Nytt prinsipprogram i SV

SV skal få nytt prinsipprogram på landsmøtet til våren.

Kortversjonen av det nye forslaget er som følger:

• Dette er et fundamentalt grønt program, der miljøperspektivet gjennomsyrer alle områder i samfunnet.
• Programmet er et oppgjør med klasseskiller. Forskningen har nå dokumentert det SV lenge har sagt. Samfunn med stor ulikhet er dårligere samfunn å leve i. SVs viktigste oppgave i norsk politikk er å sørge for at Norge forblir et samfunn med små forskjeller mellom folk.
• Dette er et program for en frihetlig sosialisme. For frihetlige sosialister er personvern, religionsfrihet og ytringsfrihet like viktig som kampen for en universell velferdsstat.

Se SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, sin blogg for mer info.

God lesning.

Vær ærlig, Helge Lund

Statoil-sjef Helge Lund besøker Lofoten og Vesterålen i dag. Han bør være ærlig overfor nordlendingene.

Forrige gang Lund skulle nordover, var rett etter at boreriggen Deepwater Horizon sank i Mexicogulfen og forårsaket tidenes største oljekatastrofe. Statoil-sjefen avlyste da besøket sitt på grunn av ”frykt for feil fokus”.

”Nå bryter han tausheten”, skriver VG i dag: ”Konsernsjefen er nå i Vesterålen og Lofoten for å overtale befolkningen, politikere og lokal næring om at oljeutvinning i området er det rette". Lokkemiddelet? 2000 arbeidsplasser.

Når Helge Lund lover bort arbeidsplasser, vil jeg gjerne utfordre ham på et par punkter:

1. Kan han garantere at en oljekatastrofe lignende det i Mexicogulfen ikke vil hende i Lofoten?
2. Tør han være ærlig om risiko og begrensninger i beredskap i møte med befolkningen i nord?

Neste år skal Stortinget avgjøre om områdene utenfor Lofoten og Vesterålen skal få fortsette å være oljefrie. Da skal Forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten oppdateres. Dette er en stor og viktig politisk sak, og faginstanser har sendt fra seg tjukke rapporter med kunnskap om områdene. Rapportene viser at risikoen for at et stort utslipp skal skje, er liten. Men skulle det skje, vil konsekvensene være enorme. Mexico-gulfen viste verden hvor sårbare vi er mot det uforutsette, og at selv det utrolige kan skje. Også der underkjente oljebransjen og politikere hvilken risiko oljeutvinning kan føre med seg.

Til og med et mye mindre utslipp utenfor Lofoten og Vesterålen vil skade dagens næringer i lang, lang tid framover, og hindre nye, fornybare og langsiktige næringer i å etablere seg.

Områdene utenfor Lofoten og Vesterålen er langt nærmere kysten enn der Statoil har boret i 40 år. Naturen er mer sårbar, og en viktig gyteplass for torsken. Reiselivet er sterkt og voksende og de sier et stadig kreftigere nei til oljeboring. Deres virksomhet avhenger av naturen og fiskeriene.

Medienes fokus på Mexico-gulfen er selvsagt mindre nå. Men Helge Lund har ikke lov til å glemme det som har skjedd. Han har et soleklart ansvar for å snakke ærlig om risiko. Han vet at han ikke kan garantere at en ulykke ikke vil skje. Og han vet at det ikke fins den oljevernberedskap i verden som kan redde oss hvis ulykken skulle være ute. Tør du legge like stor vekt på det som på arbeidsplasser, Helge Lund?

I Hagens hode

Dagsnytt 18: Carl I. Hagen har gitt ut bok og fikk snakke lenge om sine visjoner for Norge. Det ga forsåvidt mange anledninger til å blogge, bl.a. kunne jeg ha kommentert hvordan Hagen (nok en gang) avblåser klimaproblemet, og at han (nok en gang) tar til orde for å daske barn som et ledd i oppdragelsen - i samme åndedrag som han refser innvandrerforeldre for å bedrive omsorgssvikt når de ikke snakker norsk hjemme med barna.

Jeg skal imidlertid nøye meg med å kommentere uttalelsene hans om sosial dumping. Hagen brukte i intervjuet mye tid på å beskrive hvor ille det er at vi ikke kan importere underbetalt arbeidskraft i et par uker, for deretter å sende dem ut igjen. Han irriterer seg over at det kalles "sosial dumping" når polakker og litauere jobber for mye lavere lønn enn norske arbeidstakere, fordi dette tross alt er et lønnsnivå som er bedre enn hva de er vant til i hjemlandet. Hagen er på en måte befriende ærlig. Det er få av hans kolleger fra høyrepartiene som ville sagt så direkte hvorfor de gikk imot regjeringas tiltak mot sosial dumping da vi stemte over dette i Stortinget. De nøyde seg med å uttale at tiltakene "hindrer konkurranse på lønn", men de ville ikke si hvem det er som må tåle å gå ned i lønn, eller at det er ok at arbeidsinnvandrere må jobbe for luselønn.

Faktum er at med H/Frp skal folk i utsatte bransjer, ofte med lav lønn fra før, måtte gå ytterligere ned i lønn for å kunne konkurrere med arbeidsinnvandrere. Bygg og anlegg, renhold, hotell og restaurant - her er det mange utsatte bransjer. På toppen av dette skal disse arbeidstakerne måtte tåle mer bruk av midlertidige stillinger, og normalarbeidsdagen skal avvikles. I Hagens hode er det helt logisk at arbeidsinnvandrerne skal kunne utnyttes av grådige arbeidsgivere som bare kan sparke dem ut når det ikke er bruk for dem lenger. Dette minner faktisk ganske mye om situasjonen i endel oljerike arabiske land, land man skulle tro Hagen ville kvie seg for å bli sammenlikna med.

Noen mener det ikke er forskjell på partiene. Jeg mener det er veldig stor forskjell. Ikke minst når det gjelder debatten om rettigheter i arbeidslivet, grunnleggende trygghet og hva som gir mennesker valgfrihet i det virkelige livet.

Vi får som regel reine ord for penga når Hagen snakker. Derfor er det verdt å gi den mannen en mikrofon.

Fedmedebatten

Fedmedebatten raser videre. Kari Jaquessons brannfakkel om feite som late, har fått fram reine mørkemannsholdninger mot overvektige. La oss kalle det vektisme.

Det antydes innimellom at syke arbeidstakere skulker og at uføre egentlig snylter på staten. Men det blir stort sett med antydningene, fordi de fleste ser at det ikke er pent å sparke folk som ligger nede. Sterkt overvektige mennesker, derimot, de er det bare å tuppe til. Vellykka, slanke og veltrente mennesker står nærmest i kø, uten tanke på at det å være sterkt overvektig faktisk for de fleste er en stor belastning. Stor nok til at de fleste ville ha gjort noe med det om det bare var så enkelt som de tynne vil ha det til. I tillegg til generelt nedlatende holdninger - skjulte og åpenlyse, er følgesykdommer vanlig og mange har vondt for å bevege seg.

Noen, som Kristian Fjellanger, SVs eminente valgkampsekretær og forfatter av boka Feit, mittt lkiv som tjukkas, har klart å gjøre noe med det. Fra å være sterkt overvektig, klarte han å slanke seg til normal størrelse (hva nå det måtte være). Forskjellen på ham og endel andre som har deltatt i debatten, er imidlertid at han åpent sier at dette klarte han, men det er ikke sikkert alle kan klare det. Dessuten, legger han til: "Jeg vet ikke helt om jeg vant over fedmen eller tapte mot skjønnhetstyranniet". Prisen han betaler er at han tenker trening, sunnhet og mat i større grad enn han egentlig kanskje har godt av. Kristian er befriende fri for fordommer og nedlatenhet overfor mennesker som ikke passer inn i det strenge kravet til vellykkethet og skjønnhet i vårt moderne Norge. I sterk kontrast til andre som har kastet seg på denne debatten, f.eks. Elin Ørjasæter i e24.

Under overskriften "Krenk meg, Kari Jaquesson", viser hun en total mangel på innsikt i hva dette handler. "Jo mer sånne som Kari Jaquesson plager oss, jevnt og trutt, jo større er sjansen for at vi unngår følgesykdommer (...). Det er ikke bare viktig for den enkelte å unngå fedme, det er også viktig for folkehelsa og nasjonaløkonomien", skriver Ørjasæter. Vel, jeg er finanspolitiker og opptatt av nasjonaløkonomien, men jeg vil sterkt fraråde at mobbing og krenkelser skal brukes som strategi mot overvektsproblemer i befolkninga. Heller et litt overvektig folk enn en kald nasjon uten innlevelse i folks liv.

Jo mer moralistisk samfunnet blir, jo verre blir det å være overvektig. Men det betyr ikke at folk slutter å være det. Det er nemlig et mangfold av årsaker til overvekt, årsaker som fortjener en større grad av ydmykhet fra debattantene. Vi vet at mange sliter med spiseforstyrrelser, psykiske problemer, tidligere krenkelser osv. Andre ønsker ikke å være endel av samfunnets konforme krav til vellykkethet, mens andre igjen innrømmer åpent at de er late eller veldig glade i mat. Uansett: Man skal være ytterst forsiktig med å fordømme andre for forhold man ikke aner noen ting om. Dessuten er det et sosialt perspektiv her: Overvekt rammer ikke blindt, det er også en klassemessig side ved dette.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal overse at manglende fysisk aktivitet og overforbruk av usunn mat skaper problemer for folkehelsa. Men jeg mener at vi har et ansvar for hvordan vi tar tak i problemet. Moralisme og privatisering av problemene, fører ikke fram. Det burde også lederen for helsekomiteen vite, for dette har vi forskningsmessig belegg for. Det er verken sånn at folk kan piskes til å ta ansvar eller at folk flest, som Ørjasæter påstår, gjør kyniske lønnsomhetsberegninger som får dem til å spise seg til diabetes 2 fordi velferdsstaten uansett betaler "gildet" med piller og operasjoner. Det som hjelper mot overvektsproblemer, er om vi tar politiske grep som organiserer samfunnet på en måte som forebygger overvekt, samtidig som vi slutter å være så fordømt moralistiske.

Debatten, slik dn har vært ført til nå, har bare som resultat at de tynne føler seg enda mer ovenpå, mens de tjukke føler seg enda mer som tapere. Imens kan Kari Jaquesson og andre slankeprofittører le hele veien til banken.

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med min gode venn og ekspert på spiseforstyrrelser, Runi Børresen, som jeg har enorm respekt for.

KrFs hykleri II

Klart jeg skal delta i debatten! Men i går hadde jeg møter og debatter fra morra til kveld og i dag har jeg ikke hatt mulighet før nå.

De negative kommentarene om kvinners umoral, er betegnende. Det er typisk for mange abortmotstandere å ha et moralistisk og foraktelig syn på kvinner som "ikke opptrer ansvarlig". Ofte blir de mer provoserte over kvinner enn over menn, selv om menn aldri i samme grad trenger å ta ansvar for konsekvensene. "Straffen" for uansvarlighet skal være å bære fram et barn. Stakkars barn, sier jeg. Før i tida, før abortloven i 1978 ga kvinner frihet, på linje med menn, ble slike barn ofte sett ned på - ganske særlig av de samme menneskene som var mest mot abort. Også kvinner som hadde vært utsatt for press, tvang eller regelrett voldtekt, ble ofte sett på som løsaktige, de kunne i grunnen skylde seg selv. Slik er det den dag i dag i en rekke land i verden. Jeg vil hevde at dette er mer regelen enn unntaket.

Det er veldig interessant å lese norsk kvinnesakshistorie, hva kvinner måtte finne seg i og hvor tøft det var å kjempe for retten til å bestemme over sin egen kropp. Det er også interessant å se at de som tradisjonelt har vært mot abort, også har vært negative til seksualundervisning og tilgang til prevensjon, særlig for ungdom. Paven er et godt eksempel fra nåtidas virkelighet.

I alle samfunn hvor abort er forbudt eller strengt regulert, er resultatet både at kvinner (de som har råd) enten reiser utenlands for å utføre aborten, eller at de utfører illegale og ofte farlige aborter. Omfanget av personlige tragedier med spebarnsdrap og selvmord er ofte stort, det samme er antallet uønskede barn. I boka "Kvinners helse på spill" av Berit Austveg, forteller forfatteren om da Romanias abortlov ble strammet kraftig inn under Ceausescu i 1966. Først økte fruktbarheten noe, deretter sank den igjen. Det dramatiske utslaget av politikken var imidlertid at den graviditetsrelaterte dødeligheten økte voldsomt. Mødredødelighetsratioen steg fra 20 per 100 000 levende fødte i 1965 til det femdobbelte (altså 100) i 1974, og til 150 per 100 000 i 1983. Da diktatoren ble styrtet, ble abortloven endret og resultatet var et voldsomt fall i denne dødeligheten.

Å late som at forbud mot abort, som KrF ønsker, ikke vil føre til at "strikkepinnene" kommer tilbake for de fattige, mens de rike vil oppsøke leger i andre land, er reinspikka fornektelse. Det går ikke an å forhindre abort, men det går an å forhindre uønskede graviditeter. Det er her vi må sette inn støtet - med tilgang til prevensjon, god seksualundervisning og rådgivning.

Noen reagerer på at jeg kaller KrF for hyklere. De tar jeg med knusende ro. KrFs hykleri beskrives enkelt slik: De sier de er opptatt av kvinners ve og vel, samtidig som de frykter det skal bli for enkelt å ta abort. Dette går ikke i hop. Er man opptatt av kvinners ve og vel, MÅ man gjøre det enklere, tryggere og mindre belastende å ta abort! Veldig mange syns det er tøft nok som det er å avbryte et svangerskap, det er ingen grunn til å gjøre dette mer belastende for dem. Selv de som ikke syns abortinngrepet er noen stor belastning, tror jeg ikke du vil finne mange som vil "bruke abort som prevensjonsmiddel", som noen hevder. Jeg har tiltro til at kvinner flest opptrer ansvarlig. Men det fins mange grunner til at kvinner blir gravide uten å ville det, ofte skyldes det like mye uansvarlige menn. Hva med å utfordre dem?

Til slutt: KrF vil ha "obligatorisk rådgivning" for de som ønsker å ta abort. Hvorfor skal kvinner måtte finne seg i slikt? En venninne av meg ble en gang gravid da hun var ganske ung. Det eneste rådgivningstilbudet som fantes, var Alternativ Til Abort i Norge (nå heter dette Amathea og har forandret seg en del, heldigvis). Hun fortalte meg hvor ille det var da hun kom inn i et lokale med bilder av nyfødte på alle kanter. "Takk for at jeg fikk leve", sto det på flere av bildene. Er det slik rådgivning vi vil ha? Jeg husker at KrF den gangen var sterke støttespillere.

(Til Vampus: Du er vel klar over at store deler av helsevesenet "alltid" har vært privat, med driftsavtaler med det offentlige. SV har aldri ment at vi ikke skal bruke fastlegene, private spesialister i gynekologi, psykologi, tannleger e.l. Derimot bør vi diskutere, som psykologene gjør, om ikke større deler av helsevesenet bør bli en del av det offentlige tilbudet. Antar du er dundrende uenig).

Hykleriet i KrF

Regjeringa vil gjøre det enklere og tryggere for kvinner å ta abort. Fram til i dag har kvinner måttet reise til sykehus for å få abortpiller. Et to-årig prøveprosjekt skal gi gynekologer utenfor sykehus rett til å gi oss pillen, om vi skulle trenge den. Dermed vil det bli enklere å ta abort for kvinner som bor langt fra sykehus. Det blir også enklere for de som ønsker å bruke en gynekolog de kjenner og føler seg trygg hos, framfor å måtte oppsøke noen de aldri har møtt, i et miljø som kanskje er fremmed - ofte med høygravide kvinner på alle kanter. Skulle tro dette var av det gode, siden det norske folk tross alt har gitt kvinner den fundamentale friheten det er å velge om de vil ha barn. Men nei, her protesteres.

- Det etiske aspektet knyttet til abort blir mer og mer fraværende, sier KrFs helsepolitiske talskvinne, Laila Dåvøy bekymret. Hun frykter at abortpillen havner på apotek, fortere enn svint. Antakelig vil Dåvøy hevde at hun ikke mener å ta omkamp om abortspørsmålet, det er ikke derfor hun protesterer. Hun er bare "bekymret". Men hva er hun bekymret for? At det skal bli for enkelt, for "behagelig" for kvinner å ta abort? Ja, det tror jeg.

Det var i de tider da Anita Apelthun Sæle gikk i gangene her at vi fikk reine ord for penga. Sæle ville antakelig sagt høyt og tydelig at KrF er imot abort, derfor er alt som gjør det enklere å velge abort, av det onde. Sånn er det ikke lenger. KrFerne på Stortinget har skjønt at de har tapt abortsaken, og derfor klynger de seg til et halmstrå: Klarer de ikke å stoppe kvinnene ved lov, skal de hvert fall prøve å gjøre det tøffere for de som likevel vil ta abort. De vil bare ikke si det høyt.

Carl I. Trassalderen

Ikke lett å være eksformann i et parti som aldri fikk virkelig makt. Carl I Hagen tyr til søte bilder når han skal beskrive SV i sin nye bok. SV-høner, er begrepet han bruker. Uten å bruke altfor mye tid på dette, kan jeg bare nevne kort at sjefshøna, Kristin Halvorsen, ble Norges første kvinnelige finansminister, og at hun
- styrte Norge gjennom den verste krisa siden 1930, med Europas laveste ledighet som resultat
- fikk på plass full barnehagedekning, rett til barnehageplass til rimelig pris - etter mer enn 30 års kamp
- fikk norske soldater ut av Irak og bistanden opp på 1 prosent av BNI
- fikk på plass felles ekteskapslov
- fikk på plass kulturløftet
- fikk gjennom gratis læremidler i vgs

Bare for å nevne noe.

Carl, du er gått sur. Klukk, klukk

Høyresidas urettferdige politikk

Nå lukter det sagmugg i gangene her, endelig litt politisk action! I går braka vi sammen med høyresida i ideologiske debatter om velferdsstatens framtid, norsk økonomi, finanskrise, likestilling, sosial dumping og valgfrihet. Da var det trontaledebatt, som kalles "opposisjonens debatt". De hadde nok forventa en litt spakere tone fra regjeringspartiene, men fikk kjørt seg på egen politikk for privatisering, skatteletter, kutt i velferd og angrep på likestillingspolitikken. I den forbindelse noterte jeg noen uttalelser fra Erna Solberg og Siv Jensen, som jeg vil dele her på bloggen (jeg har forresten lest alle kommentarene, og besvarer noen av dem indirekte her nå).


Siv Jensen: "Motstand mot markedstenking er motstand mot enkeltmenneskets frie valg".

Snakk om snevert syn på velferdsstaten! Hvis Frp ikke kan se for seg at offentlig sektor kan utarbeide et mangfold av tilbud i tett kontakt med brukere og ansatte, og i samarbeid med ideelle non-øprofit-aktører, så har de ikke rare visjonene! Da forstår jeg hvorfor de er så gira på å sette alt mulig ut på anbud. De klarer rett og slett ikke å styre offentlig sektor på en god nok måte.



Erna Solberg: "Velferdsstaten skal være en trampoline, ikke et sikkerhetsnett. Den skal være mest for den som trenger den mest"

Det er derfor Høyre vil ha mest mulig behovsprøving og unngå at "de som egentlig ikke trenger velferdstilbudet, får unødig mye". I stedet skal folk i større grad betale mer sjøl. Derfor vil de avvikle maksprisen for barnehagene, gratis læremidler i skolen, gratis kjernetid i barnehagene i områder med mange minoriteter, gratis leksehjelp - ja, veldig mye av det som kalles universelle ordninger (at alle får). Fordelen med universelle ordninger framfor behovsprøving, er flere: Du slipper stigmatisering, unødig byråkrati (søknader og beregninger på om du er verdig trengende) og vi sikrer større oppslutning om det spleiselaget velferdsstaten faktisk er. Middelklassen vil fort protestere hvis de opplever at det meste av det velferdsstaten tilbyr bare går til noen andre enn dem selv og at de like gjerne kan bruke skattepengene på å kjøpe seg egne tjenester. I såfall er veien kort til et mer klassedelt samfunn, med mer privatisering og et dårligere offentlig tilbud.

Om budsjettet:
Barnevern, kamp mot frafall, økt likestilling, studieplasser, miljøteknologi, jernbane og kollektivtrafikk er viktige stikkord. I motsetning til de fleste land i Europa, utvider vi velferdstilbudet til innbyggerne.

Jeg er stolt av at vi i Norge har satsa på en stor velferdsstat og et omfordelende skattesystem, som har sikra at vi har relativt små forskjeller mellom folk, også mellom kvinner og menn. Det er ikke oljen i seg selv som har gjort oss til et annerledesland, med Europas laveste ledighet. Den norske modellen, sterkt offentlig eierskap over naturressursene, omfordeling og likestilling -alt dette er utrolig viktig for at vi er der vi er i dag. Kvinners deltakelse i arbeidslivet har hatt ufattelig mye mer å si for norsk økonomi enn all oljen og gassen til sammen. Mer om det i morgen.