Ministerprat

DN melder at jeg blir miljøvernminister så fort som mulig. Dette medfører ikke riktighet, som det heter på politikerspråket, og jeg vet ikke hvor de har dette fra. Jeg er finanspolitisk talskvinne for SV, Erik Solheim er miljøvernminister. En usedvanlig dyktig og tøff miljøvernminister.

Men jeg lover å jobbe mye med miljø i tida framover, også fra finanskomiteen. Jeg vil jobbe for at norsk økonomi blir mindre oljeavhengig, og for mindre sosiale forskjeller (se innlegg fra i går om The Spirit Level). Jeg vil at klima og miljø skal bli et minst like engasjerende og viktig spørsmål for finanspolitikere som handlingsregelen. Det er et stort paradoks at finanspolitikere snakker så mye om ansvaret for ikke å bruke opp oljeformuen som tilhører kommende generasjoner, mens det snakkes så lite om at vi har et enda større ansvar for ikke å ødelegge livsgrunnlaget for barna våre. Jeg kan ikke si til sønnen min at "sorry, vi fiksa ikke de klimagreiene, men her har du aksjene dine".

Israels galskap

Israel oppfører seg som en bølle, for å sitere Jan Egeland, sjef for NUPI. Landets myndigheter bryr seg filla om hva det internasjonale samfunnet sier om de gjentatte bruddene på folkeretten og menneskerettighetene. I natt drepte Israel kanskje så mange som 19 sivile på vei til Gaza med humanitær bistand. Ombord i et av skipene var SVeren Randi Kjøs, sammen med mange andre vestlige aktivister. Familien vet fortsatt ikke hva som har skjedd med Randi, Israel nekter å gi norsk UD informasjon.

Israel holder Gazas befolkning i et slags utendørs fengsel. Hver dag terroriseres palestinerne, de diskrimineres, de hindres i å utføre daglige gjøremål, besøke familie og venner. Alle behandles som terrorister - ja, som mindreverdige mennesker. Israelere, av alle, burde vite bedre.

Det må bli slutt på at Israel møtes av ord, uten handling. Nå må landet møte sanksjoner som får dem til å tenke seg om. Ord preller av, og imens øker nøden og deperasjonen. Å angripe vestlige aktivister viser bare hvor stor galskapen nå er blitt. I morgen stiller mange av oss med palestinaskjerf i stortingssalen, i solidaritet med palestinerne og de angrepne aktivistene, deres familier og venner. Israel må stoppes.

Første dag på jobb

Så er tida for mammapermisjonen over, i tråd med SVs gamle slagord "Del godene". Helst skulle jeg vel hatt hele permisjonen sjøl, men må vel innse at barnet har en far, og den faren vil også gjerne ha masse tid med sønnen sin. I dag jobber jeg derfor med å skaffe meg oversikt over finanskomiteens arbeid, samtidig som jeg krysser fingra for at ammepausen passer omtrent med Johan (sønnen min) sine spiseplaner, samtidig som jeg prøver å fortrenge hvor trøtt jeg er og hvor fint vær det er ute. Etterpå skal jeg møte Dagens Næringsliv for "comeback" -intervju. Det skal IKKE handle om ammetåke og morsfølelser, men om finanskrise, klasseforskjeller og klima/olje. Det er i alle fall min plan. Da skal jeg snakke om den boka som har gitt meg mest hjertebank i det siste, nemlig "The Spirit Level, Why Equality is Better f0r Everyone". Den viser ved hjelp av solid dokumentasjon hvorfor små sosiale forskjeller mellom folk i et land og i et lokalsamfunn gjør at vi alle får bedre helse fysisk og psykisk, høyere levealder og bedre tillit til hverandre, samtidig som det gir mindre kriminalitet, færre tenåringsgraviditeter og mer lyst til å redde miljøet. Små forskjeller gir også mer kreative samfunn (flere patenter for eksempel) og færre konkurser (mindre kredittkortgjeld). Jeg anbefaler denne boka på det varmeste!

Benytter samtidig anledninga til å takke for innspill og kommentarer fra dere lesere, pluss tålmodighet med en nybakt mor som heller ville være med sønnen sin enn å sitte og blogge i permisjonstida. Tusen takk!

Andreas til minne

I disse dager er det ett år siden stebroren min, Andreas Bull-Gundersen ble drept i København. Elisabeth, Andreas sin mamma, har bestemt seg for å opprette et minnefond for å bekjempe vold mot og blant barn og unge. I helga var det to arrangementer til minne om Andreas, en konsert på fredag og en minnestund med forskjellige innslag på lørdag. Det var sterkt å se så mange mennesker som ønska å vise sin solidaritet og respekt, og som ville bidra med det de kunne for å forhindre at andre skal gjennomgå det vi - og særlig Elisabeth - har gjennomgått. Hun har mista sitt eneste barn på grunn av meningsløs blind vold og manglende kompetanse ved Rigshospitalet i København. Livet blir aldri som før.

Hvis du vil gi ditt bidrag til fondet, kan du gå inn på hjemmesida og sette inn penger på kontoen du finner der. Der kan du også lese litt mer om det som skjedde, og kanskje bli inspirert til å gjøre ditt for å spre gode holdninger.

Andreas var veldig opptatt av ikke-vold, antirasisme og rettferdighet. Derfor er det i hans ånd at det blir oppretta et fond som skal videreføre hans engasjement.

Gratulerer II

Jeg klarer, som dere skjønner, ikke å skrive noe særlig her på bloggen for tida. Jeg vil heller være til stede sammen med sønnen min, som jeg nå har under en måneds permisjon sammen med (skrik!). Men på viktige dager som Kvinnedagen og Arbeidernes dag, tar jeg meg altså sammen. Mens sønnen min henger rundt armen min og spiser på ledningen, så skriver jeg herved en liten en-hånds gratulasjon. Vi har allerede vært på Rudolf Nilsens plass her i Oslo i regnet og hørt Erik Solheim snakke om verdien av små sosiale forskjeller mellom folk og lese dikt (kjærlighetsdikt!) av forfatteren. Rudolf Nilsen ble 28 år, og den gangen var det vanlig å dø tidlig i Norge, særlig på Oslos østkant. Og særlig av tuberkolose, som var det som tok livet av Rudolf Nilsen. Mange steder i verden er dette en helt vanlig sykdom og det er helt vanlig å dø i ung alder. Jeg husker fortsatt som om det var i går at jeg møtte en liten familie i en flyktningeleir i Gaza. Kvinnen i huset var 32 år, ett år yngre enn jeg er nå. Men hun var gravid med sitt 12. barn! Dette er livet til millioner av kvinner i verden i dag. Mange barnefødsler er både et resultat av manglende likestilling, manglende forsikring for alderdommen og at så mange barn dør mens de er helt små. Tolken vi brukte hadde selv en mor som hadde født 16 barn, 8 døde. Skal du være sikker på å ha noen til å forsørge deg når du blir gammel, er du rett og slett nødt til å føde mange barn, langt flere enn det som er bra for deg.

Dagen i dag er en internasjonal solidaritetsdag. Det er viktig å huske på at vi har mye å kjempe for i verden, side ved side med mennesker som ikke er like privelegerte som vi er her i Norge. Og at vi i Norge har fått frihet og trygghet takket være lang og hard innsats fra fagbevegelsens menn og kvinner, blant annet fra min egen morfar, som døde i fjor. Jeg tenker på deg i dag, morfar.

Gratulerer med dagen!

Våkna til Ingrid Kristiansens oppgjør med den mannsdominert og kvinneundertrykkende idretten. Tøft og på tide. Mens sønnen min dro til moren sin i ansiktet mens han smilte til sin far, hørte jeg likestillingsminister Audun Lysbakken (SVs nestleder) ta et oppgjør med Frps Sylvi Listhaugs grenseløse naivitet i likestillingsspørsmålet. Hun hevder for n´te gang at kvotering av kvinner er å nedvurdere deres kompetanse, og at likestilling ikke handle om å opprettholde og forsterke lovverket mot diskriminering av kvinner. "La kvinner og menn få velge selv", sier hun. Med et mulig unntak for innvandrerkvinner, som skal frelses av Norges mest likestillingsfiendtlige parti.

Jeg er lei av at kvinner i Frp indirekte stempler kvinner i Norge som dumme og inkompetente. Hva annet kan de være, når flertallet av kvinnene fortsatt velger dårlig betalte yrker innen velferdsstaten, mens de glimrer med sitt fravær de fleste steder makta befinner seg? Kvinner må være tette i nøtta som velger å få barn, til tross for at de da risikerer å få dårligere karrieremuligheter og lavere pensjon, mens menn som får barn både bedrer karrieremulighetene og pensjonen. Frp vil fjerne likestillingsloven, men hevder det er en norsk verdi å være for likestilling. I såfall er Frp et unorsk parti. De har stilt seg i veien for de aller fleste lover og ordninger som har bidratt til å gi norske kvinner den friheten mange tar for gitt.

På 8. mars skal vi kreve at diskrimineringen av kvinner tar slutt, enten det handler om gravide som mister rettigheter på arbeidsplassene, idrettsledere som ikke vil satse på jentene, småjenter som tvinges til å bruke hijab eller et lovverk som tvinger innvandrerkvinner til å være gift i tre år før de får selvstendig opphold i Norge - en vesentlig årsak til at så mange innvandrerkvinner er å finne på krisesentrene våre. De tvinges nemlig til å holde ut med voldelige og utnyttende menn fordi norsk lovverk fortsatt virker diskriminerende.

I kveld skal jeg ta med sønnen min i sitt første demonstrasjonstog. Han øver seg allerede, der han ligger på ryggen i stua med knyttede never og roper ett eller annet uforståelig som jeg tolke som et "likelønn nå". Kanskje prøver han å gjøre opp for seg for i dag morges.

Long time no blogging

Nå er det lenge siden jeg skreiv noe her. Beklager at jeg ikke en gang har lagt inn en melding om at jeg har blitt mamma, men det er vel nettopp derfor. Det blir andre og viktigere ting som står i fokus, dessuten har jeg vært altfor trøtt. I min naivitet hadde jeg ikke forestilt meg at jeg måtte våkne minst hver tredje time hele natta (pinlig å innrømme, men helt sant). Dessuten har jeg ikke det minste lyst til å tilbringe mye tid foran PCen når jeg heller kan stirre inn i min lille sønns knallblå øyne og bare føle meg lykkelig (ok, jeg gjør litt annet også, men ikke veldig mye).

I dag er jeg hos besteforeldre i Ramnes, og har utforska skogene i indre Vestfold på ski. I morgen skal min lille Johan, som han heter, bli med på sitt første ordentlige SV-møte. Da har Vestfold SV årsmøte i Horten, og vi skal bl.a. høre Barne - og likestillingsminister Audun Lysbakken, pluss vedta en uttalelse om tog. Fylkeslaget vårt brenner nok aller mest for tog, vil jeg si.

Jeg kommer nok ikke til å være veldig aktiv på denne bloggen fram til permisjonen utløper 1. juni og pappan overtar, men en gang i blant stikker jeg innom. Takk for hyggelige hilsener fra desember!