alle lærere, alle rektorer, alle foreldre, alle skoleeiere, alle politikere og alle statsråder - alltid. Mobbing kommer aldri til å gå over av seg selv. Mobbing vil alltid fins, så lenge det fins noen som velger å se bort eller som velger å tro at mobbing ikke er noe problem hos dem. Det er dessverre nok av dem som foretrekker en pen fasade framfor en skikkelig opprydding i kjelleren.

Til slutt: Barn ser hva voksne gjør, og tar etter dem. Jeg ser det på min egen sønn som i en alder av 14 måneder er utrolig observant og gjør som oss voksne på så mange ulike områder. Jeg tenker ofte på at dette gir oss et stort ansvar som rollemodeller. Som voksne har vi ansvar for å reflektere over hvordan vi oppfører oss. Velger vi å misbruke vår posisjon som voksne, enten ved å bruke vold, mobbe andre eller for den saks skyld snakke nedsettende om læreren, så kan vi ikke forvente annet enn at også barna lett gjør det samme. Samtidig er jeg litt optimistisk også. Norske barn er nemlig ganske flinke til å tenke kritisk. Det er en av de mange gode sidene ved norsk skole: Elevene er gode til å tenke selvstendig, de er vant til en demokratisk atmosfære og svelger ikke alt det autoritetene sier. Bare les Si;D i Aftenposten, det er ganske imponerende hvor kloke tenåringer vi har her i landet.

At ungdommens kritiske sans kan være slitsomt for autoritetene, se det er en annen sak.

Les om Manifest mot mobbing her.

Incest

Jeg kommer ikke til å være så aktiv neste uke, pga komitereise. Men jeg vil gjerne at dere som er innom bloggen min for det første skal engasjere dere for at utlendingsloven i større grad tar hensyn til barns situasjon. Men det andre jeg håper dere vil bidra til, er å spre budskapet om at Incestsenteret i Oslo bør få TV-aksjonen for 2012. Hvorfor? Fordi vi trenger å få rydda unna arven etter Bjugn.

Min påstand er at mange fagfolk som egentlig skal ivareta barns rettssikkerhet og menneskerettigheter, har blitt så livredde for å gjøre feil at de ikke en gang tror på barn når de sier rett ut at de blir misbrukt. Bjugn-saken har skremt dem så inni hampen. Særlig gjelder dette hvis det pågår en barnefordelingssak i tillegg. Jeg vedder på at de av barna som overlever (mange kommer til å ta livet sitt, ruse seg sanseløse, ende med alvorlige psykiatriske diagnose osv) kommer til å saksøke hjelpeapparatet så det virkelig svir. Og det vil være helt på sin plass.

Jeg skal jobbe resten av min politikertid med å sikre at disse barna faktisk blir hørt når de forteller hva de utsettes for. Trenger jeg minne om Alvdal-saken eller Christoffer-saken? Jeg sitter nå med tre forferdelige saker som jeg ikke får ut av hodet og som jeg heller ikke skal presse ut av tankene. Tvert imot skal jeg gjøre hva jeg kan for å hjelpe disse barna. Alle viser at barn verken blir lytta til, trodd på eller tatt alvorlig i dagens hjelpe - og rettsapparat. Vi trenger lovendringer, endring av utdanninger og kulturer. Jeg kommer tilbake til dette seinere, men nøyer meg foreløpig med å gi min støtte til Incestsenteret i Oslo (Norges eldste) som har søkt om TV-aksjonen for 2012. Jeg tror vi trenger å få dette rett i fleisen, vi trenger å måtte forholde oss til at det verste faktisk skjer. Også i hjem man trodde var helt ok. Men barn med funksjonsnedsettelser og barn med dårlige nettverk er spesielt utsatt.

Vi trenger å gjøre som støttesenterbevegelsen sier: Tale om det, ikke tie om det. Selv om det er helt for jævlig.

Slipp Maria Amelie fri - ny asylpolitikk nå!

Foto: Paul Torvik Nilsen, Ny Tid

Noen dager er det mer irriterende enn andre å være influensasyk (riktignok på bedringens vei, tidligere i dag lå jeg rett ut i senga), dagen i dag er en sånn dag. Men kanskje var det nettopp arrestasjonen av den papirløse flyktningen Maria Amelie som fikk meg opp av senga til slutt. Dessverre er jeg ikke i stand til å være der jeg aller helst vil være akkurat nå: På talerstolen i Tønsberg hvor det forhåpentligvis er møtt opp mange for å demonstrere mot arrestasjonen av Maria Amelie. Og for medmenneskelighet og anstendighet i asylpolitikken.

Maria Amelie ble kåret til Årets Nordmann av ukeavisa Ny Tid. Hun er flyktningen som kom til Norge som mindreårig, tatt med av foreldre som påstår at de var nødt til å rømme, men som ikke er blitt trodd av utlendingsmyndighetene. De valgte å gå i dekning. Maria Amelie har vært i Norge i åtte år, er nå 25 år, har skrevet bok om sitt liv som papirløs og uønsket, og har tatt lang utdannelse her i landet. Akkurat det siste er mindre viktig, syns jeg. Poenget er: Maria Amelie var et barn da hun kom til Norge. Maria Amelie ble tatt med hit av foreldrene sine. Maria Amelie valgte aldri å komme til Norge.

Jeg er Amnesty-medlem. Jeg jobber for menneskerettigheter i alle land, inkludert i Norge. Når Amnesty reagerer på forhold i det landet vi er med på å styre, har jeg et særlig ansvar. Amnesty har reagert på arrestasjonen av Maria Amelie, med god grunn. Ikke minst fordi hun var 12 år, ett barn, da hun ble tatt med av foreldrene sine. Hun har åpent fortalt om sin situasjon, stilt sin kunnskap og kompetanse til disposisjon for norske myndigheter. De har takket nei. På toppen av det hele: Hun ble arrestert av hele åtte sivile politimenn, utenfor Nansenskolen, i Nansenåret. Nansen, som statsministeren vår snakket om i nyttårstalen, ble Folkeforbundets (seinere FN)første høykomissær for flyktninger, i 1922. Han fikk fredsprisen for sitt humanistiske arbeid. Etter 1922 gav Folkeforbundet "Nansenpass" til statsløse flyktninger slik at de kunne krysse grenser. Ironien er ikke morsom, den er grotesk.

Du kan støtte Maria Amelie ved å bli medlem av facebook-gruppa, eller enda bedre: Delta i aksjoner, demonstrasjoner og melde deg inn i Amnesty.

Det er en uforholdsmessig reaksjon, en overreaksjon, å utvise et menneske som kom hit som barn og som har vært her i mange år og fått tilknytning til Norge. Maria Amelie er å regne som norsk. Vi må få et nytt lovverk. Et menneskelig lovverk som tar menneskelige hensyn, og som anerkjenner at det er forskjell på barn og på voksne. Som leder av Stortingets barnerettsgruppe, er dette noe jeg er spesielt opptatt av.

P.S. Jeg beklager at jeg har vært dårlig på å følge opp kommentarer på bloggen min den siste tida. Det har vært mye sykdom i vår familie i det siste, nå var det min tur. Jeg beklager dette.

En annerledes julekalender

Med lesernes og facebookvenners hjelp, har jeg ambisjoner om å ta opp en ny forbrukersak hver dag fram til julaften. Jula er definitivt forbrukets høytid. Da passer det å ta opp viktige sider ved dette forbruket i spennet fra etikk, miljø, helse og dyrevelferd, til hvilke rettigheter vi bør ha som forbrukere.

Jeg ønsker ikke å rette en moralsk pekefinger mot folket, men å ta folks ønske om å være bevisste forbrukere på alvor.

Det mangeårige kravet om å få slutt på at barn brukes som arbeidskraft for at vi i rike vesten skal få billige produkter, er et bevis på at mange bryr seg om hvordan produktene blir til. Opprøret mot å holde ville dyr innesperret i små bur for at rikfolk skal få pels å pynte seg med, er et annet. Som småbarnsmor er jeg blitt mer og mer opptatt av hva maten babyen min får å spise, inneholder. Og hva gjemmer seg egentlig bak betegnelsen BPA, som fins i mange smokker, tåteflasker og lokk til barnematen?

Da jeg var yngre, var jeg ekstremt opptatt av reklame for slankemidler og kosmetisk kirurgi. Vi var mange jenter som sleit med forholdet til egen kropp, og opplevde at det var et massivt press for å bli tynn, helst med store pupper i tillegg. Det presset er ikke akkurat blitt mindre med åra. Som ganske nyvalgt stortingsrepresentant, var jeg medforslagsstiller for et forslag om å forby reklame for kosmetisk kirurgi, som den gangen florerte på T-banestasjoner og i mediene. Jeg tok også opp hvordan slankepilleprodusenter lurer folk til å tro at de kan miste kilovis på kort tid hvis de bare kjøper deres piller. Vi kom et stykke på vei, men nå ser det ut til at markedet igjen har eksplodert. Jeg har fått innspill på bloggen om å ta opp dette som tema, og det skal jeg gjøre.

På facebook har jeg bedt om råd i forbindelse med at jeg skulle hyre et renholdsfirma til å ta flyttevaska, siden vi ikke klarer å ordne dette sjøl midt i julestri og innspurt på Stortinget. Men: Jeg ønsker ikke å bidra til svart arbeid, utnytting av arbeiderne eller annet snusk. Å være en bevisst forbruker, er krevende. For krevende. Jeg kommer tilbake til dette også.

Kom gjerne med forslag gjennom desember, så skal jeg vurdere å ta saken.

Men NB! Jeg anser det ikke som forbrukerpolitikk å sørge for en god skole, trygg skolevei eller en god eldreomsorg. I slike sakr er vi ikke forbrukere, men innbyggere, med rettigheter og plikter. Da bør vi kunne kreve mer, men da må vi også bidra selv.

Forbrukersak? Kom med den!

Foto: Torben Andreasen

Photo@barebra.net

Jeg lurer på om du har en forbrukersak du syns SV skal ta tak i?

Pelsdyrsaken og kampen mot barnearbeid er saker som viser at mange bryr seg - heldigvis.

Hva er du opptatt av? Giftstoffer i barnas tåteflasker? Tilsetningsstoffer i maten? Rettigheter i forbindelse med boligkjøp? Reklamer som lover noe de umulig kan holde? At klærne skal være produsert på forsvarlig måte for både mennesker, dyr og miljø?

Kom med det! Jeg er interessert.

P.S I dag har vi lagt fram en stortingsmelding om likelønn. Nå begynner arbeidet.

Ekssoldatens vitnesbyrd

Gårsdagens møte med den israelske ekssoldaten, Yehuda Shaul fra Breaking the Silence, var sterkt. Vi snakka ikke om det siste angrepet, men om invasjonen i Gaza i 2008/2009. Shaul fortalte at det ikke fantes regler for krigføringen, at fosforgass ble skutt mot sivile boområder, at sivile ble brukt som levende skjold, at man skulle skyte om man var i tvil - helt motsatt av det han selv hadde lært man skulle gjøre som soldat i hæren. Gaza er for øvrig et av verdens tettest befolkede områder, med 1,5 millioner innbyggere, halvparten under 18 år.

Breaking the Silence består av ekssoldater som vil at vanlige israelere skal vite hva det vil si å tjenestegjøre i militæret. "Vi krever en ting: At dere skal sette dere ned og lytte til hva vi gjør i deres navn". Nå vil de ha oppslutning om kravet om en uavhengig, ekstern gransking av krigen, fordi de frykter at Israels seier i Gaza ved hjelp av folkerettsstridige metoder, vil føre til at de gjør liknende - eller verre - ting seinere.

Shaul sa han var sjokkert over historiene fra soldatene som deltok i krigen, til tross for at han selv har gjort mye galt ("I could have served years for what I did"). Shauls organisasjon er langt fra noen raddisgruppe, men anses som fiender av Israel fordi de valgte å publisere historier fra soldater som deltok i krigen i Gaza. Nå vurdere Israel lover som vil kunne føre til fengselsstraff for liknende publiseringer.

Sjekk ut hjemmesida og les mer om vitnesbyrdene som har satt sinnene i kok hos israelske myndigheter.

I dag kommer forøvrig SVs egen Randi Kjøs hjem, etter flere dager i israelsk fangenskap. Hun var med på et av skipene som skulle frakte nødhjelp til Gaza. Vi er stolte av deg, Randi!

Israels angrep på sivile II

Jeg skal nå klokka ti møte Yehuda Shaul fra den israelske organisasjonen Breaking the Silence. Vi skal diskutere militæraksjonen mot skipene til Gaza natt til mandag, og sanksjonsmuligheter overfor Israel. Vi i SV tar bl.a. til orde for internasjonal våpenboikott. Vi har allerede fått gjennomslag for at Norge skal slutte å handle våpen med Israel, og jobber videre for en sluttbrukererklæring som skal sikre at norske våpen ikke kan selges via andre land til f.eks. Israel.

Yehuda Shaul er tidligere soldat i det israelske militæret, og kommer til Oslo i anledning kirkeuka for fred i Palestina og Israel. Organisasjonen samler inn vitnesbyrd fra soldater som har tjenestegjort i Gaza og på Vestbredden. Målet er, som navnet sier, å bryte tausheten om det israelske soldater foretar seg i det okkuperte palestinske området. Organisasjonen fikk mye oppmerksomhet i fjor da tidligere israelske soldater avslørte menneskerettighetsbrudd under krigen i Gaza. Se for eksempel VG eller TV2.

Mobbing

I dag besøker jeg Revetal ungdomsskole i Vestfold, som skal delta i Barnas Spørretime i Stortinget 20. november. Tema for spørretimen i år er mobbing og barns medbestemmelse for å få slutt på mobbing. Flere statsråder skal svare på spørsmål fra ungdom i hele landet. Jeg skal treffe de ungdommene som skal stille spørsmål på vegne av elevene på Revetal, og er spent på hva de vil ta opp.

Barnas Spørretime ble starta høsten 2007 på initiativ fra meg og André Dahl fra Høyre. Vi dro på studietur til Sveriges riksdag i november 2006 for å se hvordan svenskene ivaretar FNs barnekonvensjon. Noe av det de gjorde, og fortsatt gjør, var å arrangere en spørretime/høring, for å vise at de tar barns rett til å bli hørt og si sin mening i saker som angår dem (artikkel 12 i Barnekonvensjonen), på alvor. Nå er det tredje året vi arrangerer en tilsvarende høring i Stortinget. Jeg er i litt stolt over å ha vært med på å etablere en ny tradisjon som utvider demokratiet vårt.

Barnerettsgruppa på Stortinget, som står bak spørretimen, har alle partier på Stortinget som medlemmer. Vi har ansvar for å gjennomføre spørretimen, og å følge opp overfor statsrådene som møtte, i etterkant. Vi vil vite hva de har tenkt å gjøre med løftene de har gitt barna og ungdommene. Alt som sies blir referert ordrett, så ingen skal slippe unna.

I år kommer det barn helt fra 5. klasse på barneskolen til 3. klasse på videregående. Mange har sterke historier, og sterkt engasjement.

Barn bryr seg om hverandre, heldigvis.

Solidaritet nå!

I dag vil jeg slå et slag for Plan Norges jentekampanje. Plans Jenterapport 2009 handler om jenters økonomiske situasjon, og viser at på grunn av diskriminering i lovgivning og praksis, er jenter dårligere økonomisk stilt enn gutter. Den viser også at jenter rammes hardere av finanskrisen. Rapporten konkluderer med at kombinasjonen av å investere i jenter og å sikre realisering av deres rettigheter, bidrar betraktelig til utvikling og økonomisk vekst.

"Kjendisbloggeren" Ida Wulff har forresten vært med Plan til Kenya, og oppdaget verden som den er utafor vår lille andedam. Bra! Jeg syns det er flott hvis hun kan bidra til at flere får perspektiver på hvor privilegerte vanlige ungdommer er her hjemme, og at det er gode grunner til f.eks. å markere 8. mars fortsatt. Vi bør støtte bedre opp om jenters rettigheter i verden og stå på for at flere skal få mulighet til å nyte friheter som de fleste her hjemme i dag tar for gitt. Jeg glemmer aldri da jeg besøkte Gaza i 2000, og traff en kvinne som var gravid med sitt 12. barn. Hun var 32 år, mannen var arbeidsløs og de hadde en to roms leilighet uten tak. Det gir et ørlite perspektiv på verden...

Visste du forresten at:

• Kjønnsdiskriminering begynner i mors liv - det ”mangler” 100 millioner jenter i verden?
• 62 millioner jenter ikke får skolegang?
• 70 prosent av de 1,5 milliard mennesker som lever for under en dollar dagen er jenter eller kvinner?
• Voldtekt er en overlagt taktikk i etniske eller religiøse konflikter?
• I flere land har ikke jenter arverettigheter?

Snakk med barna!

Har vært i Kampen Kunstbarnehage i dag, sammen med Stine Sofies Stiftelse, Eli Rygg, Margrehe Wiede Aasland, Barneombudet, statssekretær i Kunnskapsdepartementet m.fl. De lanserte "Barnehagekonseptet", som er det første i sitt slag i Norge.

Barnehagekonseptet er ment å bidra til å øke de ansattes kompetanse på tre plan:
- Hvordan samtale med barn om vanskelige ting som overgrep og vold, både faktakunnskap og fremgangsmåter
- Hvordan gjøre barn kompetente til ”å si ifra” om vanskelige opplevelser
- Hva skal jeg som ansatt gjøre om ”det er noe med den ungen”.

Det er et skrikende behov for dette ute i barnehagene, det kan jeg garantere. Barneombud Reidar Hjermann fortalte om en ekspertgruppe av unge overgrepsutsatte som gir ham råd. Felles for de fleste er at de ikke fortalte noe om overgrepene før det hadde gått mange år. Årsak: Ingen hadde fortalt dem hva overgrep var, hvilke rettigheter de hadde eller spurt dem om det var noe galt fatt. Derfor er dette så viktig!

Takk til Stine Sofies Stiftelse, som gjør en enorm jobb for barns rettigheter. Jeg er stolt av at vi har en så dyktig og flott organisasjon. De bør få mer støtte!

NB! For bestilling av "Barnehagekonseptet" - gå inn på www.nods.no/stinesofiesstiftelsebhg

Tør du ikke, Inger Lise?

NRK Vestfold har intervjua meg om min duellutfordring til Krfs nestleder og førstekandidat ved høstens stortingsvalg fra Vestfold, Inger Lise Hansen (se under). KrF har jo gjort kampen mot felles ekteskapslov til sin hovedsak i valgkampen. Midt oppi klimakrise, finanskrise, økende arbeidsledighet og et hav av andre utfordringer som kunne vært løfta fram, har de valgt kampen mot kjærligheten som en hovedsak. Forstå det den som kan.

Jeg syns dette er såpass uholdbart at jeg har utfordra Inger Lise Hansen, til duell i valgkampen. Gjerne før også. Inger Lise var imidlertig veldig unnvikende da hun svarte NRK Vestfold i stad, og ville helst glemme hele greia, virka det som. Det skal hun ikke få lov til.! Jeg var sjøl til stede i salen da vi vedtok felles ekteskapslov i fjor. Det er noe av det sterkeste og flotteste jeg har opplevd! Folk gråt og jubla om hverandre. Der satt det menneesker som hele sitt liv har vært diskriminert fordi de elsker "feil" person. Mennesker som ikke har turt å fortelle hva de føler til noen før de ble godt voksne. Mennesker som kanskje hadde mista nære venner fordi de ikke klarte å bære den "byrden" noen har påført dem i livet. Jeg kjenner sjøl folk som har slitt enormt, fordi vi fortsatt har mye intoleranse og grumsete holdninger i vårt samfunn. Jeg vet om folk som er blitt utstøtt, og jeg vet at det fortsatt ropes skjellsord mot homser og lesber i norske skolegårder. Samtidig er det veldig mange barn som vokser opp med homofile foreldre, og de utsettes for både hets, mobbing og sykeliggjøring - ikke minst av Nina Karin Monsen (Fritt Ord-prisvinner), men også av KrF og Frp. Det er bare å lese debatten fra loven ble vedtatt. Det var ikke særlig pent.

Derfor, Inger Lise: Jeg venter i spenning på at du tar opp den hansken som jeg har kasta. Den blir liggende helt til du svarer tydelig ja.

Vestlig dobbeltmoral

Leser på NTB at Saudi-Arabia vurderer å avskaffe barnebryllup, etter at en 8 år gammel jente har fått skilsmisse fra en 50 år gammel mann. Saudi-Arabiske kvinner får forøvrig ikke lov til å kjøre bil alene, eller jobbe i butikker, bare for å nevne noe.

Vesten invaderte Afghanistan bl.a. for å "frigjøre afghanske kvinner fra Taliban". Saudi-Arabias kvinner får derimot klare seg selv. Sånn er det når noen har olje og andre ikke.

Dag to

Jeg har nettopp snakka med Nina. Hun er sliten og glad etter dagen i retten. Mange flotte vitner har forklart seg, og hun klarte å gjennomføre på en bra måte selv også. Jeg er så stolt av henne! Hun kunne også fortelle at advokatkontoret har blitt ringt ned i dag, både av fagfolk og av psykiatriske pasienter/tidligere pasienter som forteller varianter over samme historie som Nina. Kanskje begynner snøballen nå å rulle? Dette gjelder jo så mange flere enn vi liker å tro. Og, som påpekt i en kommentar på bloggen: Helseskadene er så enorme.

Anna Luise Kirkengen har skrevet boka ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne”. Hun viser hvordan barn som utsettes for grov omsorgssvikt i barndommen kan ha 30-50 ganger større sjanse for alvorlige sykdommer seinere i livet. Ikke bare psykisk sykdom, også somatisk (kroppslig). Og hun sier at medisinen er veldig fokusert på diagnoser og biologi, mindre på årsakssammenhenger, forebygging og helheten ved menneskelivet. Jeg anbefaler boka hennes på det varmeste. I tillegg vil jeg anbefale alle å lese Siri Søftestads bok om barnevernet som heter ”Fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft”. Den viser hvorfor vi trenger tydelige ledere, et barnevern som samarbeider med andre etater og som har kompetanse på seksuelle overgrep. Siri har forøvrig kommet med en ny bok nylig.

Gå også inn på http://www.reddesmaa.no/, og signér oppropet. Alternativ Til Volds Øivind Aschjem og nevnte Siri Søftestad står bak. Vi trenger flere fagfolk av deres kaliber. Meld dere på!

Ninas historie

I dag har jeg vært i tingretten i Troms. Jeg har vært eneste tilhører til en sivil erstatningssak som kan få følelsene til å koke hos de fleste. Hvordan kan det ha seg at psykiatrien skriver inn et fem år gammelt barn sammen med sin syke mor, uten å melde fra til barnevernet? Hvordan kan det ha seg at dette skjedde gjentatte ganger? Hvordan kan det ha seg at flere faginstanser mente at det ville være skadelig for mors sykdomsutvikling om hennes barn fikk en trygg oppvekst et annet sted, og dermed lot være å trygge barnet? Og hvordan kan det ha seg at dette fortsatt skjer, den dag i dag? For meg er dette uforståelig. Og det krever handling på alle plan, ikke minst politisk.

Det som har slått meg mest i dag er likevel dette: Å se Ninas enorme kraft. Jeg kjenner Nina godt, men å se henne i retten har bare økt min respekt for denne dama. Hennes ressurser og drive for oppreisning, ikke bare for seg, men for alle de barna som har vært utsatt for noe av det samme som henne selv. Det vekker enorm respekt. Jeg har sett det samme hos så mange andre såkalte ”ofre”. Mange har et ønske om å gjøre noe bra ut av det forferdelige som har skjedd i livet deres. På den måten kan det få en slags mening.

Kjære Nina. Jeg kjenner deg. Men likevel vil jeg skrive til deg her at det du viser ved å ta denne saken – uansett utfall – det er å forandre verden. Hvordan vet jeg det? Fordi denne saken får massiv oppmerksomhet. Fordi flere tar kontakt om det samme. Og fordi vi er flere som politisk vil ta tak i lovverket når dom faller i denne saken. Uansett utfall.

Tjenesteforsømmelse

I morgen starter rettssaken Nina har anlagt mot Tromsø kommune. I Aftenposten kan du lese hvorfor, men kort sagt går Ninas historie ut på at hun ble utsatt for en rekke forsømmelser og overgrep som barn. Jeg skal ikke ta stilling til selve rettssaken, det ville være dumt av meg. Men jeg skal være til stede første dag, som Ninas venn og støttespiller. Hun er et menneske jeg har fått lov til å bli kjent med gjennom politikken, og som har noen egenskaper og en bakgrunn du bare er nødt til å bøye deg i støvet for. Hun er et løvetannbarn av rang.

I mange år har jeg vært engasjert i barns rett til å vokse opp med kjærlighet, omsorg og voksne som tar ansvar. Vi har alle ansvar for å bry oss om barn, men vi som politikere har et ekstra ansvar for å sørge for kompetanse, systemer og rutiner som gjør at samfunnet fanger opp barn som lider. Det skjer dessverre altfor sjelden. Som medlem av justiskomiteen i fire år, og av helse – og omsorgskomiteen i to år (nå er jeg i energi – og miljøkomiteen), har jeg møtt altfor mange som forteller varianter av samme historie: ”Jeg hadde det grusomt, og folk måtte ha sett det, men ingen spurte hva som var problemet”. Eller de spurte, men aksepterte at barnet benektet at det var noe problem, kanskje fordi de ikke orka å ta virkeligheten innover seg. Den som spør, må som kjent tåle svaret - og gjøre noe med det! Redd Baras Marianne Borgen kaller det å ikke gripe inn overfor barn som lider, for tjenesteforsømmelse. Jeg er enig. Men også politikere forsømmer seg, og vi som enkeltmennesker forsømmer oss.

Mitt første møte med familievold hadde jeg som nyvalgt stortingsrepresentant. Jeg ringte politiet, og tok hånd om den ti år gamle dattera mens moren ble fraktet til legevakta. Politiet var den gangen ganske ute av stand til å forstå hva som måtte gjøres, og jeg måtte instruere dem, og true med både det ene og det andre. De forsto ikke hva familievold var, og bagatteliserte. Det er vel ikke så alvorlig, liksom. Det er en kjent sak at mange innen rettsvesenet og hjelpeapparatet ikke har sett på familievold som en tilstand, men som enkelthendelser. Dermed forstår man ikke hvor forferdelig det er å leve med konstant uro, usikkerhet og redsel for når det skal eksplodere neste gang. For et barn kan dette være helt ødeleggende for utvikling og trygghetsfølelse. Uansett om barnet ikke selv er utsatt for fysisk vold. Jeg ringte den gangen selv til politihuset for å spørre hvorfor de ikke sendte noen for å skifte nøkkel til døra eller i det minste gjøre noe for å sikre kvinnen og barnet jeg hadde på fanget. Jeg fikk beskjed om at det var da ikke så alvorlig. Jenta på fanget mitt spurte meg om jeg trodde mamman hennes skulle dø. Men ingen hadde spurt henne. Jeg glemmer det aldri.

Siden den gang er politiet satt på skolebenken, og det har skjedd mye. En del vil jeg faktisk ta deler av æren for, fordi jeg maste i årevis på alt fra lovfesting av krisesentre, omvendt voldsalarm, familievoldskoordinatorer i politiet, at voldsutøver måtte fjernes fra hjemmet i stedet for voldsofrene, Barnas Hus (Barnehus), Alternativ Til Vold, Rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, partsrettigheter for voldsofre, bedre voldsoffererstatning osv. osv. Men mye gjenstår fortsatt. Ikke minst med hensyn til utdanning og kompetanse, samarbeid, rutiner for melding til barnevern og politi, holdninger og kulturer. Det er plenty å ta tak i. Barnas Spørretime i fjor, viste mange av de behovene som utsatte for vold og overgrep har, alt fra tannbehandling til oppfølging av barnevernet, fosterforeldre og inntekter. Vi har ikke lov til å hvile når det gjelder dette grunnleggende spørsmålet. Og i morgen starter Ninas rettssak. Det er bl.a. takket være overlevere som henne at folk kan få innsikt i hva disse bruddene på barns menneskerettigheter innebærer for et menneske. Hvis vi orker å ta det innover oss da.

SV gjorde jobben!

Barnas Spørretime 20. november 2008. Barneminister Anniken Huitfeldt må svare på hvordan hun vil beskytte barn fra å bli krenket (bildet er lånt av Dagsavisen, som dekket spørretimen).

SV har nå vedtatt uttalelsen Barn har rett til et liv uten vold. Det betyr at vi har gjort unna første etappe i den stafetten Barnerettsgruppa på Stortinget har satt i gang. I løpet av våren er meninga at alle partier skal vedta den samme uttalelsen, med fem konkrete tiltak som vi alle skal forplikte oss til å gjennomføre - uansett hvem som kommer i regjering etter valget til høsten. Noe sånt har aldri skjedd før. Vi vil derfor rette en stor takk til de ungdommene som stilte opp under Barnas Spørretime 20. november i fjor. Deres innsats, mot og kritiske spørsmål har forhåpentligvis bidratt til å forandre Norge. Et ørlite forbehold tar jeg, siden de andre partiene også må få uttalelsen i havn først. Sist ute er vel Frp, i mai. Når det er over, håper vi sjampanjebruskorkene kan sprettes. Barn har rett til et liv uten vold!

Barns rett til et liv uten vold

I dag er jeg stolt! Barnerettsgruppa på Stortinget, som jeg og André Dahl fra Høyre tok initiativet til i 2007, har nå blitt enige om fem konkrete tiltak mot vold mot barn. Gruppa består av alle partier på Stortinget, fra SV til Frp - og vi sitter i mange ulike fagkomiteer. Nå skal vi jobbe for å få alle partienes landsmøter til å vedta disse punktene, og forplikte seg til å gjennomføre dem - uavhengig av hvem som kommer i regjering etter neste valg.

Det betyr at de barna som deltok under Barnas Spørretime i 2009, og som fortalte hvordan det er å bli utsatt for vold og overgrep uten at noen hjelper dem, har bidratt til et gjennombrudd i norsk politikk. Vel å merke hvis vi får alle partier til å vedta denne planen. SV er første parti ut, og jeg er sikker på at vi kommer til å forplikte oss!

Dette er tiltakene, utarbeida i samarbeid med Redd Barna:

1. Det skal etableres Barnehus i alle fylker.

2. Alle skoler og barnehager skal pålegges å ha beredskapsplaner, for å håndtere saker der det er mistanke om vold og overgrep mot barn.

3. Meldeplikten om bekymringer knyttet til vold og overgrep mot barn, skal skjerpes inn i helsevesenet, skolen og barnehagene.

4. Alle som arbeider med barn skal sikres kunnskap om vold og overgrep mot barn.

5. Det skal igangsettes en egen utredning om vold mot barn.

Krig og fred og religion og sånn

I dag ble det bestemt at det omstridte lovforslaget om religionskritikk trekkes. En klok og riktig avgjørelse, som jeg støtter hundre prosent. Verden har nettopp markert 60-årsdagen for FNs menneskerettighetserklæring. Angrepene på menneskerettighetene er massive fra mange land og religiøse krefter. Det er viktig at vi i Norge gjør hjemmeleksa vår sånn at vi uten problemer kan forsvare menneskerettighetene mot angrep som kommer. Et viktig slag om ytringsfriheten vil stå neste år i forbindelse med oppfølgingen av Durban-konferansen (2001) om rasisme og diskriminering. Der må vi kunne ha ryggen helt rett.