Velferdsmoralismen

Foruten å ha møter om biodrivstoff og avfall, skal jeg i dag duellere med Svein Oppegård, som snart blir ny direktør for området arbeidslivspolitikk i NHO. Tema: Uføretrygd, utstøting, arbeidsliv. Kort sagt: Er det late arbeidstakere eller brutale arbeidsgivere som er problemet?

Debatten om økning i antallet uføre og i sykepengeutbetaling har en tendens til å bli individfokusert og moralistisk. Ofte er det samfunnets elite som reiser pekefingeren mot folk som allerede har det vanskelig, og som med myndig stemme krever at det nå må kuttes i "altfor sjenerøse ordninger". Det er for lukrativt å velge uføretrygd, sier de. Som om uføretrygd er noe folk velger selv. I stedet bør vi se dette som et samfunnsproblem, i et klasseperspektiv.

Jeg er overbevist om at de aller, aller fleste ønsker å forsørge seg selv. Dette synet har jeg fått med meg hjemmefra, fra jeg var liten. Men det er også blitt bekrefta gjennom mange år som politiker, hvor jeg har jobba mye med folk som er utstøtt og marginalisert. De aller fleste jeg har møtt som i dag er sosialhjelpsmottakere, uføre eller arbeidsløse, ønsker å delta og å bidra. De ønsker å gjøre noe mer enn å være hjemme, de ønsker å tjene sine egne penger og de ønsker å få bekreftelse som samfunnsborgere. Å bli ufør, er for mange et nederlag og et økonomisk problem. Som politikere bør vi ikke bære stein til byrden. I stedet bør vi gjøre hva vi kan for å gjøre det lettere å stå arbeid selv om man ikke er hundre prosent på alle måter, og å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det viktigste svaret handler likevel om utdanning.

Det er blitt sagt at det lureste en kan gjøre for å unngå å bli ufør, er å bli professor. Sjansen for å ende opp som ufør i Norge er nemlig 30 ganger større for en med grunnskole enn for en med høyere utdanning. Å rette en moralsk pekefinger mot folk som ikke fullfører skolen, er lite fruktbart. Men å legge til rette for at flest mulig gjennomfører, det er veien å gå. I dag fullfører cirka 70 prosent videregående skole, 30 prosent slutter. Tiltak mot frafall, bedre oppfølging av hver enkelt elev, en mer meningsfylt og forståelig skole, tilpassa ulike evner og måter å lære på, det er derimot smart.

Kom gjerne med dine tanker om dette.

Ernas kropp

Bildet er lånt fra Høyres egne nettsider.


(Lenger ned følger kommentarer til nettdebatten på bloggen).



I går kveld leste jeg Magasinet, Dagbladet, og ble sint. Det var flere viktige reportasjer der, bl.a om seksuelle overgrep mot gutter, som jeg vil anbefale på det sterkeste. Men den jeg vil kommentere her, er intervjuet med PR-ekspert Kjell Terje Ringdal. Han sier at "Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker i steden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Vekta skader troverdigheten , og det kan hun tape stemmer på".


I min naivitet trodde jeg vi hadde kommet litt lenger i Norge. Tydeligvis ikke. Forhåpentligvis er dette likevel ikke representativt for folk flest, og hvordan det tenkes i de tusen hjem. Samtidig vet vi at det er mye mobbing av overvektige, både barn og voksne, og at vi har et veldig kroppsfiksert samfunn. Blant annet gir dette samfunnet seg utslag som at omtrent halvparten av landets 15 år gamle jenter slanker seg, eller har gjort det. Mange starter allerede i 11-års alderen, og dét ofte helt uten at de har et vektproblem. Problemet sitter heller i hodet.


Jeg er uenig i veldig mye av det Erna og Høyre står for - og har til og med fått det med meg(!) At en politiker skal tåle mye, det er klart. Men det får være grenser. Det handler om folkeskikk, respekt og at vi alle har et ansvar for hva slags holdninger vi sprer rundt oss. Hvis folk ikke kan klare å forholde seg til en "overvektig topppolitiker" og partileder (forøvrig med mellom 10 og 18 prosent på målingene), hva da med med overvektige lærere, for å ta en tilfeldig valgt yrkesgruppe som er avhengig av respekt? Hva slags signaler sender Ringdal ut til overvektige barn, som allerede sliter nok? Hva tenker en som har lyst til å delta i demokratiet og bli politiker, men som sliter med vektproblemer? Vil vedkommende tørre å hive seg på - og særlig hvis det er en kvinne?


Kvinners kropper utsettes fortsatt for et mer granskende og nærgående blikk enn menns kropper. Kvinnekroppen kan brukes i hersketeknikker, for å ufarliggjøre og latterliggjøre. En manns runde mage kalles gjerne pondus. En kvinnes mage kalles manglende kontroll. Vet ikke Kjell Terje Ringdal at endel av sylfidene som beveger seg rundt i samfunnet overhodet ikke har kontroll, men at hver eneste dag preges av tvangstanker knytta til mat og kropp?


Vi bør ta et oppgjør med det kroppstyranniet som gjør at folk ikke tør å synes, at barn hater seg selv, at mødre snakker nedsettende om kroppen sin og at ungdom til slutt må be om psykologhjelp for ikke å klappe sammen - mens kosmetiske kirurger og TV Norges eiere gnir seg i hendene og ler hele veien til banken. Da må velmenende PR-rådgivere tenke seg om en gang til før de absolutt "må si det ubehagelige". Det er ikke alt som MÅ sies. Noen tanker bør absolutt forbli nettopp det; tanker.




Til debattantene på sida mi:


Takk til dere som tar til motmæle mot den stakkars anonyme feigingen som ikke har det så godt med seg selv. Jeg håper vedkommende får det bedre snart. Til karakter - og skoledebatten: Det viktigste er å gi elevene noe å strekke seg etter hele tida, gjennom fyldige og forståelige tilbakemeldinger og samtaler med lærerne. Derfor trengs det flere lærere, og færre elever per lærer. I tillegg er det viktig at alle barn får oppleve mestring, og får selvtillit og lyst til å lære mer. Karakterer kan ta fokus vekk fra læring, samtidig som det kan bli ødeleggende for nysgjerrighet og godt læringsmiljø. De svakeste kan oppleve karakterer som et stort nederlag, men husk også at endel av de flinkeste kan få et kjempepress på seg fra altfor ung alder. Har som sagt vært på flere helsestasjoner i det siste, og de superflinke (jentene) får ofte problemer som følge av altfor store krav til seg selv. Her spiller også karakterer en stor rolle. Jeg har forøvrig aldri vært skolepolitisk talskvinne i SV.

Ungdom og helse

På vei til Helsestasjonen for ungdom på Nøtterøy. De har psykologtjeneste - hurra! I Larvik skal vi både møte helsestasjonen for barn og for ungdom, samt snakke med en tidligere masterstudent som intervjua elever ved Thor Heyerdahl skole om deres psykiske helse. Gleder meg!

P.S. Heia norske rektorer som slakter Frps (og Høyres!) forslag om karakterer fra 5. klasse på barneskolen. Hvorfor tror de folka at det ikke er mulig å lære noe uten å sette et tall på resultatet? Som en rektor sa: Karakterer kan tvert imot fjerne fokuset fra læring, og heller ta fra barna motivasjonen. Læring er en prosess, nemlig! Må løpe.

Spørsmål og svar på tb.no

Da er jeg ferdig med å svare leserne. Jeg rakk dessverre ikke å svare alle, fordi det var stor pågang - heldigvis. Over 70 spørsmål! Hadde egentlig bare en time, men satt ganske mye over tida. Håper folk ble rimelig fornøyde, selv om jeg ikke fikk tid til alle. Les spørsmål og svar her.

Nå sitter jeg og forbereder meg til skoledebatt i Sandefjord i kveld. Her skal jeg bl.a. møte Frps skolepolitiske talsmann, som i et intervju med NRK Vestfold sammenlikna skoledrift med å drive bensinstasjoner. Tidligere har jeg hørt Carl I. Hagen sammenlikne barnehager med skobutikker, og Siv Jensen har nylig sammenlikna sykehusdrift med telekommunikasjon. Da skorter det på forståelse for at offentlig sektor, som skal ta vare på alle og gi alle muligheter og trygghet, faktisk ikke kan drives etter prinsipper fra næringslivet. Helse og skole er ikke, og bør ikke drives som, butikkvirksomhet.

Ellers er det utrolig moro med meningsmålingene i Vestfold om dagen. I dag har vi to målinger som viser at SV både har sjans på fast mandat og i høyeste grad på utjamningsmandat. Sist mangla vi 136 stemmer for å få fast mandat. Jeg håper de som er i tvil gir oss sin stemme, for å sikre størst mulig kraft i forhandlinger med rødgrønne partnere. Om miljø, likelønn, lærerløft, makspris på SFO, høyere sosialhjelp og en tannhelsereform. Og ikke minst: Vestfoldbanen!

Skolebesøk!

Kristin Halvorsen, Utdanningsforbundets Tine Stendal (leder i Vestfold) og flere av oss fra Vestfold SV besøkte Mosserød skole i Sandefjord i dag. Vi ble kjempeimponert! Makan til disiplin, ro og orden har vi sjelden sett. Ungene satt som tente lys i nyoppussa lokaler hvor sko var forbudt og lærerne hadde utvikla egne metoder for å få ro i klasserommet. Eller "basene", som det heter der. Vi besøkte også SFO, som var organisert ganske likt som det vi i SV ønsker.

Budskapet fra Kristin: Vi har fått til en barnehagerevolusjon, som har kosta 12 milliarder kroner. Nå vil vi gi alle barn en gratis time SFO hver dag, med makspris på 1750 kroner og krav til kvalitet og pedagogisk ledelse. Alle skal få leksehjelp, et måltid mat og fysisk aktivitet. I tillegg vil vi endre opplæringsloven, og sikre nok lærerressurser i grunnskolen: Maks 15 elever per lærer opp til 7. trinn og maks 20 elever opp til 10. trinn. Til sammen vil dette koste omtrent 3,5 milliarder kroner. Småpenger, nesten, hvis vi tenker på hvor viktige tiltak dette vil være. De barna som har gått i SFO gjør det nemlig bedre på skolen enn de som ikke har gjort det. Og flere kvalifiserte lærere gjør det lettere å gi tilpassa opplæring til alle barn. I tillegg vil vi gjøre skolen mer praktisk, og gjeninnføre valgfagene på ungdomsskolen.

Dagens aktiviteter

Kort referat fra i dag: 1. Besøk hos Steinerskolen, takk til elever, lærere og foreldre for god dialog. Vi fikk nyttige innspill og spennende diskusjoner. 2. Lunsj med leder for krisesenteret i Vestfold, Heidi Tanum. Hun er et rivjern av ei dame, veldig dyktig og varm, engasjert og klok. Stolt av at vi har deg i Vestfold! 3. Debatt om voldsofre i Tønsberg. Jan Akerholt, pappaen til Janne som ble drept med over 90 knivstikk, tok initiativet til dette. Justisdepartementet sto for det praktiske. Mange fortalte sine historier - sterke historier. Jeg snakket lenge med flere som var opptatt av etterlatte barn sin situasjon, forholdet til barneloven, samvær og barnevernet. Et barn var drept, og en mor. Fem barn var igjen i den ene saken. Familievernkontoret i Sandefjord fikk gode skussmål. Mye bra har skjedd i Vestfold, men vi har en lang vei å gå fortsatt. Kunnskap hos hjelperne, informasjon til ofre og pårørende, hjelpere som snakker sammen, innskjerping av meldeplikt, fjerning av tabuer - alt dette må vi gjøre noe med. Blant mye, mye mer. Takk til alle som bidro, jeg lover å stå på som best jeg kan.

Høyreskolen og pøbelskolen

I kveld skal jeg delta på Pøbelseminar i Oslo. For noen år siden møtte jeg bakeren Eddi Eidsvåg, som jobba hardt for å få ungdom til å skjønne at de er verdifulle og kan bidra positivt til samfunnet. Han tok inn såkalte "pøbler" (betyr eg. folkelig) i sitt bakeri, og mange fikk både arbeidsvilje og tro på seg sjøl på grunn av måten de fikk tillit og ansvar på. Dette har han tatt videre i det som kalles Pøbelprosjektet, og i dag er det samling med pøbler i Oslo. Hensikten er å vise de som kanskje har slutta å tro på det, at de er bra nok.

Jeg husker som om det var i går at jeg var på besøk på Stovner politistasjon, hvor jeg fikk snakke med alle som jobber med ungdom på Stovner. Helsesøsteren fortalte at i en samtalegruppe de hadde starta på skolen for utagerende ungdom, så måtte alle leite i hukommelsen for å finne en episode hvor voksne hadde vært ålreite med dem. Noen kunne ikke komme på en eneste en.

Leser nå at Høyre ønsker seg en skole med karakterer fra 5. klasse og opptak til ungdomsskolen. Noen på landsmøtet ønsker at barn skal kunne "dumpe" på barneskolen. Hva med å tenke seg at barn som ikke får til å lære å lese/skrive/regne kan a) ha andre talenter, som må oppdages av dyktige lærere, b) ha trøbbel hjemme, som slår ut i konsentrasjonsvansker, c) ha behov for tettere oppfølging av lærere med tid, og ikke nødvendigvis en karakter som enten ikke sier så mye om prestasjoner, eller som kan frata et lite menneske selvtilliten. Har vi ikke kommet lenger i vårt samfunn?

Jeg gleder meg til Pøbelseminaret i kveld. Skulle bare ønske at hele Høyres landsmøte også var der.

P.S. Jeg var sjøl skoleflink, og er enig i at det er behov for å gi flere utfordringer til de skoleflinke. Men en karakter sa meg ingen ting, jeg ønska grundige tilbakemeldinger og stadig nye utfordringer. Endags-eksamen var bare tull, jeg kunne pugge meg til toppkarakterer og håpe på en god dag, men glemte fort etter eksamensdagen. Vi trenger bedre verktøy, ikke mer av det samme!