Andreas til minne

I dag får Linda Mølgaard Gustavsen, leder for Seksuelle Overgrep-teamet i Vestfold, stipend fra minnefondet etter stebroren min, Andreas Bull-Gundersen. Hun er den aller første som mottar stipendet etter at minnefondet ble opprettet i fjor, ett år etter at han ble drept i København. Hun er en verdig og flott vinner, og jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for at akkurat hun skulle få det første stipendet.

Vi som sitter i styret i minnefondet, mener at Linda Mølgaard Gustavsen har vist et ekstraordinært engasjement for at ofre og pasienter skal ivaretas på best mulig måte. Hun har i mange år jobbet for overgrepsutsattes rettigheter i helsevesenet. Arbeidet hun leder er tøft og svært viktig. Her kommer man i kontakt med veldig sårbare mennesker som er avhegngige av god oppfølging, respekt og profesjonalitet. Hun har etablert et eget voldtektsmottak for både kvinner og menn. I tillegg er hun i gang med et prosjekt om ”vold i nære relasjoner”. Dette skal hun fortelle mer om under utdelingsseremonien i kveld.

Linda Mølgaard Gustavsen er en forkjemper for økt kompetanse i helsevesenet, og var i høst på kurs i USA om undersøkelser rundt seksuelle overgrep og økt ansvar hos sykepleierne. Hun er opptatt av hvordan ulike etater og fag kan jobbe på tvers, og sammen.

Med stipendet ønsker vi som sitter i styret til Andreas sitt minnefond å løfte fram tro på at forandring nytter. At det betyr enormt mye hvordan ofre og pasienter mottas når de oppsøker helsevesenet, og at vanlige ansatte med et brennende engasjement kan endre og forbedre tunge institusjoner. Vi gratulerer Linda Mølgaard Gustavsen med stipendet på femti tusen kroner, og håper at det gir både henne og andre inspirasjon til å arbeide videre mot vold og overgrep, og for god ivaretakelse av ofre og pasienter.

Jeg er optimist

Tror faktisk det er mulig å finne en løsning i striden om lovefsting av heltid. Det rører seg kraftig i Ap, LO kvesser knivene og Senterkvinnene er for. I dag la et internt Ap-utvalg fram forslag som går klart i vår retning. Dette gjør meg optimist.

Kanskje skal vi endelig tilby anstendige arbeidsvilkår for kvinner i noen av våre viktigste yrker i løpet av ikke så altfor lang tid? Det hadde vært stort - og helt på sin plass.

I morgen tidlig skal jeg diskutere saken på Politisk Kvarter, deretter på NRK TV. Nå: Litt søvn.

Pikenes Jens?

Merker at jeg er ekstra fornøyd med at SVs landsmøte har løfta kravet om retten til heltid. I Ap vokser kravet i omfang nå to uker før landsmøtet deres. LO er for og vil legge mye trøkk bak kravet. I dag og i forrige uke har jeg blitt intervjua om saken, og seint i går kveld holdt jeg innlegg med en utfordring til statsministeren vår: Bli Pikenes Jens! Ekstra stas at Anne Synnøve Hovland, jordmora som sto fram i Dagsavisen og Tønsbergs Blad nylig og fortalte hvordan det oppleves å være ufrivillig deltidsansatt, fulgte med fra PCen hjemme. Til tross for at klokka var godt over 23.00! Tror mange har brukt muligheten til å følge SV hjemmefra. Merker bl.a. respons på facebook. Gøy!

Nå går dag to av landsmøtet mot slutten. Sjekk facebook-profilen min for sitater og bilder fra dagen! Veldig stolt av Vestfold-delegasjonen, og ikke minst at to av ferskingene våre tok ordet. Marianne Thorrud om tannbehandling og Anders Johansen om diskriminering av homofile. Bård Vegar Solhjell holdt frøvrig en inspirerende, klok og prinsippiell tale som innledning til debatten om prinsipprogrammet.

Snart er det tid for å pynte seg for kveldens festmiddag. Satser på dans, morsomme taler og nachspiel - så lenge en småbarnsmor tør og orker - ikke minst med tanke på at klokka skal skrus en time fram (grøss). Og selvfølgelig: Heia Norge!

LoVe is in the air...

SVs landsmøte er i gang og stemninga er høy. Kristin holdt en knallbra tale, fikk stående applaus og begeistra tilrop blant annet da hun snakka om lærlingeplasser, behovet for valgfag i ungdomsskolen og hvor viktig det er å gjenreise respekten for yrkesfagene. Natur og Ungdoms leder, Ola Elvevold, helte sjampis i glassene (alkoholfri, tror jeg) og skålte for Lofoten, mens duften av tørrfisk bredte seg i salen. Ledelsen hadde delt ut en pakke Lofoten tørrfisk til alle. LoVe is in the air...

LOs Ellen Stensrud ga skamros til SVs forslag om å lovfeste retten til heltid og få slutt på konkurranseutsetting av velferd. Og hun hadde merka seg at SV skal satse kraftig på å utvikle næringspolitikken framover. Hun sa:‎ "Da de rødgrønne danna regjering i 2005, var det en av de viktigste strategiske seierne for arbeidsfolk siden johan nygaardsvold danna regjering for 70 år siden".

Mimi Bjerkestrand fra Utdanningsforbundet sa at "jeg er glad for at vi skal samarbeide med en så tydelig og ambisiøs kunnskapsminister", og klinte til med heiarop fra en Brannkamp hun hadde vært på nylig. Hun krevde fortgang i lærernormen og rekruttering av flere førskolelærere, og minte om at det fortsatt er et viktig lønnsoppgjør før neste valg.

Lederen for Vänsterpartiet i Sverige, Lars Ohly, var også knallflink. Han fikk velfortjent trampeklapp fra en begeistra sal. Han var forøvrig usedvanlig tydelig på at det er riktig å følge opp FN-resolusjonen om Libya med militær maktbruk.

Nå er klokka kvart på åtte, og vi er bare så vidt i gang med den politiske debatten om uttalelser og Kristins innledninger. Forhåpentligvis blir vi ferdige til midnatt. Selv skal jeg holde innlegg om rett til heltid (se forrige bloggpost), og bl.a. snakke om jordmora Anne Synnøve Hovland, som sto fram i både Dagsavisen og Tønsbergs Blad i går og fortalte hvordan det er å være en av velferdsstatens "callgirls"; alltid beredt til å gå på jobb. Det er beintøft, kort oppsummert.

Sjekk forøvrig facebook-profilen min, så finner du både flere bilder og sitater. God fredag:-)

Callgirls for velferdsstaten

I dag samles SVs kandidater til kommune - og fylkestingsvalget dagen før SVs landsmøte sparkes i gang. Den alvorlige internasjonale situasjonen, i Japan, i Libya, i Elfenbenskysten og andre steder, vil være sentrale temaer. Men det er også mange nasjonale saker som skal debatteres. Personlig skal jeg engasjere meg sterkt i det jeg anser som den viktigste likestillingssaken på arbeidsmarkedet i Norge, og som bør bli viktig i det kommende kommunevalget: Retten til heltidsarbeid.

Vi er mange utålmodige politikere i de tre rødgrønne partiene. Alle de tre kvinneutvalgene/- nettverkene er for å lovfeste retten til heltid. LO er for. En mengde fagforbund er for. Likestillings - og diskrimineringsombudet er for. Kravet vokser i styrke, og jeg vil bidra til å legge press på Arbeiderpartiets landsmøte, som skal avholdes et par uker etter vårt.

Kjernen i saken er dette: Over 100 000 mennesker har ufrivillig lave deltidsstillinger, og over 3/4 av dem er kvinner. Bruk av små deltidsstillinger som ikke en gang gir pensjonspoeng, er utbredt i offentlig sektor. Dette går ut over kvaliteten i velferden og det fratar kvinner makt over egne liv. Lav lønn, usikker arbeidstid og en utrygg pensjonstilværelse er resultatet for disse kvinnene. Mange blir nødt til å finne seg noen som kan forsørge dem, eller holde ut i forhold de egentlig ikke ønsker å være i.

Jeg mener at vi ikke kan være bekjente av at offentlig sektor bevisst lar kvinner gå i lave deltidsstillinger fordi det er bekvemt og enkelt for arbeidsgiver. De vet selvsagt at disse kvinnene vil stille opp på ubekvemme vakter, rett og slett fordi de må. Det gir fleksibilitet for arbeidsgiver, men en ufri og usikker tilværelse for mange titusen kvinner.

En moderne arbeidsgiver skal behandle folk anstendig. Særlig bør man kunne kreve dette av offentlig sektor, som tross alt er til for fellesskapet. Vi mener det må være selvsagt at kvinner skal slippe å måtte la seg forsørge av en mann og at kvinner i velferdsstaten skal ha mulighet til å planlegge livene sine.

Det er rett og slett på tide å la kvinner slippe å være "callgirls for velferdsstaten"; alltid tilgjengelige for arbeidsgiver.

Kampen for rett til heltidsarbeid er etter vårt syn den viktigste likestillingskampen på dagens arbeidsmarked. Jeg oppfordrer alle til å engasjere seg i denne saken, gjerne ved å sende "sine" politikere en hilsen på f.eks. facebook.

Jeg lover å blogge mye fra landsmøtet, så følg med!

Gratulerer med dagen!

I dag er det hundre år siden den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang. Personlig er jeg stolt av å være del av en lang historie hvor kvinners rettigheter og likeverd har stått i sentrum. Min mor kjempet for barnehageplasser, rett til å bestemme om og når en skulle få barn, rett til en anstendig lønn - lik lønn for likt arbeid osv. Min generasjon har nå overtatt stafettpinnen og jobber for at flere fedre skal få være hjemme med barna sine, likelønn, flere kvinner i maktposisjoner og kamp mot vold mot kvinner, inkludert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Bare for å nevne noe.

Da jeg ble født, var faren min med. Det var ikke vanlig. I dag er det uvanlig ikke å være med - det ses på som verdifullt og flott og starten på et likestilt familieliv å få delta på dette fantastiske. Samtidig er det veldig mange menn som ikke får vært så mye hjemme med barna sine som de skulle ønske - fordi mødre eller arbeidsgivere eller press om å velge karriere står i veien. Vi må huske på at det har skjedd en revolusjon på bare få tiår når det gjelder synet på menn som omsorgspersoner. Men vi må ikke si oss fornøyde ennå, tross alt tar menn ut bare 11 prosent av fødselspermisjonen!

Å få være sammen med barna sine er et fantastisk privilegium. Å få tjene sine egne penger er en forutsetning for frihet. I Norge prøver vi å ordne det sånn at både kvinner og menn får oppleve begge deler. Men vi har et stykke vei å gå fortsatt før friheten er reell. Og vi må aldri glemme solidaritetstanken. Kvinnedagen er internasjonal.

I dag skal jeg i debatt om norsk likestillingspolitikk mot bl.a. Kristin Clemet, og på seminar om kjønn og klima.

Om makt, menn og manglende perspektiver

Foto: Kallestad, Gorm/Scanpix

En av leserne mine etterlyste mer blogging om økonomi og finanspolitiske spørsmål. I dag skal du få ønsket oppfylt.

Dette - lange - innlegget skal handle om følgende:

• Når får vi en sentralbanksjef som ser at satsing på barn er viktig for norsk økonomi?
• Hvor mange menn får man plass til før det er fullt på Grand?
• Og hva i all verden gjør Petter Stordalen på sentralbanksjefens middag?

I går deltok jeg under årets store happening for norsk politisk og økonomisk elite: Sentralbanksjefens årlige tale om økonomiske perspektiver. Til stede var alt som kan krype og gå av viktige personer innen politikk, næringsliv, akademia, media, byråkrati og fagforbund. Blitslampene lyste som om vi befant oss på catwalken eller på vei til et ball, og ikke for å høre hvordan det står til med norsk økonomi.

Jeg har ikke deltatt tidligere, i fjor på denne tida hadde jeg fødselspermisjon. Av politikere er det bare en håndfull som inviteres til dette; medlemmer av finanskomiteen, parlamentariske ledere og statsråder, presidentskapet og enkelte statssekretærer. Jeg var spent. Tidligere på dagen hadde jeg vært på et møte i Forum for barnekonvensjonen, et forum som unektelig føles mer som hjemme for en SVer som meg, oppvokst med foreldre innen barnehage – og sosialsektoren. Temaet var hvordan vi kan sikre at barn faktisk blir hørt i samværs – og voldssaker, og hvordan vi kan sikre at barn ikke tvinges til å ha samvær eller bo hos en forelder de er redd for eller som i verste fall forgriper seg på dem.

Jeg syns alltid det er interessant å se på kjønnsfordelinga når jeg deltar på møter. Jeg teller f.eks. alltid antallet kvinnelige journalister i den såkalte ”presselosjen” på Stortinget, og de utgjør som regel en bitteliten håndfull. Ved pressebordet i stortingsrestauranten er det klar mannsdominans. Kanskje er det tilfeldig at det stort sett også er mannlige politikere som setter seg der, men kanskje er det nettopp ikke tilfeldig. I går var kjønnskontrasten mellom de to møtene jeg deltok på slående: Mens kvinneandelen på møtet om barns rettigheter var godt over 90 prosent, var det under 30 prosent kvinner hos sentralbanksjefen. Og mens barneperspektivet gjennomsyret det første møtet, var det fraværende på det siste. Merkelig fraværende, vil jeg si.

85 prosent av Norges nasjonalformue er folk. Da Kristin Halvorsen, Norges første kvinnelige finansminister, satt ned Fordelingsutvalget, fikk hun også anbefalinger som så på barndommens betydning for økonomien. Barnehagesatsinga vår springer også ut av et økonomisk perspektiv; det lønner seg for økonomien og for samfunnet å gi alle barn en skikkelig start i livet, de beste muligheter for vekst og utvikling. Lønnsomhet er imidlertid ikke avgjørende, vi ville gjort dette uansett. Det viktigste er at gode barnehager er gode oppvekst – og læringsarenaer for barn. Barnehager gir barn unike muligheter til vekst og utvikling, de bidrar til å gi barn sosial kompetanse, tidlige vennskap, trygge relasjoner til voksne utenfor familien og utjevner forskjeller som oppstår mellom hjem. Minoritetsbarn får lære norsk, barn med foreldre som sliter får nye muligheter. Og barna lærer og lærer og lærer. Gjennom lek. De barna jeg ser i barnehagen der sønnen min går, elsker barnehagen. Inkludert min egen sønn, som i dag er utkledd som katt på barnehagens karneval.

I går var barneperspektivet helt fraværende. Ja, menneskeperspektivet var fraværende. Er det sånn det må være for en sentralbanksjef? Nei, det tror jeg ikke. Sentralbanksjefen må bry seg om 85 prosent av nasjonalformuen. Hva vi gjør for å sikre at folk får bidratt best mulig med sine ressurser, er i høyeste grad relevant. Hva barna får av muligheter er kanskje aller viktigst. I stedet sa Øystein Olsen: ”Myndighetene har brukt handlingsrommet (fra petroleumsformuen, red.anm.) til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen”.
Mellom linjene lå det en kritikk av hvordan vi har brukt oljepengene. Vekstfremmende investeringer er i sentralbanksjefens øyne ”for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning”. Og det er her jeg mener Olsen blir alt for sneversynt.

Norge har hatt en sterk produktivitetsvekst de siste årene, klart sterkere enn i EU. Vi har også lavere arbeidsløshet enn før finanskrisa. Noe av det viktigste den rødgrønne regjeringa har gjort, og som vil gå inn i historiebøkene, er å satse så massivt på barnehager. Mange har latterliggjort dette, Kristin Halvorsen ble lett hånet som ”barnehageminister” da hun satt i finansministerstolen. Men hun visste at dette er det mest lønnsomme satsinga man kan gjøre som finansminister. Det er ingen ting som lønner seg mer enn å gi barn en trygg oppvekst. En trygg og god oppvekst varer hele livet. Barnehager har dessuten den fine bieffekten at den gir kvinner flere muligheter i arbeidslivet, noe som også bidrar til norsk økonomisk vekst og konkurranseevne. Jeg har tidligere blogget om hvordan OECD understreket dette da vi møtte dem i Paris med finanskomiteen i fjor.

I Olsens tale, som handlet en del om finanskrisa, dvelte han ikke ett øyeblikk ved at flere land rundt oss står overfor sosiale opprør som følge av massiv arbeidsløshet og knallharde kutt i velferd. Han nevnte ikke én gang at noe av det som kjennetegner Norge; små sosiale forskjeller og en sterk velferdsstat, er to viktige grunner til at Norge klarer seg så bra. Velferdsstaten fungerer som en viktig buffer mot arbeidsløshet som følge av økonomiske forhold internasjonalt. Den gir trygghet som igjen bidrar til at folk tør å bruke penger som igjen holder hjulene i økonomien i gang. Velferdsstaten gjør også at kvinner kan delta i arbeidsmarkedet med sin kompetanse. Små klasseskiller er viktig fordi det bremser veksten i utgifter til politi, rettsvesen, helse osv. I land med små sosiale forskjeller er det nemlig klart mindre kriminalitet, mindre uhelse og bedre livskvalitet hos det brede lag av folket. Store klasseskiller med en superrik elite var dessuten en sentral faktor bak finanskrisen som starta i USA: Finanssektoren vokste seg diger på bekostning av realøkonomien. De superrike måtte finne nye områder å plassere pengene sine, og spekulasjonsøkonomien vokste. Dette har også Det internasjonale pengefondet (IMF) fått øynene opp for. På besøk i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, fikk jeg dette bekreftet. Jeg spurte om det er slik at store klasseskiller medfører ustabilitet og økt risiko for finanskrise. Svaret var at det stemmer. Folk som har brukt et helt liv på å spare seg opp litt kapital spekulerer ikke så lett bort pengene. Mens de som har millioner og milliarder, ikke trenger å være så bekymret og er tilbøyelige til å ta stor risiko, ofte på samfunnets bekostning. Olsen kunne ha streifet innom temaet. I Federal Reserve sa de dessuten en annen viktig ting: ”Distribution matters for growth”. Fordeling har betydning for vekst.

Olsen kunne også, da han snakket om at Norge på visse områder har strengere regler for bank – og finanssektoren enn andre land, ha nevnt – sånn i forbifarten – at dette har medført temmelig harde angrep fra store næringslivsaktører. Lenge var det slik at flere syntes dette var helt ubegripelig og totalt unødvendig. Hvorfor kunne ikke Norge ha like (dårlige) regler som landene rundt oss? Som en sentral byråkrat sa til meg i går kveld: ”De gutta vet ikke alltid sitt eget beste. Men kritikken stilnet da finanskrisen kom”. Mye av årsaken til den sosiale uroen vi ser i Europa nå, er at folk er fly forbanna på at de må betale med kutt i lønninger og pensjoner, helse og utdanning, for at eliten innen bank og finans (de som skapte krisen) skulle reddes. Mange har fortsatt å dele ut uanstendige lønninger og bonuser som gjør det hele enda verre. Uroen kan ende i opptøyer, vi vet fortsatt ikke hvordan dette utvikler seg. Norge, som en liten og åpen økonomi, vil bli direkte berørt av hva som skjer rundt oss i Europa og USA. Ungdomsledighet på rundt 40 prosent i flere land gir grunn til bekymring også for oss. Arbeidsløshet var imidlertid ikke et sentralt tema i går kveld.

Regjeringa diskuterer i disse dager innholdet i Fordelingsmeldinga, den politiske oppfølginga av Fordelingsutvalget. Her vil vi understreke at omfordeling handler om forebygging, rettferdighet og frihet for folk flest. Men det handler også om makt. I går var det lett å se hvor makta er, og hvilket kjønn makta har. At politikere, sentrale byråkrater og forskere, og ledere innen arbeidsgiver – og arbeidstakerorganisasjoner var til stede, er naturlig. Men hvorfor blir næringslivsledere som Petter Stordalen, Christian Ringnes og Bjørn Kjos invitert? Jeg hørte rykter om at det ikke alltid har vært slik, og det skjønner jeg godt. Men tilstedeværelsen ga et godt bilde på hvor viktig penger er for tilgang til makthaverne i vårt samfunn. Derfor handler omfordeling, via skattesystemet og velferdsstaten, også om demokratisering. Petter Stordalen, milliardæren som eier en mengde hoteller og bestemmer over en mengde arbeidsplasser, får anledning til å lytte til og kommentere sentralbanksjefens årstale på direkten. Deretter kan han drikke og skåle med alt fra statsminister til ekspedisjonssjefer og aktører innen pensjonsfondet både innenlands og utenlands. Selvsagt kommer han, når han blir invitert!

0,1 prosent av befolkninga (kvinneandelen er forsvinnende liten) eier 47 prosent av aksjeformuen. Og de rikeste i Norge har økt sin andel av samfunnskaka så mye de siste tiåra at vi nå er tilbake på 1800-tallets nivå. Samtidig klager mange av de rikeste (men Stordalen er absolutt ikke en av dem) over rammevilkårene i Norge. De ønsker seg 0 i skatt. Det er mange grunner til å holde en armlengdes avstand mellom politikk og næringsliv. Demokrati er en slik grunn.

Fredsdag

I dag har jeg hatt gleden av å vise den store fredsaktivisten Ole Kopreitan den siste respekt. Mannen med barnevogna og jakkemerkene på Karl Johan døde dessverre brått 23. januar, og er dypt savnet av mnange mennesker. "Ole Kopp" vil for alltid leve i hjertene til tusenvis av mennesker over hele verden, mennesker som har stått på mot atomvåpen, for sosial rettferdighet, mot forurensing og utbytting, har lært å kjenne denne unike mannen som viet livet sitt til alle disse kampene. Jeg er stolt av å være del av den samme bevegelsen, og bisettelsen av Ole Kopreitan var både en verdig, inspirerende, vakker og på mange måter lærerik opplevelse. Selv fra ordføreren i Hiroshima kom det en hilsen, som ble lest opp i kapellet. Og da "Til ungdommen" ble sunget, må jeg innrømme at jeg felte en tåre eller fem. Ikke minst også fordi min egen stebror, som ble drept i København for snart to år siden, hadde denne sangen som sin favoritt.

Som den flotte biskopen Tor B. Jørgensen sa i kapellet: "Hvil i fred" har aldri vært et mer passende uttrykk enn akkurat i dag, da Ole Kopreitan ble bisatt.

Dette har for min del vært en dag i fredens tegn. Tidligere på dagen stakk jeg innom Nobelinstituttet for å signere nominasjonen av to meget verdige kandidater til årets fredspris; Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og den liberiske fredsaktivisten og direktøren for Women Peace and Security Africa, Leymah Roberta Gbowee. Marit Nybakk (Ap) tok dette initiativet, og medforslagsstillere er Gina Barstad (SV), Sonja Irene Sjølie (H) og Line Henriette Holten Hjemdal (KrF). Jeg er stolt av å få være med på dette forslaget, både fordi dette er modige, sterke og viktige kvinner, og fordi nominasjonen forhåpentligvis kan bidra til å sette søkelyset på en viktig FN-resolusjon: Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Med denne resolusjonen tok Sikkerhetsrådet, for første gang i FNs historie, stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt

Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første kvinnelige, demokratisk valgte president, har engasjert seg sterkt i kvinners situasjon i borgerkriger og konflikter og vært opptatt av å gjøre S-res. 1325 til et aktivt og reelt redskap i Afrika – også når freden skal bygges. Hun har i Liberia særskilt vært opptatt av å forebygge og beskytte kvinner mot vold og voldtekt.

Leymah Roberta Gbowee var ansvarlig for organiseringen av den fredsbevegelsen som bidro til slutten på den andre liberiske borgerkrigen i 2003 og dermed også slutten på Charles Taylors presidentperiode. Gbowee organiserte i 2002 ”The Women of Liberia Mass Action for Peace”, en ikkevoldsbevegelse mot borgerkrigen. Hun har også arbeidet som sosialarbeider for de tidligere barnesoldatene som var i Charles Taylors styrker.

Leymah Roberta Gbowee er i dag ”Executive Director” av Women, Peace and Security Network Africa, der hun særlig arbeider med S-res. 1325.

Jeg har en god følelse for disse kvinnenes mulighet til å få denne ærerike prisen.

Luke 6: "Denne modellen er manipulert"

I dag åpnes luka litt seint. Det skyldes dels at jeg ikke har fått kalendergave selv (noe jeg selvsagt er dypt fornærma over og derfor tyr til kollektiv avstraffelse av leserne mine;-), og dels at jeg har sittet i mange møter som har tatt litt mer tid enn jeg trodde. Men, som dere vet: Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg skvatt første gang jeg så det. "Denne reklamen er retusjert og gir et feil bilde av hvordan modellen ser ut" sto det på en diger reklameboard. Jeg ble glad. Endelig skjer det noe med dette gamle kravet! tenkte jeg. Det er bare delvis riktig, men jeg tror noe er i ferd med å løsne.

Det er mange år siden jeg første gang var med på å fremme kravet om at manipulerte modeller skulle merkes, for å lette noe av skjønnhetspresset på ungdom. Da jeg gikk på ungdomsskolen, dukket H & M-boardsene opp for første gang. De var overalt, og jeg husker at fransklæreren min måtte sette ned foten og pælme Cindy Crawford ut av klasserommet. Ikke bare var det vanskelig å lære fransk oppi alt puppestyret, men i tillegg mente hun den var kvinnediskriminerende. Vi syntes hun både var litt sær og ganske tøff. I ettertid har mange av oss sendt en takknemlig tanke til denne læreren. Vi skulle bare visst hvordan utviklinga ville bli!

Det er nesten ikke mulig å bevege seg noe sted uten å få pupper og lår, sixpacks og sexpreik i fleisen. Det kan være helt ok, men det kan også være brysomt. Ikke minst for ungdom som er i en usikker alder. Derfor spør jeg: Hvorfor kan vi ikke bare fjerne reklamen fra det offentlige rom? Hvorfor kan vi ikke få et virkelig valg - om vi vil se pupper, lår og alt det der akkurat i dag eller ikke? Hvorfor må kommersielle interesser alltid få forrang?

TVen kan vi slå av. Blader trenger vi ikke kjøpe. Men reklamen som bombarderer oss når vi beveger oss i byen, på trikken og bussen, den får vi ikke valgt bort.

Jeg sender en hilsen til Ungdom mot retusjert reklame og lover å følge opp både deres og Kvinnepanelets krav om merking av retusjert reklame. I tillegg ønsker SV å få vekk reklameboardsene fra det offentlige rom. Det vil jeg også jobbe for.

Jeg tror at jeg kommer til å bli mer og mer engasjert i dette etter hvert som jeg får større barn. Ifølge Ungdom mot retusjert reklame oppgir 1 av 3 norske jenter at de får dårlig selvtillit av å se på reklame. Halvparten av jenter på videregående skole synes de er for tjukke. Dårlig selvtillit gjør at de ikke tør gjøre det de vil, og mange tør ikke prate høyt i forsamlinger. 10 prosent av alle som slanker seg utvikler en eller annen form for spiseforstyrrelse. Og 50.000 norske kvinner har til enhver tid spiseforstyrrelser (husk at anoreksi bare er en liten del av dette, overspising er mye vanligere). Dette er med andre ord et stort helseproblem, som også rammer flere og flere gutter.

Luke 6 har derfor følgende beskjed: Gutter og jenter må få lov til å bli advart mot skadelig reklame. Og helst slippe å få den i fleisen hver bidige dag, over alt.

KrFs hykleri II

Klart jeg skal delta i debatten! Men i går hadde jeg møter og debatter fra morra til kveld og i dag har jeg ikke hatt mulighet før nå.

De negative kommentarene om kvinners umoral, er betegnende. Det er typisk for mange abortmotstandere å ha et moralistisk og foraktelig syn på kvinner som "ikke opptrer ansvarlig". Ofte blir de mer provoserte over kvinner enn over menn, selv om menn aldri i samme grad trenger å ta ansvar for konsekvensene. "Straffen" for uansvarlighet skal være å bære fram et barn. Stakkars barn, sier jeg. Før i tida, før abortloven i 1978 ga kvinner frihet, på linje med menn, ble slike barn ofte sett ned på - ganske særlig av de samme menneskene som var mest mot abort. Også kvinner som hadde vært utsatt for press, tvang eller regelrett voldtekt, ble ofte sett på som løsaktige, de kunne i grunnen skylde seg selv. Slik er det den dag i dag i en rekke land i verden. Jeg vil hevde at dette er mer regelen enn unntaket.

Det er veldig interessant å lese norsk kvinnesakshistorie, hva kvinner måtte finne seg i og hvor tøft det var å kjempe for retten til å bestemme over sin egen kropp. Det er også interessant å se at de som tradisjonelt har vært mot abort, også har vært negative til seksualundervisning og tilgang til prevensjon, særlig for ungdom. Paven er et godt eksempel fra nåtidas virkelighet.

I alle samfunn hvor abort er forbudt eller strengt regulert, er resultatet både at kvinner (de som har råd) enten reiser utenlands for å utføre aborten, eller at de utfører illegale og ofte farlige aborter. Omfanget av personlige tragedier med spebarnsdrap og selvmord er ofte stort, det samme er antallet uønskede barn. I boka "Kvinners helse på spill" av Berit Austveg, forteller forfatteren om da Romanias abortlov ble strammet kraftig inn under Ceausescu i 1966. Først økte fruktbarheten noe, deretter sank den igjen. Det dramatiske utslaget av politikken var imidlertid at den graviditetsrelaterte dødeligheten økte voldsomt. Mødredødelighetsratioen steg fra 20 per 100 000 levende fødte i 1965 til det femdobbelte (altså 100) i 1974, og til 150 per 100 000 i 1983. Da diktatoren ble styrtet, ble abortloven endret og resultatet var et voldsomt fall i denne dødeligheten.

Å late som at forbud mot abort, som KrF ønsker, ikke vil føre til at "strikkepinnene" kommer tilbake for de fattige, mens de rike vil oppsøke leger i andre land, er reinspikka fornektelse. Det går ikke an å forhindre abort, men det går an å forhindre uønskede graviditeter. Det er her vi må sette inn støtet - med tilgang til prevensjon, god seksualundervisning og rådgivning.

Noen reagerer på at jeg kaller KrF for hyklere. De tar jeg med knusende ro. KrFs hykleri beskrives enkelt slik: De sier de er opptatt av kvinners ve og vel, samtidig som de frykter det skal bli for enkelt å ta abort. Dette går ikke i hop. Er man opptatt av kvinners ve og vel, MÅ man gjøre det enklere, tryggere og mindre belastende å ta abort! Veldig mange syns det er tøft nok som det er å avbryte et svangerskap, det er ingen grunn til å gjøre dette mer belastende for dem. Selv de som ikke syns abortinngrepet er noen stor belastning, tror jeg ikke du vil finne mange som vil "bruke abort som prevensjonsmiddel", som noen hevder. Jeg har tiltro til at kvinner flest opptrer ansvarlig. Men det fins mange grunner til at kvinner blir gravide uten å ville det, ofte skyldes det like mye uansvarlige menn. Hva med å utfordre dem?

Til slutt: KrF vil ha "obligatorisk rådgivning" for de som ønsker å ta abort. Hvorfor skal kvinner måtte finne seg i slikt? En venninne av meg ble en gang gravid da hun var ganske ung. Det eneste rådgivningstilbudet som fantes, var Alternativ Til Abort i Norge (nå heter dette Amathea og har forandret seg en del, heldigvis). Hun fortalte meg hvor ille det var da hun kom inn i et lokale med bilder av nyfødte på alle kanter. "Takk for at jeg fikk leve", sto det på flere av bildene. Er det slik rådgivning vi vil ha? Jeg husker at KrF den gangen var sterke støttespillere.

(Til Vampus: Du er vel klar over at store deler av helsevesenet "alltid" har vært privat, med driftsavtaler med det offentlige. SV har aldri ment at vi ikke skal bruke fastlegene, private spesialister i gynekologi, psykologi, tannleger e.l. Derimot bør vi diskutere, som psykologene gjør, om ikke større deler av helsevesenet bør bli en del av det offentlige tilbudet. Antar du er dundrende uenig).

Hykleriet i KrF

Regjeringa vil gjøre det enklere og tryggere for kvinner å ta abort. Fram til i dag har kvinner måttet reise til sykehus for å få abortpiller. Et to-årig prøveprosjekt skal gi gynekologer utenfor sykehus rett til å gi oss pillen, om vi skulle trenge den. Dermed vil det bli enklere å ta abort for kvinner som bor langt fra sykehus. Det blir også enklere for de som ønsker å bruke en gynekolog de kjenner og føler seg trygg hos, framfor å måtte oppsøke noen de aldri har møtt, i et miljø som kanskje er fremmed - ofte med høygravide kvinner på alle kanter. Skulle tro dette var av det gode, siden det norske folk tross alt har gitt kvinner den fundamentale friheten det er å velge om de vil ha barn. Men nei, her protesteres.

- Det etiske aspektet knyttet til abort blir mer og mer fraværende, sier KrFs helsepolitiske talskvinne, Laila Dåvøy bekymret. Hun frykter at abortpillen havner på apotek, fortere enn svint. Antakelig vil Dåvøy hevde at hun ikke mener å ta omkamp om abortspørsmålet, det er ikke derfor hun protesterer. Hun er bare "bekymret". Men hva er hun bekymret for? At det skal bli for enkelt, for "behagelig" for kvinner å ta abort? Ja, det tror jeg.

Det var i de tider da Anita Apelthun Sæle gikk i gangene her at vi fikk reine ord for penga. Sæle ville antakelig sagt høyt og tydelig at KrF er imot abort, derfor er alt som gjør det enklere å velge abort, av det onde. Sånn er det ikke lenger. KrFerne på Stortinget har skjønt at de har tapt abortsaken, og derfor klynger de seg til et halmstrå: Klarer de ikke å stoppe kvinnene ved lov, skal de hvert fall prøve å gjøre det tøffere for de som likevel vil ta abort. De vil bare ikke si det høyt.

Høyresidas urettferdige politikk

Nå lukter det sagmugg i gangene her, endelig litt politisk action! I går braka vi sammen med høyresida i ideologiske debatter om velferdsstatens framtid, norsk økonomi, finanskrise, likestilling, sosial dumping og valgfrihet. Da var det trontaledebatt, som kalles "opposisjonens debatt". De hadde nok forventa en litt spakere tone fra regjeringspartiene, men fikk kjørt seg på egen politikk for privatisering, skatteletter, kutt i velferd og angrep på likestillingspolitikken. I den forbindelse noterte jeg noen uttalelser fra Erna Solberg og Siv Jensen, som jeg vil dele her på bloggen (jeg har forresten lest alle kommentarene, og besvarer noen av dem indirekte her nå).


Siv Jensen: "Motstand mot markedstenking er motstand mot enkeltmenneskets frie valg".

Snakk om snevert syn på velferdsstaten! Hvis Frp ikke kan se for seg at offentlig sektor kan utarbeide et mangfold av tilbud i tett kontakt med brukere og ansatte, og i samarbeid med ideelle non-øprofit-aktører, så har de ikke rare visjonene! Da forstår jeg hvorfor de er så gira på å sette alt mulig ut på anbud. De klarer rett og slett ikke å styre offentlig sektor på en god nok måte.



Erna Solberg: "Velferdsstaten skal være en trampoline, ikke et sikkerhetsnett. Den skal være mest for den som trenger den mest"

Det er derfor Høyre vil ha mest mulig behovsprøving og unngå at "de som egentlig ikke trenger velferdstilbudet, får unødig mye". I stedet skal folk i større grad betale mer sjøl. Derfor vil de avvikle maksprisen for barnehagene, gratis læremidler i skolen, gratis kjernetid i barnehagene i områder med mange minoriteter, gratis leksehjelp - ja, veldig mye av det som kalles universelle ordninger (at alle får). Fordelen med universelle ordninger framfor behovsprøving, er flere: Du slipper stigmatisering, unødig byråkrati (søknader og beregninger på om du er verdig trengende) og vi sikrer større oppslutning om det spleiselaget velferdsstaten faktisk er. Middelklassen vil fort protestere hvis de opplever at det meste av det velferdsstaten tilbyr bare går til noen andre enn dem selv og at de like gjerne kan bruke skattepengene på å kjøpe seg egne tjenester. I såfall er veien kort til et mer klassedelt samfunn, med mer privatisering og et dårligere offentlig tilbud.

Om budsjettet:
Barnevern, kamp mot frafall, økt likestilling, studieplasser, miljøteknologi, jernbane og kollektivtrafikk er viktige stikkord. I motsetning til de fleste land i Europa, utvider vi velferdstilbudet til innbyggerne.

Jeg er stolt av at vi i Norge har satsa på en stor velferdsstat og et omfordelende skattesystem, som har sikra at vi har relativt små forskjeller mellom folk, også mellom kvinner og menn. Det er ikke oljen i seg selv som har gjort oss til et annerledesland, med Europas laveste ledighet. Den norske modellen, sterkt offentlig eierskap over naturressursene, omfordeling og likestilling -alt dette er utrolig viktig for at vi er der vi er i dag. Kvinners deltakelse i arbeidslivet har hatt ufattelig mye mer å si for norsk økonomi enn all oljen og gassen til sammen. Mer om det i morgen.

Larvik

Skal på møte i Miljøverndepartementet om trafikksituasjonen i deler av Larvik, og fremme Vestfold SVs ønske om å lage en større tunnel enn man har planlagt fra Vegvesenets side. Deretter tar jeg toget nettopp til Larvik, hvor Vestfold SV skal ha representantskapsmøte. Spenstig og spennende tema for møtet, syns jeg:

"Sex, Sharia og kvinner i islamsk historie".

Innleder er forfatter Mariwan Halabjaee, "irakisk kurdistans Salman Rushdie". Halabjaee nytolker Koranen og er et yndet hatobjekt for fundamentalister.

I Larvik kommunestyre har vi gleden av å være representert ved en svært flott kvinne, nemlig Hiam al-Chirout. Hun har en veldig spennende bakgrunn, er tøff som få og ble kåret til Årets Innvandrerkvinne av Utrop. Heia deg!

Ny blogg, nye muligheter

Jeg mista plutselig litt piffen på bloggfronten, og tenkte at en ekstrem make-over vil gjøre susen. Derfor denne nye looken som jeg håper dere vil like. Jeg har også endelig kommet meg på twitter, ikke verst! Må innrømme at det å ha en liten baby gjør det mindre attraktivt enn før å sitte på nettet. Håper på forståelse og tilgivelse. Så til dagens tekst:



Kvinnepanelet har rett

Menn som har utsatt partneren for vold, må nektes samvær med barna, selv om det ikke foreligger noen dom.

Dette mener Kvinnepanelet (les begrunnelsen her). Dette kan virke drastisk og i strid med grunnleggende rettssikkerhetsregler. Men det kan gjøres på en fornuftig måte.


Jeg hospiterte en uke hos Barnevernet på Sagene for noen år siden. Det ble soleklart for meg at dagens regler ikke i tilstrekkelig grad beskytter barn mot vold. Flere ganger fikk jeg se hvordan barnevernet er henvist til tilskuerplass i alvorlige saker der samværsforelder (også mor) er voldelig. Mange av disse omsorgsforeldrene tør ikke gå rettens vei for å få stoppa samværet.

Barnevernet har ikke myndighet til å gripe inn i samværssaker, selv ikke når det er snakk om vold mot barnet (eller mot omsorgsforelder, noe som er like ille for barnet). Barnevernet kan forsøke å få mor (det er som oftest mor) til å tørre å ta samværssaken til retten. I ytterste konsekvens må barnevernet evt. reise omsorgssak mot mor fordi hun ikke makter å beskytte barnet sitt. Dette kan vi og bør vi gjøre noe med.

P.S. En av mødrene jeg traff på Sagene hadde fem låser på døra, men måtte pent sende barnet sitt til samvær. Barnevernet kjente familien godt, og ville for lengst ha satt ned foten om de hadde hatt myndighet. Etterpå ville i såfall saken ha blitt prøvd for fylkesnemnda, og deretter evt. for en domstol. Klart det er mulig!

Ammetåkeprat

Jeg har hatt lyst til å skrive om mye forskjellig denne uka, ikke minst om Fredriksens sykelighet Så har det seg sånn at jeg har vært småsyk selv hele uka, pluss at jeg har hatt mye å gjøre med forberedelser til budsjettkonferansen som begynner på tirsdag. Og ja - også har jeg en baby som jeg har lyst til å være sammen med når jeg kommer hjem fra jobb.

Jeg registrerer at debatten går høyt om dette siste. Er det en hersketeknikk eller ikke når noen bruker det faktum at en kvinnelig politiker ammer som et argument for at hun er fullstendig på bærtur i et politisk spørsmål? Svaret er selvsagt ja. Professor og SVs første leder, Berit Ås, dokumenterte allerede på 70-tallet hvordan latterliggjøring er en vanlig måte å ufarliggjøre kvinners argumenter på. Ofte tar man i bruk kvinners utseende eller kropp for å få fokus vekk fra argumentene. ("Du er så søt når du er sint", "Er du premenstruell?", "Det skal ikke du bry ditt vakre, lille hode med" osv). Heldigvis er de fleste klar over dette i dag, og Jan Fredrik Vogts småpatetiske forsøk på å drite meg ut, blir fort avslørt.

Jeg må innrømme at Vogts lille innlegg ikke akkurat har fratatt meg nattesøvnen. Jeg syns selvsagt det er trist at noen stoler så lite på egne argumenter at de må lage en hel video med utskjelling. Det forsøpler den politiske debatten, men det er også et annet problem ved dette: Folk, og særlig (unge) kvinner, kan bli skremt bort fra det viktigste vi har, nemlig demokratiet.

Etter ni år i Stortinget, skal det mye til før jeg blir vippa av pinnen av folk (som regel menn) som plutselig glemmer navnet mitt, som kommenterer kroppen min, mener jeg er for pen til å være SVer eller kaller meg humørløs, sinna og premenstruell. Reaksjonene blir svakere i takt med antall år på baken, og det er jo på en måte bra. Men yngre kolleger av meg, venninner som ikke er i politikken og unge jenter som drømmer om å bli politiker eller mene noe i offentligheten, reagerer sterkt på mye av dette. Flere sier de ikke hadde orka å være debattant i et så aggressivt debattmiljø. Og da er det viktig at jeg også gidder å ta tak i dette, selv om kritikerne får vann på mølla: Inga Marte Thorkildsen er en sur og humørløs jentunge.

Mer om dette seinere, nå må jeg jobbe med budsjettet.

P.S. Noen mener det er en hersketeknikk når jeg sier at jeg ikke hadde forventa bedre av en Frper. Det er det ikke. Frp vil avvikle likestillingsloven, er imot alt likestillingsarbeid, har en rekke eksempler på at kvinner har blitt utsatt for sjikane og trakassering, uten at dette har blitt tatt alvorlig tak i.

Gratulerer med dagen!

Våkna til Ingrid Kristiansens oppgjør med den mannsdominert og kvinneundertrykkende idretten. Tøft og på tide. Mens sønnen min dro til moren sin i ansiktet mens han smilte til sin far, hørte jeg likestillingsminister Audun Lysbakken (SVs nestleder) ta et oppgjør med Frps Sylvi Listhaugs grenseløse naivitet i likestillingsspørsmålet. Hun hevder for n´te gang at kvotering av kvinner er å nedvurdere deres kompetanse, og at likestilling ikke handle om å opprettholde og forsterke lovverket mot diskriminering av kvinner. "La kvinner og menn få velge selv", sier hun. Med et mulig unntak for innvandrerkvinner, som skal frelses av Norges mest likestillingsfiendtlige parti.

Jeg er lei av at kvinner i Frp indirekte stempler kvinner i Norge som dumme og inkompetente. Hva annet kan de være, når flertallet av kvinnene fortsatt velger dårlig betalte yrker innen velferdsstaten, mens de glimrer med sitt fravær de fleste steder makta befinner seg? Kvinner må være tette i nøtta som velger å få barn, til tross for at de da risikerer å få dårligere karrieremuligheter og lavere pensjon, mens menn som får barn både bedrer karrieremulighetene og pensjonen. Frp vil fjerne likestillingsloven, men hevder det er en norsk verdi å være for likestilling. I såfall er Frp et unorsk parti. De har stilt seg i veien for de aller fleste lover og ordninger som har bidratt til å gi norske kvinner den friheten mange tar for gitt.

På 8. mars skal vi kreve at diskrimineringen av kvinner tar slutt, enten det handler om gravide som mister rettigheter på arbeidsplassene, idrettsledere som ikke vil satse på jentene, småjenter som tvinges til å bruke hijab eller et lovverk som tvinger innvandrerkvinner til å være gift i tre år før de får selvstendig opphold i Norge - en vesentlig årsak til at så mange innvandrerkvinner er å finne på krisesentrene våre. De tvinges nemlig til å holde ut med voldelige og utnyttende menn fordi norsk lovverk fortsatt virker diskriminerende.

I kveld skal jeg ta med sønnen min i sitt første demonstrasjonstog. Han øver seg allerede, der han ligger på ryggen i stua med knyttede never og roper ett eller annet uforståelig som jeg tolke som et "likelønn nå". Kanskje prøver han å gjøre opp for seg for i dag morges.

Åpne utstilling og debattere olje

Snart skal jeg åpne utstillinga "Livet med LAR" på rådhusplassen i Oslo. Her vil enorme bannere vise bilder av vanlige mennesker i dagligdagse situasjoner. Forskjellen er at dette er folk som er avhengige av en medisin for å fungere, og som har mange år bak seg som rusmiddelavhengige. Utstillinga skal ta vekk myter og utfordre hver enkelt av oss på hvilke holdninger vi har til hverandre.

Her er forordet jeg har skrevet i boka som utstillinga baserer seg på:

Det går på sekunder å dømme andre. Vi ser jenta som sitter med bøyd nakke og tigger og vi tenker: ”Stakkars” eller ”Ta deg sammen”. Få spør hvordan hun havnet der og hva hun ønsker med livet sitt.

Jeg har en venninne som heter Gitte. Gitte var prostituert i mange år, og er en av de jeg beundrer mest. Da prostitusjonsdebatten raste som verst, sto Gitte fram og ba om å bli hørt og respektert. Mange syntes hun var provoserende. Ei hore med meninger, det var vanskelig å takle. Et offer, derimot. Ofre kan man i det minste synes synd på…
”Hvordan kan vi bevare respekten for oss selv når vi ser på oss selv som ofre – og blir akseptert som det også?”.

Kampen for respekt og selvrespekt er felles for tidligere og nåværende rusavhengige. Drømmen om normalitet likeså. Denne boka skal avmystifisere hva livet med LAR handler om. Forhåpentligvis ryker det noen fordommer. Forhåpentligvis kan flere se at folk stort sett er folk, med drømmer som er forbausende like. Forhåpentligvis kan boka bidra til økt raushet og nysgjerrighet. At flere vil ta seg tid til å spørre, i stedet for å dømme.

”Hva vil du med livet ditt? Hvilke drømmer har du?”.

Etter åpninga bærer det av sted til NRK for å diskutere oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja med bl.a. Statoil. De sprer om seg med useriøse løfter om enorme summer som skal komme samfunnet til gode, bare de får bore i gyteområdet til verdens siste store torskestamme. Les mer i dagens DN.

Dårligere fødetilbud

I dag har jeg en kronikk i Tønsbergs Blad om nedleggelse ("flytting") av fødestua på sykehuset vårt. Fødestua er et tilbud til kvinner som vil og kan føde såkalt normalt, uten bruk av kjemiske smertestillende. Tilbudet har vært en suksess. Oppskriften har bl.a. vært trygghet, kjennskap/kontinuitet, informasjon, involvering og inkludering av fedre. I dagens TB er det også et intervju med et par som har fått barn her, og som ikke minst er lei seg for at familierommene også vil bli borte (eller færre? Dette er uklart).

– Det var veldig fint å kunne bo på samme rom. Man blir mer inkludert som pappa, og stiller dermed sterkere, sier pappan i intervjuet. Jeg tror at mange moderne familier får sjokk når det går opp for dem at det langt fra er noen selvfølge at de får være sammen etter at de har opplevd noe av det aller største i livet. Fedre har grunn til å føle seg diskriminert i denne delen av helsevesenet.

I kronikken min skriver jeg litt om fedres plass i fødsels - og barselomsorgen. Mitt hovedpoeng når jeg tar opp fødestuas og den differensierte fødselsomsorgens videre skjebne, er likevel følgende:

Vi vet fra forskning at slike tilbud, der det legges vekt på trygghet, oppfølging og jordmødre som er til stede under hele fødselen, gir mindre risiko og bruk av f.eks. medikamenter.
Fordelene er godt dokumentert, og innebærer redusert bruk av smertestillende tiltak, færre keisersnitt, færre instrumentelle fødsler og økt tilfredshet. Verdens helseorganisasjon (WHO) har for øvrig uttalt som "første bud" at omsorgen for normale svangerskap og fødsler bør være demedikalisert (altså uten bruk av (unødige) medisiner). Dette burde derfor være noe flere får tilbud om, ikke færre. 70 prosent av de gravide er friske kvinner som kan ha en naturlig fødsel, bare vi legger forholdene til rette for det.

Jeg skal selv i ilden om en seks ukers tid, og har valgt et medikamentfritt tilbud (abc på Ullevål). Det er jeg veldig glad for, siden det også har betydd at vi får utrolig god informasjon og et tilbud som like mye retter seg mot mannen min som mot meg. Vi er nemlig to om dette.

For flere argumenter: Les kronikken.

Slovenia

I dag er jeg i Ljubljana, Slovenias hovedstad. Jeg er invitert for å snakke om og diskutere likestilling, sammen med Slovenias kvinnelige statsråder, statssekretærer og ambassadører. Det blir veldig spennende.

Det er lurt å komme seg vekk i blant og få litt perspektiv på ting. Noen ganger får vi inntrykk av at Norge er en jammerdal, men vi ser fort at vi har det veldig bra på mange områder. Jeg lurer for eksempel på ordningene for fødselspermisjon i Slovenia. Her i Norge har vi nå inntil ett år (med 80 prosent lønn), etter mange års kamp. Fortsatt kjemper vi i SV for en bedring av ordninga, ikke minst for fedre (1500 fedre får bedre ordning med neste års budsjett), og en mer rettferdig deling av permisjonen. Men da jeg ble født, hadde mamma tre måneder permisjon, pappa hadde ingen ting.

Det har gått framover:-)

Solidaritet nå!

I dag vil jeg slå et slag for Plan Norges jentekampanje. Plans Jenterapport 2009 handler om jenters økonomiske situasjon, og viser at på grunn av diskriminering i lovgivning og praksis, er jenter dårligere økonomisk stilt enn gutter. Den viser også at jenter rammes hardere av finanskrisen. Rapporten konkluderer med at kombinasjonen av å investere i jenter og å sikre realisering av deres rettigheter, bidrar betraktelig til utvikling og økonomisk vekst.

"Kjendisbloggeren" Ida Wulff har forresten vært med Plan til Kenya, og oppdaget verden som den er utafor vår lille andedam. Bra! Jeg syns det er flott hvis hun kan bidra til at flere får perspektiver på hvor privilegerte vanlige ungdommer er her hjemme, og at det er gode grunner til f.eks. å markere 8. mars fortsatt. Vi bør støtte bedre opp om jenters rettigheter i verden og stå på for at flere skal få mulighet til å nyte friheter som de fleste her hjemme i dag tar for gitt. Jeg glemmer aldri da jeg besøkte Gaza i 2000, og traff en kvinne som var gravid med sitt 12. barn. Hun var 32 år, mannen var arbeidsløs og de hadde en to roms leilighet uten tak. Det gir et ørlite perspektiv på verden...

Visste du forresten at:

• Kjønnsdiskriminering begynner i mors liv - det ”mangler” 100 millioner jenter i verden?
• 62 millioner jenter ikke får skolegang?
• 70 prosent av de 1,5 milliard mennesker som lever for under en dollar dagen er jenter eller kvinner?
• Voldtekt er en overlagt taktikk i etniske eller religiøse konflikter?
• I flere land har ikke jenter arverettigheter?