onsdag 29. september 2010

På tide med Robin Hood-skatt

I dag deltar tusenvis av mennesker i en europeisk aksjonsdag mot økonomiske innstramminger i EU grunnet finanskrisen. Et av dagens hovedkrav er innføring av finansskatt.

Finansskatt, også kalt valutaskatt, bankskatt og Tobinskatt – eller Robin Hood-skatt, er en rettferdig skatt fordi man skattlegger finanssektoren, som er tilnærma avgiftsfri i dag. Mens det er moms på handel med alle varer og tjenester, er finanshandel skattefri. Valutaskatt vil også skattlegge de som fra før har mest. Det vil også dempe spekulasjon.

Derfor er jeg glad for at Norge er pådriver internasjonalt for en innføring av finansskatt. På et FN-toppmøte i New York nylig gikk Norge sammen med Frankrike, Spania, Brasil, Belgia og Japan aktivt inn for finansskatter.

Det er etter hvert mange som støtter dette kravet. Under det samme FN-møtet, varslet Frankrikes president Nicolas Sarkozy at han vil ta opp spørsmålet om skatt på finanstransaksjoner når han overtar presidentskapet for G20-landene neste år. Fagbevegelsen, både i Norge og internasjonalt støtter innføring av finansskatt. Det samme gjør finanskriseutvalgets leder Jon M. Hippe. Og Ungarn har allerede vedtatt finansskatt. Forrige uke gikk min kollega på Stortinget, Alf Holmelid, og Nordisk råd inn for en nordisk skatt på finanstransaksjoner, og at de nordiske regjeringer skal ha en felles offensiv for å få en slik skatt innført internasjonalt. Forslaget skal behandles på Nordisk råds sesjon 1. – 4. november på Island. Her blir også alle nordiske statsministere og finansministere osv til stede.

Finansskatt vil nok også møte motstandere, blant Høyrefolk og i finansnæringen. Det viktigste er at skattebyrdene er rettferdig fordelt. Det er et viktig premiss for at vi skal ha en velfungerende velferdsstat.

fredag 24. september 2010

Uka oppsummert

Fra komitereisen min med finanskomiteen til London og Paris denne uka, kan jeg oppsummere med følgende:
- finanskrisa preger Europa, og store kutt vil ramme folk flest
- mange er svært misfornøyde med at de som forårsaket krisen i stor grad slipper kutt, mens de som er uskyldige må betale kostnadene
- det er ikke bare i Norge eliten truer med utflagging. I London er dette en stor sak
- flere har fått øynene opp for verdien av likestilling, også for økonomien. OECD (i Paris) ser nå nærmere på dette, og er blitt opptatt av hvordan velferdsordninger og skatteregler kan oppmuntre kvinners deltakelse i arbeidslivet
- sosial rettferdighet og utjamning er fortsatt ikke spesielt anerkjent som viktig for et lands utvikling og velstand, til tross for omfattende dokumentasjon
- kravet om sk. "Robin Hood-skatt", Tobin-skatt eller finansskatt, har fått mer vind i seilene. Norge og Erik Solheim har gjort en kjempejobb i FN for å få fart på dette
- det er streik, som vanlig, i Frankrike - og trafikkaos i London:-)

(Forøvrig er jeg letta over at Oslo SV gikk imot å etablere et kommunalt ordenspoliti! Se tidligere innlegg).

God helg!

torsdag 23. september 2010

Arven etter Thatcher

Denne uka har jeg besøkt London, sammen med Stortingets finanskomité. Frp-leder Siv Jensen besøkte nylig samme by, og hadde et begeistret møte med sitt store forbilde, tidligere statsminister, Margareth Thatcher. Det er vanskelig å forstå denne beundringen. Arven etter Thatcher er et Storbritannia som sliter med store sosiale ulikheter. Sammenliknet med Norge sliter landet med større barnedødelighet, flere tenåringsgraviditeter og selvmord, mer fattigdom og lavere tillit mellom folk. Er det dette som er Siv Jensens forbilde?

Thatchers politiske prosjekt kan oppsummeres som skattekutt og frihet for de rikeste, velferdskutt og tvang til de fattigste, og sterk nasjonal styring på bekostning av lokale myndigheters velferdstilbud. Slik forandret hun Storbritannia:

Eksplosjon i arbeidsledighet

I Thatchers to første år i regjering økte arbeidsledigheten fra 1 til 3 millioner briter. Dette sliter Storbritannia fremdeles med, med en arbeidsledighet i dag på om lag 10 prosent. Kjernen i Thatchers økonomiske politikk var et enøyd fokus på lav inflasjon, uavhengig av konsekvenser for arbeidsledigheten – såkalt monetarisme, som ga grobunn for arbeidsledigheten. Dette står i skarp kontrast til dagens norske rødgrønne regjering som har lykkes med å holde arbeidsledigheten i Norge lav gjennom finanskrisen, med et nivå under 4 prosent.

Sanering av sosial boligbygging

Mellom 1979 og 1995 ble over 2 millioner kommunale leiligheter solgt, og bare en brøkdel av leilighetene erstattet med nye leiligheter. Køene for å få sosialbolig har vokst voldsomt. I 2009 sto nesten 2 millioner familier som sto i kø for å bli tildelt sosialbolig fordi de ikke har råd til å kjøpe.

Endringen skyldes det såkalte "Right to buy"-programmet; Personer som bodde i kommunale boliger fikk rett til å kjøpe leiligheten, med betydelig statlig subsidier. Programmet var populært blant dem som bodde i leilighetene og hadde råd til å kjøpe, men skapte svært lite hyggelige bomiljøer for dem som ikke hadde råd til å kjøpe, og for dem som siden har forsøkt å komme seg inn på boligmarkedet.

Begrunnelsen for programmet var todelt: Redusere kostnader i kommunene for å begrense det offentlige forbruket mest mulig, og skaffe støtte blant dem som fikk anledning til å kjøpe. "Right to buy"-programmet har skapt langt større sosiale skillelinjer mellom dem som eier og dem som leier. Alle med normal jobb har kjøpt, mens de gjenværende kommunale boligene bebos av svært utsatte grupper.

Knuste fagforeningene

Gjennom sin knallharde linje mot fagforeningene som organiserte kullgruvearbeiderne, ble fagforeningenes makt i Storbritannia sterkt redusert.

Kutt i støtte til unge, arbeidsløse

Thatcher innførte Youth Training Scheme (YTS), et tilbud til 16- og 17-åringer som verken var i jobb eller utdanning. Tilbudet ble kombinert med fjerning av rett til økonomisk støtte. Dette var et tydelig ideologisk valg der man skulle skille mellom verdige og uverdige trengende.

Storstilt skattelette til høytlønte

I 1988-budsjettet ble høyeste skattesats redusert fra 46 til 40 prosent, til stor glede for landets rikeste. Dette ble finansiert gjennom økning i momsen som alle betaler.

Budsjettkutt i offentlig sektor, særlig lokalt

Velferdstilbudet lokalt ble dramatisk redusert gjennom Thatchers år ved makten, jf. omtale av boligpolitikken ovenfor. Det skjedde gjennom kutt i budsjettene og nasjonale pålegg som begrenset handlefriheten. I dag er de lokale myndighetene i Storbritannia nesten uten mulighet til å ta seg av dem som trenger hjelp i et lokalsamfunn.



Jeg er også intervjuet i Dagbladets papirutgave i dag om denne saken.

mandag 20. september 2010

Trist dag

Så har det altså skjedd i Sverige også. Et parti med nynazistiske røtter har havna på vippen. Nok et land er dermed innhenta av den europeiske trenden der ekstreme høyrepartier går fram ved å spille på frykt og nasjonalistiske strømninger i folket. Det er grunn til å ta dette veldig alvorlig.

Jeg mener det er grunn til både å trekke fram flere forhold som forklaring på framgangen for de ekstreme høyrepartiene: Økte sosiale forskjeller mellom folk i Europa, massearbeidsløshet og mer utrygge forhold på arbeidsmarkedene bidrar nok endel. Generell frykt for islam og muslimer er fortsatt viktig og en enkel streng å spille på for politikere som vil gjøre seg populære. I tillegg tror jeg mange innbyggere opplever stor avstand mellom folket og politikerne, noe som forsterkes av den politiske dynamikken i EU: Stadig tettere integrasjon og flytting av makt bort fra nasjonale demokratiske arenaer betyr at avgjørelser ikke lenger tas i organer som tross alt både er enklere å forstå og å nå for innbyggerne, dersom man ønsker å påvirke politikken.

Seinere i dag reiser jeg til London med finankomiteen på Stortinget. Der skal vi, blant mye annet, møte britiske parlamentarikere. I Storbritannia gjorde BNP, British National Party, i fjor sitt beste valg noen sinne. Jeg håper på noen gode diskusjoner både om dette, om finanskrise, markedsliberalisme og sosial ulikhet. Seinere i uka skal finanskomiteen til Paris, hvor vi møter OECD. Frankrike er interessant av mange grunner, høyst aktuelle er saker som utvisningen av sigøynere/rom-folk og krav om finansskatt/Robin Hood-skatt.

Jeg gleder meg til turen, men gruer meg til å være borte fra babyen min. Det blir første gang jeg overnatter borte fra ham , og fire netter i slengen er jo ikke akkurat en forsiktig start. Men: Det kommer garantert til å gå bra, han har jo pappan sin her!

Tar med PCen og håper på å få tid til litt blogging fra EU.

torsdag 16. september 2010

Larvik


Skal på møte i Miljøverndepartementet om trafikksituasjonen i deler av Larvik, og fremme Vestfold SVs ønske om å lage en større tunnel enn man har planlagt fra Vegvesenets side. Deretter tar jeg toget nettopp til Larvik, hvor Vestfold SV skal ha representantskapsmøte. Spenstig og spennende tema for møtet, syns jeg:


"Sex, Sharia og kvinner i islamsk historie".

Innleder er forfatter Mariwan Halabjaee, "irakisk kurdistans Salman Rushdie". Halabjaee nytolker Koranen og er et yndet hatobjekt for fundamentalister.


I Larvik kommunestyre har vi gleden av å være representert ved en svært flott kvinne, nemlig Hiam al-Chirout. Hun har en veldig spennende bakgrunn, er tøff som få og ble kåret til Årets Innvandrerkvinne av Utrop. Heia deg!

onsdag 15. september 2010

Lytt til Arne Johannessen

De som er usikre på hva de skal mene om lokalt politi, bør i denne saken lytte til lederen av Politiets Fellesforbund (PF), Arne Johannessen. Han understreker det prinsipielle i saken, nemlig at "her dreier det seg om et grunnleggende prinsipp om hvem som skal ha ansvaret for ordensmakta". Og videre: – Argumentene og begrunnelsene for at debatten er kommet, er ikke vanskelige å forstå. Når publikum opplever at de får for liten hjelp er det naturlig å reagere med frustrasjon. Men mitt ankepunkt er at det ikke blir mer ressurser av å opprette to separate politisystem. Det eneste man oppnår er mer byråkrati.

Jeg er helt enig med PFs leder i denne saken. Dette er ikke et Oslo-spørsmål, men et nasjonalt anliggende og et prinsipielt anliggende. Får Oslo et eget kommunalt politi, vil også andre kommuner kunne kreve dette. Det betyr i såfall at vi får et todelt politi, med de konsekvensene dette vil få for kvaliteten:

– Vi ser nå at land som Spania, Belgia og Italia diskuterer å gå motsatt vei, og å samle det lokale og statlige politiet under én ledelse fordi systemet ikke har vært noen suksess. Det skapte to politistyrker som ikke helt visste hva den andre drev med, og splittet polititjenesten i stedet for å samle den, sier Arne Johannessen. Jeg er enig.

Jeg forstår Per Østvold og Thor fra SV som i kommentarfeltet gir uttrykk for frustrasjon over situasjonen i Oslo, og som lurer på hva vi skal gjøre med vekternæringa. At vi har et problem, må imidlertid ikke gjøre oss så desperate at vi går for en dårlig løsning. Det er mye som kan gjøres med måten politiet jobber på, lytt bare til Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum (PKF). De jobber for følgende:
  • Å sette økt fokus på "nærpoliti" som modell for organisering av polititjenesten i Norge
  • Å bidra til å gjøre problemorientert politiarbeid til en sentral arbeidsmetode innen forebyggende polititjeneste
  • Arbeide for opprettelse av øremerkede stillinger/avsnitt/seksjoner for forebygging av barne- og ungdomskriminalitet i alle driftsenheter
  • Jobbe for at flest mulig norske kommuner skal etablere SLT-samarbeid (SALTO i Oslo
  • Være en støttespiller for frivillige aktører i det kriminalitetsforebyggende arbeidet
  • Bedre Politihøyskolens undervisningstilbud innen forebyggerfaget, særlig på grunnutdanningen

Jeg vil supplere med følgende:

  • Sørg for at politiet i større grad kan dra nytte av seniorene sine

Svaret på Oslos og mange andre kommuners utfordringer, mener jeg til dels ligger i hvordan politiet og andre viktige aktører jobber i dag. Jeg mener erfaringene fra familievoldsfeltet viser at det bør være rom for større grad av politisk styring av politiet. Her skiller Arne Johannessen og jeg lag. Politiet bør utfordres på hvorfor de stadig nedprioriterer forebyggende arbeid og gir status til mer "machoprega" politiarbeid. Det betyr også at Justisdepartementet og Politidirektoratet må gå i seg selv.

Nei til kommunalt politi

Oslo SV diskuterer i disse dager hvordan vi skal få en tryggere hovedstad. Det er en veldig viktig diskusjon, det skjønner alle som bor i denne byen. Folk spør seg ofte hvor politiet befinner seg, og politiet lurer på det selv innimellom. Oslo SV reiser prisverdig diskusjonen om hvordan politiet kan bli mer synlig og nærværende og - ikke minst - hvordan vi kan få erstatta "betal-politiet", nemlig vekterbransjen, med et demokratisk og gratis organ. I den forbindelse har deler av Oslo SV gått inn for å etablere et kommunalt ordenspoliti, med kortere utdanning enn det ordinære, statlige politiet. Dette mener jeg er feil, og jeg skal forklare hvorfor:
  • Prinsipielt: Politiet er samfunnets maktapparat og bør være under nasjonal kontroll, med tydelig ansvar.
  • Styring og helhet: Det er vanskelig nok å få politiet til å samarbeide på tvers av politidistrikter, om vi ikke i tillegg skal innføre flere nivåer. Vi trenger mer samordning og helhet, ikke mindre.
  • Politifaglig: Politiets oppgaver lar seg ikke enkelt dele inn i "ordensoppgaver" vs. "etterforskning, etterretning osv". Som SVs bystyregruppe skriver (de er imot kommunalt politi): "Det som tilsynelatende kan være et ordensproblem, kan reelt sett være den synlige toppen av tung kriminalitet". Dette er et veldig viktig argument.
  • Status: Vi bør aktivt jobbe for å styrke statusen til det forebyggende arbeidet i politiet. Det forebyggende arbeidet handler i stor grad om tilgjengelighet, synlighet og innhenting av informasjon i førstelinja, og vil derfor ofte tilligge ordenspolitiet. Det er en tung nok jobb som det er å heve statusen til dette arbeidet. Å la et lokalt politi med kortere utdanning og (trolig) lavere status, vil gjøre dette arbeidet enda tyngre.

Hva bør så gjøres i stedet? Mye må gjøres, og veldig mye bra er sagt i dokumentet fra Oslo SV (se over). I bunn og grunn handler dette om de store klasseforskjellene i hovedstaten, som dagens byråd har forsterka med sin usosiale politikk. Sammenhengen mellom sosial ulikhet og kriminalitet er vel dokumentert. I tillegg vil jeg foreslå noen konkrete grep:

  • Bygge videre på fotpatruljene/seniorpolitiet, som er synlige i folks nærmiljø
  • Flere lokale politiposter der folk bor
  • Styrke (og styre) satsinga på det forebyggende arbeidet i politiet, inkludert arbeidet mot familievold. Analyser av hvor, når, av og mot hvem kriminaliteten foregår (såkalt problemorientert politiarbeid), må danne grunnlaget for politiets arbeid
  • Strengere skjenkepolitikk
  • Nasjonalt lovverk som pålegger samarbeid mellom barnevern, politi, skole, barnehager, helestasjoner/helsesøstre, PPT. Lær av Sagene og Stovner!
  • Sikre innsyn i parker, bedre belysning, bedre renovasjon (joda, sånt virker) og bytte ut næringsbygg i sentrum/langs Akerselva med boliger som folk kan bo i - der dette er mulig
  • En ny boligpolitikk for Oslo; nei til kommunale "ghettoer", hospits og oppsamling av kommunale utleieboliger i deler av byen. Særlig må barn slippe å bo steder som dette
  • Bedre rusomsorg
  • Styrke utekontakten og natteravnene
  • Raskere uttransportering av kriminelle asylsøkere
  • Bedre tiltakene overfor gjengangere
  • Vurdere strengere lovverk for vekterbransjen

tirsdag 14. september 2010

Et sitat og en anbefaling

Dagens sitat har sikkert vært framført av mange. I går ble det brukt med sedvanlig engelsk ironi da Richard Wilkinson innleda under Velferdskonferansen på Folkets Hus (pay the rich more and they work more, pay the poor less and they work more), men har så lenge jeg kan huske vært et spørsmål SVs rettferdighetsforkjemper nummer 1, Karin Andersen, har stilt til høyresida - selvsagt uten å få svar:

Hvorfor tror dere at de rike må bli rikere for å yte sitt maksimale, mens de fattige må bli fattigere?

Jeg tror ikke vi får noe svar i dag, heller, så vi går like godt videre til dagens anbefaling, som strengt tatt burde stått her på fredag. Men noen ganger er det bare sånn at tida flyr og man får ikke tid til å lese avisene grundig før etter noen dager. Jeg fikk først tid til fredagens Aftenposten i går kveld, men kjenner meg fortsatt oppglødd av forfatterens klokskap: Oljen kan vente, av økonomiprofessor Kjetil Storesletten. Les og bli glad:-)


mandag 13. september 2010

Velferd, KrF og Frp


To ting i dag: For Velferdsstaten arrangerer viktig konferanse om velferdsstatens framtid, på Folkets Hus i Oslo. Les også kronikk og kommentar i Klassekampen om hvordan private, kommersielle aktører gjør big business av fellesskapets skattekroner på viktige områder i samfunnet. Noen plasserer overskuddet i skatteparadiser, som er et yndig sted å plassere penger hvis man ønsker å unngå skatt og/eller hindre innsyn i hvordan pengene er tjent (Økokrim er ekstremt opptatt av dette, naturlig nok).

Det andre er: KrFs nestleder, Inger Lise Hansen (fra samme fylke som meg - Vestfold), som i helga har sendt en invitt til Frp om regjeringssamarbeid. "Vi trenger en ny ideologisk kurs for landet", sier Hansen. Hva slags kurs?
Jeg skrev nylig om Frp-leder Siv Jensen som har Margaret Thatcher (og Ronald Reagan) som sitt store forbilde. Det, sammen med Frps programmer, kan gi en pekepinn på hva vi kan forvente. Svekkelse av fagbevegelsen, mer privatisering (av skole, helse, eldreomsorg, barnevern, rus), sterk svekkelse av miljøpolitikken ("klimaproblemet er ikke menneskeskapt"), dramatiske kutt i bistanden og enda større negativt fokus på innvandrere og flyktninger, en mindre solidarisk og forebyggende alkoholpolitikk, større helseproblemer i byene som følge av lavere bensin - og deselpris kombinert med dårligere kollektivtrafikk, skatteletter som vil gi større klasseskiller og mindre til velferd, avvikling av den offentlige likestillingspolitikken, fjerning av maksprisen i barnehagene, mer bruk av midlertidige stillinger, store kutt i landbruket osv. osv.
Noen tror at ideologiene er døde i Norge. Noen tror at det ikke er forskjell på partiene. Det er langt fra virkeligheten. Hvis Krf nå velger å støtte et mørkeblått regjeringsalternativ, vil sjansene øke for at dette blir resultatet etter neste valg. I såfall vil Krfs nestekjærlighet settes på store prøver. Jeg lover at det ikke skal skje uten kamp.

lørdag 11. september 2010

Maggies magiske medisin

Leser dagens papirutgave av Dagbladet. Siv Jensen har endelig møtt sitt store forbilde, Margaret Thatcher (Ronald Reagan er nest høyest på forbilde-lista), og er fra seg av glede. Siv sier noe vi bør merke oss: At Thatchers reformer fortsatt har stått seg i Stortbritannia.

For de som vurderer å stemme fram en norsk regjering av H og Frp: Sjekk først hva som skjedde i Storbritannia på 80-tallet. Privatisering, kutt i velferd og enorme skatteletter til de rikeste ga voldsomme forskjeller mellom folk som består den dag i dag.

Boka The Spirit Level - why equality is best for everyone dokumenterer bl.a. et skremmende stort omfang av sosiale problemer som skyldes de store sosiale ulikhetene i landet: Dårlige levekår for barn, urovekkende omfang av tenåringsgraviditeter, høyt antall drap/store kriminalitetsproblemer, lavere levealder m.m.

Er det disse problemene du bejubler, Siv?

fredag 10. september 2010

Strålende bursdagsfest

Starta dagen med møte med Folkets Strålevern, om elektromagnetisk stråling og behovet for en føre var-politikk. Særlig opptatt av tillatte grenseverdier for stråling fra mobilmaster pluss det faktum at mange skoler innstallerer trådløse nettverk i klasserom. Viktige innspill fra tøffe damer som sikkert er vant til å bli latterliggjort. Det skjedde med de som advarte mot tobakkssskader, de som advarte mot amalgam og de som advarte mot blyholdig bensin - bare for å nevne noe. Til slutt fikk de likevel rett.

Om ti min starter SVs landsstyremøte, om ny uføretrygd, barnevernets framtid m.m. Øverst på plakaten i dag står imidlertid feiring av partileder Kristin Halvorsen. Hun ble 50 år 2. september og fortjener noen heidundrandes taler. Kanskje våger noen til og med å gi en gave eller to. Må løpe!

P.S har du noen hilsener til Kristin, kom med dem.

torsdag 9. september 2010

Boligjakt og sånn

Dagen i dag har gått med til mye forskjellig, inkludert møte med Revisorforeningen om fortsatt revisjonsplikt for selskaper med under 5 mill i omsetning (viktigere sak enn det kanskje høres ut), forsøkt å sette meg inn i Facebooks mange irrganger (ja, det er helt sant: Jeg har aldri vært på facebook før. Tror jeg bare ikke har orka tanken på enda en tidstyv, og det spørs vel om jeg kommer til å bruke den så himla aktivt. Men for all del - bli min venn!), planleggingsmøter og intervju med NRK TV om at Stein Erik Hagen m.fl. ser for seg at vi skal fjerne formuesskatten ("Jeg skjønner godt at Hagen gjerne vil ha 14 mill i skattelette per år, men det er ikke aktuelt å gi de aller rikeste milliardærene enorme skatteletter og i praksis null i skatt, mens vanlige folk må betale til spleiselaget velferdsstaten").

Nå skal jeg snart ut for å gå på nok en boligvisning, men har ingen illusjoner om at vi skal lykkes denne gangen, heller. Nesten alle boliger går skyhøyt over prisantydning, og jeg hører nesten daglig ekspertene snakke om et rødglødende boligmarked. Dette blir et viktig tema for oss i finanskomiteen også utover høsten. En av de viktigste sakene for oss som var i 20-åra da vi kom på Stortinget, var boligpolitikken - ikke minst at ungdom må ha mulighet til å skaffe seg et rimelig sted å bo. I dag er det verre enn noen gang, og boligmarkedet gjør oss alle til spekulanter. Det er et stort behov for sosial boligbygging, og vi bør se på hvordan regelverket fungerer på boligområdet, inkludert om bankene låner ut for mye. Vi må for all del unngå nye bobler som kan sette økonomien over styr for folk. I mellomtida får jeg traske videre til nye og gamle jaktmarker.

onsdag 8. september 2010

Ny blogg, nye muligheter

Jeg mista plutselig litt piffen på bloggfronten, og tenkte at en ekstrem make-over vil gjøre susen. Derfor denne nye looken som jeg håper dere vil like. Jeg har også endelig kommet meg på twitter, ikke verst! Må innrømme at det å ha en liten baby gjør det mindre attraktivt enn før å sitte på nettet. Håper på forståelse og tilgivelse. Så til dagens tekst:



Kvinnepanelet har rett

Menn som har utsatt partneren for vold, må nektes samvær med barna, selv om det ikke foreligger noen dom.

Dette mener Kvinnepanelet (les begrunnelsen her). Dette kan virke drastisk og i strid med grunnleggende rettssikkerhetsregler. Men det kan gjøres på en fornuftig måte.


Jeg hospiterte en uke hos Barnevernet på Sagene for noen år siden. Det ble soleklart for meg at dagens regler ikke i tilstrekkelig grad beskytter barn mot vold. Flere ganger fikk jeg se hvordan barnevernet er henvist til tilskuerplass i alvorlige saker der samværsforelder (også mor) er voldelig. Mange av disse omsorgsforeldrene tør ikke gå rettens vei for å få stoppa samværet.

Barnevernet har ikke myndighet til å gripe inn i samværssaker, selv ikke når det er snakk om vold mot barnet (eller mot omsorgsforelder, noe som er like ille for barnet). Barnevernet kan forsøke å få mor (det er som oftest mor) til å tørre å ta samværssaken til retten. I ytterste konsekvens må barnevernet evt. reise omsorgssak mot mor fordi hun ikke makter å beskytte barnet sitt. Dette kan vi og bør vi gjøre noe med.

P.S. En av mødrene jeg traff på Sagene hadde fem låser på døra, men måtte pent sende barnet sitt til samvær. Barnevernet kjente familien godt, og ville for lengst ha satt ned foten om de hadde hatt myndighet. Etterpå ville i såfall saken ha blitt prøvd for fylkesnemnda, og deretter evt. for en domstol. Klart det er mulig!