mandag 2. november 2009

Velferdsmoralismen

Foruten å ha møter om biodrivstoff og avfall, skal jeg i dag duellere med Svein Oppegård, som snart blir ny direktør for området arbeidslivspolitikk i NHO. Tema: Uføretrygd, utstøting, arbeidsliv. Kort sagt: Er det late arbeidstakere eller brutale arbeidsgivere som er problemet?

Debatten om økning i antallet uføre og i sykepengeutbetaling har en tendens til å bli individfokusert og moralistisk. Ofte er det samfunnets elite som reiser pekefingeren mot folk som allerede har det vanskelig, og som med myndig stemme krever at det nå må kuttes i "altfor sjenerøse ordninger". Det er for lukrativt å velge uføretrygd, sier de. Som om uføretrygd er noe folk velger selv. I stedet bør vi se dette som et samfunnsproblem, i et klasseperspektiv.

Jeg er overbevist om at de aller, aller fleste ønsker å forsørge seg selv. Dette synet har jeg fått med meg hjemmefra, fra jeg var liten. Men det er også blitt bekrefta gjennom mange år som politiker, hvor jeg har jobba mye med folk som er utstøtt og marginalisert. De aller fleste jeg har møtt som i dag er sosialhjelpsmottakere, uføre eller arbeidsløse, ønsker å delta og å bidra. De ønsker å gjøre noe mer enn å være hjemme, de ønsker å tjene sine egne penger og de ønsker å få bekreftelse som samfunnsborgere. Å bli ufør, er for mange et nederlag og et økonomisk problem. Som politikere bør vi ikke bære stein til byrden. I stedet bør vi gjøre hva vi kan for å gjøre det lettere å stå arbeid selv om man ikke er hundre prosent på alle måter, og å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det viktigste svaret handler likevel om utdanning.

Det er blitt sagt at det lureste en kan gjøre for å unngå å bli ufør, er å bli professor. Sjansen for å ende opp som ufør i Norge er nemlig 30 ganger større for en med grunnskole enn for en med høyere utdanning. Å rette en moralsk pekefinger mot folk som ikke fullfører skolen, er lite fruktbart. Men å legge til rette for at flest mulig gjennomfører, det er veien å gå. I dag fullfører cirka 70 prosent videregående skole, 30 prosent slutter. Tiltak mot frafall, bedre oppfølging av hver enkelt elev, en mer meningsfylt og forståelig skole, tilpassa ulike evner og måter å lære på, det er derimot smart.

Kom gjerne med dine tanker om dette.

2 kommentarer:

  1. Hei Inga Marte.
    Jeg har ei venninne som er midlertidig ung ufør pga depresjoner som igjen fører til selvskading.
    Hun er nå ute av arbeidslivet på 7. året og jeg som står på utsiden ( men nært ) ser at hun ikke er en eneste dag nærmere en løsning.
    Hun er kanskje om mulig enda lenger unna å komme tilbake i et normalt liv.

    Tenk : Her har staten stillt opp for henne i 7 år. De har lappet henne sammen når hun kutter seg. Forrige uke spiste hun et knust kjøkkenglass. Det må 5 operasjoner til for å reparere de interne skadene.
    Så mye bedre har hun blitt på 7 år og millioner av kroner i trygd, psykriatri, frikort, osv.

    Og det du vil diskutere med NHO er om nordmenn er late eller om arbeidsgiverne er for brutale.

    Du skjønner ikke problemet en gang! Problemet er at i Norge så blir ikke folk friske! Og da blir det bare fler og fler syke.
    Ditt parti har nå i 4 år vært med å administrere et system som ikke gir venninna mi en eneste sjanse!
    Hver 14. dag må hun søke NAV om forskjellige støtter.
    Hun søkte om bostøtte i juni og ikke fått svar enda (!).
    Hun har hjertemedisin som ikke går på blå resept og må betale det ut av sin lille trygd (Hjertemedisin !!!).
    Hun går med ca 2000 i underskudd hver måned og namsmannen sender henne et brev eller tre i måneden pga dette.
    Nå tok de trygden hennes denne måneden, så nå har hun minus 8000 å klare seg på denne måneden. Er det rart at en med depresjoner og som får vite at hun ikke kan spise eller eller betale husleie en måned spiser et glass ?

    Vet du : Om NAV hadde gitt henne det hun trengte det første året eller to så ville hun vært i arbeid i dag.
    Hun trengte mer støtte enn minimum ( som du ser over). Hun trenger å få fred fra økonomien sin og tenke på sykdommen og deperasjonene sine. Gjøre sine tanker som psykologen sier.
    Men - hun får ikke det. For hver dag er en kamp om penger.
    Og da blir hun aldri frisk.

    Ved å spare i nuet øker regningene over tid med andre ord.

    Dere må slutte å se på slike personer som en utgift og begynne å se på behandlingen av slike som en invistering.
    En invistering i reduserte utgifter og økte inntekter.
    Hvis ikke øker bare utgiftene.

    Som sagt : Om du tror problematikken er "Er det late arbeidstakere eller brutale arbeidsgivere som er problemet?" er det nok best at du ligger unna hele saken.
    Du forstår den ikke.

    SvarSlett
  2. For å tenke litt konstruktivt :

    Mange har i mange år påpekt at når sykehjem er kommunale og sykehus er statlige vil en kommune ville spare penger på å sende sykehjemspasienter til sykehus.
    Dermed øker statens utgifter og kommunenes går ned.
    Alikevel sier det segselv at et sykehusdøgn er langt dyrere enn et pleiehjemsdøgn. Så staten taper på at kommunene sparer på denne måten.
    Og så får man transportutgifter i tillegg også.

    Dette er jo det samhandlingsreformen skal se nærmere på å løse.

    Idag er det slik at om sykehusene ikke klarer jobben sin så blir man overført til trygdesystemet.
    Dette er sammenlignbart med systemet kommuner/stat over.

    Mitt eksempel med venninna mi er om psykriatri. Der er det helt krise, og det vet vi.
    Men - ved at NAV kommer mer aktivt inn på banen for å selv bestemme hvordan behandling og oppfølging skulle vært så kan de selv spare penger og da er motivasjonen der med en gang.

    Jeg har ei annen venninne. Single, bor alene, ikke rik, jobber i butikk med ambisjoner om å overta driften av butikken en gang.
    Ei annen venninne hadde vondt i armen, en muskelbetennelse.
    Legen sa at han måtte ha en CT av armen før behandling kunne starte. Det var 7 ukers ventetid på CT og hun fikk ikke lov til å jobbe i den tiden da det kunne gjøre armen vondere.
    Tenk. 7 uker. Nå er ikke jeg noen ekspert på trygdepenger heldigvis, men om hun får noe over 20.000 i trygd i måneden ? Er det urimelig for ei som jobber 100% ?
    Hun er et arbeidsjern og gruet seg til 7 uker med å gå hjemme, se Dr. Phil og ha vondt.
    Hun ringte Volvat. De sa : Du kan komme om 3 dager og det koster 7000 kr.

    Tenk om NAV kunne tatt den telefonen! Tenk om de spart over 30.000 kr på denne utredningen ( ikke behandling en gang ). Og hun ville blitt 6 uker før, noe som igjen tilsvarer ca 20.0000 i inntekter.
    ( Ja - jeg vet man skatter av trygdeinntekter, men det er jo statens penger, ikke friske penger inn. )
    Så - I stedet for å tjene 20.000 og la dama bli frisk tidligst mulig koster dette staten 30.000 + selve CTen.
    Du skjønner hvorfor dette er dyrt nå, kanskej ? Dette er ei jente med ei arm. Hvor mange armer tror du ikke det er der ute ?
    La NAV ordne dette selv med frie tøyler og de vil spare penger.

    Dere må bestemme dere for hva målet med helsevesenet er. Idag er det så mange hensyn å ta at det ikke virker!
    Et uttalt mål for regjeringen er at folk ikke skal tjene penger på syke. Dette er selvfølgelig bare tull. Vet du hva en fastlege tjener ?
    Målet med sykehus og helsetjeneste må være at folk skal bli friske. Punktum.
    Ikke noe men og om osv. For da får man ikke fokus. Sett enkle mål og jobb mot de målene.

    Igjen : systemet er ikke dyrt fordi sjefer er så slemme. Det er dyrt fordi fokus ikke er på å gjøre folk friske!

    SvarSlett