Jeg er optimist

Tror faktisk det er mulig å finne en løsning i striden om lovefsting av heltid. Det rører seg kraftig i Ap, LO kvesser knivene og Senterkvinnene er for. I dag la et internt Ap-utvalg fram forslag som går klart i vår retning. Dette gjør meg optimist.

Kanskje skal vi endelig tilby anstendige arbeidsvilkår for kvinner i noen av våre viktigste yrker i løpet av ikke så altfor lang tid? Det hadde vært stort - og helt på sin plass.

I morgen tidlig skal jeg diskutere saken på Politisk Kvarter, deretter på NRK TV. Nå: Litt søvn.

Pikenes Jens?

Merker at jeg er ekstra fornøyd med at SVs landsmøte har løfta kravet om retten til heltid. I Ap vokser kravet i omfang nå to uker før landsmøtet deres. LO er for og vil legge mye trøkk bak kravet. I dag og i forrige uke har jeg blitt intervjua om saken, og seint i går kveld holdt jeg innlegg med en utfordring til statsministeren vår: Bli Pikenes Jens! Ekstra stas at Anne Synnøve Hovland, jordmora som sto fram i Dagsavisen og Tønsbergs Blad nylig og fortalte hvordan det oppleves å være ufrivillig deltidsansatt, fulgte med fra PCen hjemme. Til tross for at klokka var godt over 23.00! Tror mange har brukt muligheten til å følge SV hjemmefra. Merker bl.a. respons på facebook. Gøy!

Nå går dag to av landsmøtet mot slutten. Sjekk facebook-profilen min for sitater og bilder fra dagen! Veldig stolt av Vestfold-delegasjonen, og ikke minst at to av ferskingene våre tok ordet. Marianne Thorrud om tannbehandling og Anders Johansen om diskriminering av homofile. Bård Vegar Solhjell holdt frøvrig en inspirerende, klok og prinsippiell tale som innledning til debatten om prinsipprogrammet.

Snart er det tid for å pynte seg for kveldens festmiddag. Satser på dans, morsomme taler og nachspiel - så lenge en småbarnsmor tør og orker - ikke minst med tanke på at klokka skal skrus en time fram (grøss). Og selvfølgelig: Heia Norge!

LoVe is in the air...

SVs landsmøte er i gang og stemninga er høy. Kristin holdt en knallbra tale, fikk stående applaus og begeistra tilrop blant annet da hun snakka om lærlingeplasser, behovet for valgfag i ungdomsskolen og hvor viktig det er å gjenreise respekten for yrkesfagene. Natur og Ungdoms leder, Ola Elvevold, helte sjampis i glassene (alkoholfri, tror jeg) og skålte for Lofoten, mens duften av tørrfisk bredte seg i salen. Ledelsen hadde delt ut en pakke Lofoten tørrfisk til alle. LoVe is in the air...

LOs Ellen Stensrud ga skamros til SVs forslag om å lovfeste retten til heltid og få slutt på konkurranseutsetting av velferd. Og hun hadde merka seg at SV skal satse kraftig på å utvikle næringspolitikken framover. Hun sa:‎ "Da de rødgrønne danna regjering i 2005, var det en av de viktigste strategiske seierne for arbeidsfolk siden johan nygaardsvold danna regjering for 70 år siden".

Mimi Bjerkestrand fra Utdanningsforbundet sa at "jeg er glad for at vi skal samarbeide med en så tydelig og ambisiøs kunnskapsminister", og klinte til med heiarop fra en Brannkamp hun hadde vært på nylig. Hun krevde fortgang i lærernormen og rekruttering av flere førskolelærere, og minte om at det fortsatt er et viktig lønnsoppgjør før neste valg.

Lederen for Vänsterpartiet i Sverige, Lars Ohly, var også knallflink. Han fikk velfortjent trampeklapp fra en begeistra sal. Han var forøvrig usedvanlig tydelig på at det er riktig å følge opp FN-resolusjonen om Libya med militær maktbruk.

Nå er klokka kvart på åtte, og vi er bare så vidt i gang med den politiske debatten om uttalelser og Kristins innledninger. Forhåpentligvis blir vi ferdige til midnatt. Selv skal jeg holde innlegg om rett til heltid (se forrige bloggpost), og bl.a. snakke om jordmora Anne Synnøve Hovland, som sto fram i både Dagsavisen og Tønsbergs Blad i går og fortalte hvordan det er å være en av velferdsstatens "callgirls"; alltid beredt til å gå på jobb. Det er beintøft, kort oppsummert.

Sjekk forøvrig facebook-profilen min, så finner du både flere bilder og sitater. God fredag:-)

Callgirls for velferdsstaten

I dag samles SVs kandidater til kommune - og fylkestingsvalget dagen før SVs landsmøte sparkes i gang. Den alvorlige internasjonale situasjonen, i Japan, i Libya, i Elfenbenskysten og andre steder, vil være sentrale temaer. Men det er også mange nasjonale saker som skal debatteres. Personlig skal jeg engasjere meg sterkt i det jeg anser som den viktigste likestillingssaken på arbeidsmarkedet i Norge, og som bør bli viktig i det kommende kommunevalget: Retten til heltidsarbeid.

Vi er mange utålmodige politikere i de tre rødgrønne partiene. Alle de tre kvinneutvalgene/- nettverkene er for å lovfeste retten til heltid. LO er for. En mengde fagforbund er for. Likestillings - og diskrimineringsombudet er for. Kravet vokser i styrke, og jeg vil bidra til å legge press på Arbeiderpartiets landsmøte, som skal avholdes et par uker etter vårt.

Kjernen i saken er dette: Over 100 000 mennesker har ufrivillig lave deltidsstillinger, og over 3/4 av dem er kvinner. Bruk av små deltidsstillinger som ikke en gang gir pensjonspoeng, er utbredt i offentlig sektor. Dette går ut over kvaliteten i velferden og det fratar kvinner makt over egne liv. Lav lønn, usikker arbeidstid og en utrygg pensjonstilværelse er resultatet for disse kvinnene. Mange blir nødt til å finne seg noen som kan forsørge dem, eller holde ut i forhold de egentlig ikke ønsker å være i.

Jeg mener at vi ikke kan være bekjente av at offentlig sektor bevisst lar kvinner gå i lave deltidsstillinger fordi det er bekvemt og enkelt for arbeidsgiver. De vet selvsagt at disse kvinnene vil stille opp på ubekvemme vakter, rett og slett fordi de må. Det gir fleksibilitet for arbeidsgiver, men en ufri og usikker tilværelse for mange titusen kvinner.

En moderne arbeidsgiver skal behandle folk anstendig. Særlig bør man kunne kreve dette av offentlig sektor, som tross alt er til for fellesskapet. Vi mener det må være selvsagt at kvinner skal slippe å måtte la seg forsørge av en mann og at kvinner i velferdsstaten skal ha mulighet til å planlegge livene sine.

Det er rett og slett på tide å la kvinner slippe å være "callgirls for velferdsstaten"; alltid tilgjengelige for arbeidsgiver.

Kampen for rett til heltidsarbeid er etter vårt syn den viktigste likestillingskampen på dagens arbeidsmarked. Jeg oppfordrer alle til å engasjere seg i denne saken, gjerne ved å sende "sine" politikere en hilsen på f.eks. facebook.

Jeg lover å blogge mye fra landsmøtet, så følg med!

Møte med tidligere Adecco-ansatt

I dag har jeg hatt et veldig spennende møte. Jeg traff Helene M. Knutsen, tidligere ansatt i Adecco. Vi tok en kaffe sammen og prata om hvordan det er å være "callgirl"; en som alltid går og venter på telefon om at noen har bruk for en. Jeg har vært det selv, i Kelly vikarbyrå, for mange år siden. Men det både Helene og jeg hadde til felles, var at vi hadde flere bein å stå på samtidig. Vi studerte samtidig som vi jobba og visste at dette bare var en midlertidig løsning. For en som har dette som eneste inntektskilde, er situasjonen helt annerledes.

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er de beskrivelsene Helene ga til meg over en kopp kaffe i dag morges.

Ganske særlig var hun opptatt av hvordan innvandrere og utlendinger blir behandlet i et system som kun baserer seg på midlertidighet, innleie og utleie av arbeidskraft. Du blir et lett bytte for arbeidsgivere som ønsker å utnytte arbeidstakerne, som vil hindre fagorganisering eller som regelrett lurer deg. Det var nettopp dette som skjedde i Adecco. Les Helenes kronikk om livet som Adecco-ansatt her, eller Jonas Bals (Oslo bygningsarbeidsforening) sin kronikk her.

Denne er også veldig bra, om hvordan konkurranseutsetting baserer seg på en fryktbasert ledelse: Arbeidstakerne skal fly fortere og yte mer fordi de ellers kan risikere å miste jobben. Vil vi ha det slik?

Debatten om hva slags arbeidsliv vi vil ha, må fortsette med full styrke. Dette handler om menneskesyn og samfunnsverdier, og er sentralt for hva slags samfunn vi skal bli under vår generasjon. Noen sentrale spørsmål må vi stille oss:

Skal vi tillatte at det gjøres butikk av omsorg? At eldre og syke blir kunder og de ansatte risikerer dårligere pensjon og lønn, og aldri får være trygge på hvem de skal jobbe for framover?

Skal vi tillate at midlertidighet brer om seg i arbeidslivet, at flere blir "løsarbeidere", må stå med lua i hånda, uten mulighet til å ta opp lån, planlegge ukene sine og delta i samfunnet på lik linje med andre?

Skal vi tillate at det vokser fram et A - og B-lag av arbeidstakere, der A-laget har trygghet i arbeidsforholdet, kan realisere seg selv, delta som samfunnsborgere og få tid med familien. Mens B-laget opplever utrygghet, manglende arbeidsfellesskap og er konstant sårbare for utnytting?

Høyresida, inkludert mange arbeidsgivere, argumenterer nå hardt for at Adecco-saken egentlig er et godt eksempel på at lovverket er for firkanta og gir for lite fleksibilitet. Ikke bare for arbeidsgiverne, men også for arbeidstakerne. "La alenemødre jobbe 12 timers-vakter, hvis de vil", blir det sagt. Svenske sykepleiere kjøres fram med krav om å få jobbe mens de er i Norge. De må da få slippe å bli møtt med et firkanta regelverk som ikke passer i et moderne samfunn!

Helene og jeg snakka endel om akkurat dette. At vi må minne hverandre på vår egen nære historie, med kampen for arbeidervernet, arbeidsmiljøloven og fagorganisering. Kampen for et lovverk som beskytter normalarbeidstakeren. Verken "luksusarbeidstakere" (som oss da vi var studenter og kunne være fleksible i en periode av livet), svenske sykepleiere som er midlertidig i Norge eller polske bygningsarbeidere som ikke bor i landet, skal få definere hva slags arbeidsliv vi skal tilby mennesker som er fast bosatt i Norge og som trenger en forutsigbar inntekt, mulighet til å være med familie og venner eller delta i politikken. Mange arbeidsgivere skyver disse fleksible og villige arbeidstakerne foran seg.

Men arbeidslivet må først og fremst ta høyde for at folk skal ha en lønn å leve av og at de skal stå i jobb i mange år framover. Da kan vi ikke åpne for at det drives rovdrift på ansatte. Kortsiktige behov kan ikke ødelegge selve fundamentet for et trygt samfunn som ivaretar folks helse, miljø og sikkerhet. Gamle, syke og andre som har behov for omsorg skal vite at folk som jobber med dem ikke går på sin andre eller tredje vakt.

SV skal følge opp denne kampen, og vi skal kreve at offentlig sektor tar arbeidsgiveransvaret sitt på alvor. Gjennom tillit, ansvar og stillinger det går an å leve av, kan vi få et godt velferdstilbud til innbyggerne og et anstendig arbeidsliv for arbeidstakerne.

Hør programmet "Rett på" på NRK P1 nå klokka 13.00. Der skal jeg delta mot Frps nestleder Per Arne Olsen, om akkurat dette temaet.

Full seier!

Fakkeltog i kveld

(Aller først: Jeg har skrevet et lengre svar under Adecco-saken til Anonym som stilte spm om skole og miljø, det kan være interessant for flere).

I kveld skal jeg ta med meg sønnen min i demonstrasjonstog i Oslo for den viktigste miljø - og næringssaken i Norge: Kampen for å hindre oljeboring midt i matfatet, i torskens fødestue, og dermed utradere en mengde arbeidsplasser innen fiskeri og reiseliv i Lofoten, Vesterålen og på Senja.

Dette er sårbare og til dels helt uberørte områder med et vanvittig rikt dyreliv som også kommende generasjoner bør få oppleve, utnytte og bestemme over. Oljen forsvinner ikke, men fisken, korallrevene, fuglene og sjøpattedyrene kan bli truet av oljevirksomhet. Vi bør ikke gamble med disse verdiene, men heller bestemme oss for å bruke dem på en bærekraftig og solidarisk måte.

For meg handler dette om å ta ansvar for noe som er virkelig stort og viktig. Det handler om å vise at kortsiktig rikdom ikke alltid skal få forkjørsrett. Det handler om å stille seg solidarisk med natur og miljø og med yrkesgrupper som har utnytta ressursene her i generasjoner. Og det handler om å ta ansvar for at norske klimagassutslipp skal ned: Utslippene fra oljesektoren går bare en vei: Oppover. Åpner vi de mest sårbare områdene våre for oljevirksomhet, sier vi to ting: At vi skal satse fullt ut på olje framover, selv om dette betyr at vi ikke når våre egne klimamål. Og dessuten at vi syns det er viktigere med kortsiktig moro enn å ta ansvar for kommende generasjoner.

Vi vet nå at det er mye mindre olje i disse områdene enn mange hadde trodd. Samtidig vet vi at Statoil ikke tar ansvaret de burde for å sikre forsvarlig drift av de plattformene de allerede styrer over i Nordsjøen. Her er det tross alt enklere å drive enn i kalde, mørke og islagte arktiske strøk. Den siste tida har de ligget i sterk konflikt med både egne fagforeninger og med miljøbevegelsen. De har også fått sterk kritikk fra Petroleumstilsynet for ikke å ha gode nok vedlikeholdssystemer.

Vi vet dessuten en ting til: Det er ikke mulig å få en oljevernberedskap som fungerer godt nok til at vi kan hindre miljøkatastrofer dersom ulykken skulle være ute. Særlig ikke med boring så nærme land, og særlig ikke under vanskelige klimatiske forhold som vi finner her.

Kombinasjonen miljø - og naturrikdom, sårbarhet, værforhold, nærhet til land, hensynet til eksisterende næringer og til klima og kommende generasjoner, bør få oss til å satse på andre måter for å skape arbeidsplasser og utnytte naturressursene. Mexico-gulfen viste oss at det ingen tror kan skje, faktisk kan skje. Det har skjedd og det vil skje igjen. All kritikken fra Petroleumstilsynet, rapportene om nesten-katastrofer og Statoils manglende vilje til å ta ansvar på eksisterende plattformer, bør være en vekker for oss.

Gratulerer med dagen!

I dag er det hundre år siden den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang. Personlig er jeg stolt av å være del av en lang historie hvor kvinners rettigheter og likeverd har stått i sentrum. Min mor kjempet for barnehageplasser, rett til å bestemme om og når en skulle få barn, rett til en anstendig lønn - lik lønn for likt arbeid osv. Min generasjon har nå overtatt stafettpinnen og jobber for at flere fedre skal få være hjemme med barna sine, likelønn, flere kvinner i maktposisjoner og kamp mot vold mot kvinner, inkludert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Bare for å nevne noe.

Da jeg ble født, var faren min med. Det var ikke vanlig. I dag er det uvanlig ikke å være med - det ses på som verdifullt og flott og starten på et likestilt familieliv å få delta på dette fantastiske. Samtidig er det veldig mange menn som ikke får vært så mye hjemme med barna sine som de skulle ønske - fordi mødre eller arbeidsgivere eller press om å velge karriere står i veien. Vi må huske på at det har skjedd en revolusjon på bare få tiår når det gjelder synet på menn som omsorgspersoner. Men vi må ikke si oss fornøyde ennå, tross alt tar menn ut bare 11 prosent av fødselspermisjonen!

Å få være sammen med barna sine er et fantastisk privilegium. Å få tjene sine egne penger er en forutsetning for frihet. I Norge prøver vi å ordne det sånn at både kvinner og menn får oppleve begge deler. Men vi har et stykke vei å gå fortsatt før friheten er reell. Og vi må aldri glemme solidaritetstanken. Kvinnedagen er internasjonal.

I dag skal jeg i debatt om norsk likestillingspolitikk mot bl.a. Kristin Clemet, og på seminar om kjønn og klima.